«Opp alle Norges bundne trelle, opp I som skatter knuget har!» Slik begynner kampsangen til den nye norske arbeiderbevegelsen – den som maner til forsvarskamp for arbeidende kapital.
Vi som står utenfor dette opprøret, har hatt vårt svare strev med å få tak i hva arbeidende kapital egentlig er for noe. Opprinnelig er det vel et slikt buzzword som overtente spinndoktorer kommer opp med i en sen nachspieltime. I alle fall hører ikke begrepet hjemme i sosialøkonomenes fagterminologi, og forestillingene om hva det omfatter er heller vage. Men etter hvert har vi skjønt at det i all hovedsak dreier seg om aksjer. Det er sine aksjeporteføljer arbeiderkapitalistene ønsker å hegne om.
Og skyteskiven er altså formuesskatten: en personskatt på netto formue, beregnet av rundt 1 prosent. Bunnfradraget er på 1,7 millioner. 86 prosent av befolkningen betaler ingen formuesskatt. Dersom den fjernes av en samstemt politisk borgerlighet, inkludert fariseerne i KrF, vil 80 prosent av gevinsten tilfalle de superrike. Tidenes rikeste nordmann, oppdrettsarvingen Gustav Magnar Witzøe, får skatteregningen redusert fra 331 millioner til null. Norge vil få 27.000 nye nullskattytere.
I valgkampen har arbeidendekapital-bevegelsen drevet en intens agitasjon. Diverse aktører har store penger i ryggen. En av dem er Aksjon for norsk eierskap, med mangemilliardæren Knut Flakk som primus motor. Aksjonen har produsert en rekke videoer med skrekkeksempler på hvor uheldig formuesskatten kan slå ut – særlig for små og mellomstore bedrifter, skatteåkets martyrer.
I en podkast fra Manifest Media går Magnus Marsdal noen av disse fortellingene etter i sømmene. Han intervjuer vårt bysbarn Asle Olsen, en oljeingeniør som på fyrabend har tatt seg bryet med å etterprøve påstander som kommer frem om formuesskatt. Sine funn har han offentliggjort på nettsiden faktaomformuesskatt.no. Ved å gå inn i regnskapene til diverse firmaer tegner han et bilde som setter skremselspropagandaen i et grelt lys. Ikke minst Flakks kampanje.
En av sutrekoppene er trønderen Arnt O. Amdal, eneeier av Overhalla Betongbygg og medeier i Overhalla-gruppen. Det siste tiåret har betongbedriften årlig utbetalt pluss-minus 5 millioner i utbytte, samtidig som Amdals totale årslønn (fra bedriften og gruppen) har vokst til 7 millioner.
Men i 2022 fikk Betongbygg problemer, som Amdal fant det «vanskelig å håndtere med lønna mi». Slangen i paradiset var formuesskatten. Ifølge Amdal måtte han låne 5 millioner for å betjene den.
Asle Olsens undersøkelse viser at dette ikke kan stemme. Behovet for dette lånet later til å være rent oppspinn. De siste ti årene har firmaet nemlig bare hatt en formuesskatt på 315 000 i snitt. Var det en såpass overkommelig utgift som truet med å knekke selskapet? Det står neppe til troende – ikke minst i lys av den varige lønns- og utbyttefesten.
Magnus Marsdal har i en podkast fra Manifest Media intervjuet Asle Olsen om formuesskatt.
Foto: Gorm Kallestad / NTB
Et annet kuriøst tilfelle står selskapet Dokka Entreprenør for. Det eies av Henry Ringvold. Da bygden Dokka var flomutsatt for noe år tilbake, bidro han med grus til sikring mot flommen. Siden har han hatt en grushaug liggende i beredskap. Den må han betale formuesskatt for, et eksempel på at arbeidende kapital kan bestå av annet enn aksjer. Skrekk og gru! Ringvold er opprørt. Hvis det skal være på den måten – hvem skal redde Dokka neste gang?
Hvor mye penger dreier det seg om? Formuesskatten utløst av firmaets totale varelager, inkludert grushaugen, beløper seg ifølge Asle Olsen til kr 6000. Et slik beløp kan neppe velte en virksomhet som over et tiår i snitt har gitt 9,9 millioner i årlig utbytte. Ringvolds formue er på 33 millioner. Årsinntekten hans er 4 mill.
Så har vi Merete Nygaard, jurist. Hun er gründer, altså et av høyrekreftenes hjertebarn. Nygaard har etablert selskapet Lexolve, som tilbyr juridisk rådgivning. Hun ble fortørnet over å måtte betale formuesskatt før hun hadde begynt å tjene penger. Men på det aktuelle tidspunktet hadde selskapet hennes likevel 11 millioner på bok. Det kan ha noe å gjøre med at Lexolve har fått 23 millioner i innovasjonsstøtte. Fra den grådige staten.
Beløpet hun okker seg over, er 48 300 kroner. Marsdal og Olsen påpeker at gründeren, ikke minst ved hjelp av en juridisk kompetanse som hun attpåtil falbyr til andre, enkelt kunne ha planlagt seg rundt denne skatteregningen. Uansett ligner beløpet på baksmeller jeg selv, med min beskjedne privatøkonomi, har måttet hanskes med i årenes løp. Verdens undergang var det ikke.
Slik kan vi fortsette – i smått og stort. Jeg nevner i fleng: Hennig-Olsen, kremen av iskrem. Fra iskremdelen av virksomheten må Sørlandets stolthet skille seg av 2 millioner i formuesskatt til fellesskapet, samtidig som det utbetales 41 millioner til aksjonærene. Likevel føler sørlandsreven seg flådd.
Å fremstille formuesskatten som tyngende, er uærlig. Særlig løgnaktig blir det når dette lommerusket misbrukes til å begrunne og unnskylde de senere årenes kapitalflukt. Det er ikke der skoen trykker. Helt andre skattemessige grunner enn formuesskatten driver de økonomiske migrantene til å la gamlelandet i stikken. Men rå skatteplanlegging egner seg ikke som skuebrød i en valgkamp.
Fireogtyve av landets rikeste har investert 75 millioner i borgerlighetens valgkampanjer. Dersom satsingen gir gevinst, og formuesskatten blir fjernet, vil det gi denne klikken alene en gevinst på 600 millioner.
Strategien de har valgt, er sutring på et sviktende grunnlag.