Torstein Langeland Leder av Ranheim E-sport som er en del av Ranheim idrettslag
Burde ikke ungene komme seg bort fra skjermen og heller være ute og leke?
Publisert:
29. april 2026 kl. 22:38
Oppdatert:
30. april 2026 kl. 09:31
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Mange foreldre kjenner på en uro når det kommer til gaming og skjermtid. Vi vet gjerne i liten grad hva som skjer inne på gutte- eller jenterommet, men hører med jevne mellomrom rop som «headshot», «det lagger» eller «æ døvva!» Eller kanskje vi ikke hører noe som helst …
Det er ikke rart vi blir bekymret.
Likevel mener jeg vi stiller feil spørsmål.
Fordommer mot nye aktiviteter er ikke noe nytt. Sjakk ble lenge sett på som et brettspill, ikke en idrett. Skateboard var ungdomsopprør, ikke seriøs sport. Inntil det ble en olympisk gren. Hver generasjon har hatt sin versjon av debatten om hva som er «ekte» idrett.
Torstein Langeland, leder av Ranheim E-sport som er en del av Ranheim idrettslag.
Foto: Privat
Gaming er vår tids versjon. Og akkurat som med sjakk og skateboard handler motstanden sjelden om fakta, den handler om det ukjente. Fakta er faktisk ganske tydelige, og det er godt mulig du har en vordende idrettsutøver som utfolder seg inne på rommet … og idretten heter e-sport.
Globalt følger over 640 millioner mennesker med på e-sport. Den internasjonale olympiske komité har offisielt anerkjent e-sport som idrett, og de første olympiske e-sportslekene er planlagt. Stadioner fylles av publikum, og premiepottene konkurrerer med tradisjonelle idretter. Verden har allerede bestemt seg. Spørsmålet er om vi henger med.
En e-sportsutøver må kommunisere under press, samarbeide, ta raske beslutninger og lære å tape med verdighet. Det høres kanskje kjent ut, fordi det er noen av de samme egenskapene vi fokuserer på i annen idrett. En gjennomgang av 105 studier bekrefter nettopp dette: actionspill gjør barn bedre til å følge med, reagere raskt og orientere seg i rom.
E-sport når også barn som tradisjonell idrett ikke alltid fanger opp. Barn som tenker strategisk, som trives med kompleksitet og problemløsning, de finner sin arena her. For dem er e-sport ikke et alternativ til «ekte» idrett. Det er idretten de var skapt for.
Og for den som fortsatt er bekymret for skoleresultatene: en NTNU-studie som fulgte 813 barn fra Trondheim fra de var 10 til 16 år fant ingen sammenheng mellom gaming og karakterer.
Ingen sammenheng mellom gaming og psykiske plager hos unge
I Trondheimsområdet finnes det i dag bare fire idrettslag som driver med e-sport som breddeidrett: Ranheim E-sport, Klæbu IL E-sport, Byneset E-sport og Buvik E-sport. Ranheim E-sport ble startet høsten 2024 og er en del av Ranheim idrettslag. Vi har allerede rundt 70 medlemmer mellom 8 og 15 år fra hele byen, et tydelig bevis på at etterspørselen er der.
Men fire lag er altfor lite for en by på størrelse med Trondheim. Sammenlign med fotball: dusinvis av lag, fordelt på bydeler, aldersgrupper og nivåer. Det er nettopp bredden som gjør fotball til en folkeidrett. E-sport trenger det samme.
Skal vi lykkes med å bygge bredden så må eksisterende idrettslag oppfordres og støttes til å starte e-sportsavdelinger (dere er herved oppfordret). Det trengs mer kommunale midler, tilgang til lokaler og et tydelig signal om at e-sport hører hjemme i det trønderske og norske idrettslandskapet. Og næringslivet må kjenne sin besøkelsestid som sponsorer.
– Skuldrene senket seg da vi kom inn her
Så hva er egentlig det riktige spørsmålet?
I stedet for å se på skjermtiden som en fiende, kan vi som en start stille oss ved siden av barnet vårt og spørre: Hva spiller du? Hvem spiller du med? Hva er målet?
Vi skal sette grenser, akkurat som med all annen aktivitet. Men vi kan gjøre det med nysgjerrighet og interesse for den aktiviteten jenta eller gutten vår brenner for.
Kanskje det er nettopp e-sport som er idretten for dem.
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!