HILLARI
Rakettnatt, Satelittscenen – 30.08.2025
Det er ikke ofte jeg føler så vondt for en artist, som jeg gjorde da Hillari og hennes tre musikere entret Satellittscenen tidlig lørdag kveld, og ble møtt av anslagsvis 100 personer – foran en scene som har plass til minst 20 ganger flere.
Dette kunne muligens tatt motet fra enhver, men artisten tok det heldigvis sporty, og la en solid innsats i å jobbe med utgangspunktet hun hadde fått. Her kom oppfordringer som «come on» og «let’s go» omtrent to-tre ganger i minuttet, så det var ingen tvil om at hun var på jobb.
20-åringen har blitt hyllet som den nye vinen innen norsk Soul og R’n’B, til tross for at hun har bare har holdt på et par år, og har en EP-utgivelse, samt et syvspors album i katalogen så langt.
Det er heller ikke få i musikkbransjen som har lagt merke til det norsk-filippinske stjerneskuddet, hvor blant annet den legendariske hiphop-produsenten Timbaland skjenket låten «New Beginnings» sin anerkjennelse i 2023, samme år som hun var blant de heteste potetene på by:Larm, i tillegg til at hun ble Spellemann-nominert i to kategorier.
Til tross for et småglissent oppmøte, leverte stort sett Hillari og bandet på høyt musikalsk nivå.
Foto: Stig Brøndbo
Tidligere hadde jeg bare hørt hennes innspilte materiale, hvor det produksjonsmessige ga meg visse assosiasjoner til eksempelvis Michael Kiwanuka sitt gitardrevne og melankolske uttrykk, med noen ørsmå hint av 90- og 00-tallets bølge av neo-soul, hvor det er nærliggende å tenke at Erykah Badu har vært en stor inspirasjon.
Det var imidlertid noe ganske annet vi fikk servert live, hvor energinivået var skrudd ganske mange hakk opp, hvor låter som «Dangerous» nesten var på grensen til å minne om en disco-infusert yacht-jam i den ene enden av skalaen, mens låter som «Desperate Soul» ga sterke vibber til melismatisk diva-pop i den andre.
Det oppsto dessuten et litt ufrivillig komisk øyeblikk på nettopp sistnevnte låt, da et par bråkete måker begynte å ha seg oppe i en husvegg, og overdøvde det som trolig kunne blitt konsertens mest såre øyeblikk.
Det skal sies at de tre musikerne storspilte, og gjorde absolutt en kjempejobb hele veien. Likevel føltes det litt som at dette var Wish-versjonen av en Hillari-konsert, hvor mange elementer kom i form av backing-tracks, og ofte ble jeg bare stående og tenke på hvor utrolig fett dette kunne blitt, hadde det vært faktiske korister og en blåserrekke på scenen.
Selvsagt koster det litt mer å reise rundt med 6–10 ekstra musikere, så det er forståelig at det kanskje ikke ble førsteprioritet her. Når det gjelder musikerne, gjorde de absolutt jobben – og her vil jeg kanskje spesielt trekke frem bassisten, som i øyeblikk nærmet seg finesser på nivå med Pino Palladino.
Dessverre ble ikke Hillaris Rakettnatt-konsert det høydepunktet jeg hadde håpet på, men det var mange faktorer som bidro til det – og alle kan ikke lastes artisten. Artistiske valg jeg derimot ikke skjønte meg helt på, var ideen med å dra inn ihjelspilte coverlåter som «Killing Me Softly» i settet, som bare opplevdes som et unødvendig karaokeinnslag.
Den litt joikete crooningen på slutten av konserten føltes også som et litt pussig, og funket nok ikke like bra som hun kanskje hadde sett for seg. Uansett er Hilari i startgropen som artist, og har hatt en sterkere karrierestart enn hva mange andre bare kan drømme om.