ENGLEBARN
Rakettnatt, Kulturhuset – 30.08.2025
Er Englebarn verdens beste Kåfjord-band? Det var det nok opptil flere i Tromsøs studentmiljø som mente for drøye 20 år siden (og fortsatt mener), og jeg vil tro at et greit antall av disse hadde funnet veien til Kulturhusets storstue under Rakettnatt-lørdagen.
For dem som fulgte bandet i deres storhetstid, er det nemlig alt annet enn hverdagskost at de tilårskomne englebarna samler troppene igjen, da det har gått 10 år siden forrige gang gjengen gikk samlet av en scene, den gangen på gamle Driv.
– Jeg ser så mange kjente fjes her, at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, utbrøt vokalist Hogne Rundberg, og man kunne se at det etter all sannsynlighet faktisk var det reelle tilfellet.
Når mirakelet først skulle skje, blir møteplikten fullstendig obligatorisk.
Etter å ha gitt ut sitt første og eneste album i 2001, gikk bandet gradvis i oppløsning, da tre av medlemmene dro til USA for å satse fullt på bandet Hangface i flere år. Senere har også bandets frontfigur Hogne Rundberg og trommeslager Espen Høgmo fått hendene fulle med Violet Road, mens de andre medlemmene har holdt på med egne prosjekter, blant annet Bats of Congress.
Så sjansen for å få oppleve enda en Englebarn-reunion i nær fremtid er ikke akkurat astronomisk.
De som fikk benyttet anledningen denne gangen virket i hvert ikke direkte misfornøyde, og etter åpningslåten «Eudiamonia» var det fint lite annet å spore enn fårete glis og rølpete brøl i den fullsatte salen.
Samtlige av de originale medlemmene husket fortsatt de gamle låtene. Fra venstre: Frank Cock, Hogne Rundberg, Tom Espen Pedersen, Espen Høgmo og Jan Erik Vik.
Foto: Stig Brøndbo
Bandet fulgte opp med «Ekkolodd», som løftet mimrefesten ytterligere noen hakk. Selv om det nok er 10–15 år siden jeg så Englebarn live sist, ble det det nesten påfallende hvor lett det er å huske både tekster og andre detaljer fra disse låtene, så det er åpenbart velskrevne greier.
Skal man beskrive sjangeren, er det åpenbart at de var et barn av sin tid, hvor inspirasjoner fra band som Seigmen og DumDumBoys ikke opplevdes som spesielt hemmelige – i den grad at vokalist Hogne Rundberg til og med sang på bokmål.
Likevel vil jeg si de hadde sitt egen lille vri på det hele, og det største spørsmålet jeg stiller meg blir heller om dette er gammel ungdomsmusikk eller ny gubberock, eventuelt begge deler.
Andre høydepunkter som bør nevnes er «Dagen dør», hvor Seigmen-vibbene virkelig kom frem på sitt sterkeste, samt bandets magnum opus «Månestråle», som i sin tid ble skrevet av Violet Road-keyboardist Håkon Rundberg.
På sistnevnte hadde jeg egentlig forventet øredøvende allsang i samtlige refreng, men overraskende nok glimret det med sitt fravær på akkurat denne sangen. Her så heller de fleste nærmest andektige ut, noe som kanskje kan forklares med at få hadde forventet å få høre denne låten live igjen.
Til tross for litt (tilgivelig) rust her og der, vil jeg si hele bandet leverte omtrent på gamle høyder, hvor til og med gitaristene Frank Cock og Tom Espen Pedersen nesten traff hver eneste tone de prøvde seg på, og hvor både generell stemning og publikumsinteraksjon jevnt over var nesten komisk god.
Etter sistesangen, med den treffende tittelen «Siste sangen», mottok bandet en av de lengste applausene jeg tror jeg har hørt, og siden det er høyst sannsynlig at litt over halve Kåfjord befant seg i salen, kan det vel trygt kalles en liten hjemmeseier her. De aller fleste vil nok tenke at dette var et gledelig gjensyn.
Skal jeg komme med litt konstruktiv kritikk på tampen, må det være dette: Englebarn-reunioner kunne godt vært en årlig begivenhet – så får vi bare håpe at de tar kritikken til etterretning.