For mange familier betyr høsten fotballfester og tribuneopplevelser sammen med barna. Men det språket barna hører på stadion, følger dem inn i skolegården. Jeg leder programmet Sterk, Snill og Ubehagelig (SSU), som leveres til elever på videregående skoler over hele landet. Der får vi stadig tilbakemeldinger fra lærere om at språket i skolegården har endret seg. Ungdom snakker til lærere og til hverandre på en mer polarisert måte – ofte med ord som bærer preg av fiendtlighet. Ordene setter seg.

Jeg kommer fra Molde og elsker Molde Fotballklubb. Men jeg elsker også Trondheim, byen hvor jeg har bodd i over 20 år. Hvor nesten alle heier på Rosenborg. Rivaliseringen mellom disse klubbene har vært intens, og nettopp derfor har jeg nok aldri helt følt meg som en trondhjemmer. Da barna mine ble født, forsto jeg tidlig at de kom til å heie på Rosenborg. For meg var det krevende å sitte på Lerkendal og høre dem juble for «fienden».

Men så skjedde det noe: Jeg tok meg selv i å bli glad på barnas vegne når Rosenborg gjorde det bra. Jeg så hvor glade de ble når laget scoret, og da skjønte jeg at min integritet ikke lå i å holde fast på gamle følelser, men i å glede meg over at barna mine var glade. Den erkjennelsen endret ikke bare forholdet mitt til Rosenborg, men til rivalisering generelt. Det er vel også derfor de aller fleste av oss applauderer i barnefotballen når motstanderlaget gjør en ekstraordinær prestasjon. Vi vil vise barna våre at vi skal respektere hverandre – også når det gjør vondt.

Det som virkelig sårer, er ikke rivaliseringen, men språket. Når Rosenborg-supporterne synger «Vi hater Molde by», gjør det vondt å se tusenvis av barn på tribunen rope med. Syv- og åtteåringer som gjentar «vi hater» – det er ord som ikke hører hjemme hos barn. Som forelder kan du lure på hvorfor barnet ditt snakker stygt til lærere eller til deg. Kanskje svaret ligger på tribunen.

I SSU-programmet ser vi konsekvensene direkte. Lærere forteller at elever bruker «hate» som et vanlig ord på skolen. For voksne supportere er «vi hater» bare ord i kampens hete. Men barn tar det med seg til skolen, til lærerne og til hverandre. Ord som «hat», n-ordet og «homo» blir altfor ofte brukt som skjellsord. Når ord brukes på denne måten, blir de normalisert.

Jeg vet samtidig hvor mye supporterkulturen kan bety. Mange som sliter i livet, finner et fellesskap der. De blir en del av noe større, får tilhørighet og blir tatt vare på. For mange kan nettopp en supportergruppe være nøkkelen til å hindre utenforskap. Derfor håper jeg at de sterkeste stemmene i supportermiljøene kan bruke posisjonen sin til å være gode forbilder.

Engelske supportere er ofte langt mer kreative – de synger ironiske sanger som er ertende, men ikke fiendtlige. De synger «You’re getting mauled by The Tigers» i stedet for «We hate Hull City.» Og om noen går for langt, går klubbene selv inn og sier ifra. Hvorfor kan vi ikke gjøre det samme i Norge?

Jeg skulle ønske vi kunne få en kulturendring i norsk fotball. Vi trenger mer fokus på å heie på eget lag, i stedet for å rakke ned på motstanderen. Det bygger fellesskap og lærer barna våre at ord kan støtte og bygge opp – ikke bare rive ned. Derfor utfordrer jeg supportergruppene: Kan dere lage sanger som løfter deres eget lag i stedet for å rakke ned på andre? Kan klubbene våre ta ansvar når språket går for langt?

Jeg føler meg faktisk mer «hjemme» i Trondheim nå. For jeg har lært meg å sette pris på fiendens gode prestasjoner. Når Ole Sæter banker ballen i krysset mot Molde etter en fantastisk innlegg fra Ole Selnæs så skal jeg klappe, dog sittende. Så skal jeg heia enda mer på Molde. Og i det ligger en viktig lærdom: ord og holdninger som bygger – de kan gjøre oss alle til del av et større fellesskap.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal