Linda husker ingenting.

Hun la seg en helt vanlig mandag kveld, og våknet to dager senere på sykehus, uten å vite at hun hadde hatt hjertestans og bare var i live fordi sønnen og mannen hadde gitt henne hjertekompresjoner.

I ti minutter hadde Linda vært død.

– Det var ikke sånn at jeg så et hvitt lys, men kanskje var det fordi det ikke var min tur ennå. Hvis det hadde vært min tur, ville det jo vært den enkleste måten. Jeg er ikke der at jeg ikke er redd for døden – for jeg er ikke klar til å forlate dette livet ennå, sier danske Linda Mejer (48).

Hun sitter ved spisebordet hjemme sammen med ektemannen Heino og deres eldste sønn Jakob (23). De har også yngstemann Frederik (19).

På skjenken i stua står det flere pokaler etter Heinos innsats på rallybanen, og ved siden av huset ligger bilverkstedet hans, der også Linda jobber.

– Jeg er i fleksjobb, og siden kontoret ligger rett ved siden av soverommet vårt, kan jeg ta en hvil når jeg trenger det. Jeg er privilegert, sånn sett.

Fart og bensin har alltid vært en stor del av livet til familien Mejer.

Linda og Heino møttes på gokartbanen i 1999. Heino kjørte, Linda hang der.

KOLLEGAER: Linda jobber også på mannens bilverksted. Foto: Henrik Bjerg

– Pappa kjørte gokart, og jeg syntes egentlig det var litt kjedelig å være med, men så oppdaget jeg at det var mange spennende gutter der, ler hun.

Faktisk var Linda irritert på Heino da hun mandag 13. desember 2022 måtte bli med ham for å levere en bil til en kunde – midt i middagslagingen. Kunden skulle besøke kona si på Skejby universitetssykehus i Aarhus.

På det tidspunktet hadde de ingen anelse om at Linda samme natt skulle bli innlagt på det samme sykehuset.

Etter en helt vanlig kveld med middag og TV gikk paret og la seg. Etter det husker ikke Linda noe mer.

Heino og Jakob husker alt.

Rundt halv ett våknet Heino av at kona laget merkelige, klynkende lyder.

– Det hørtes ut som om hun drømte eller hadde mareritt. Jeg prøvde å vekke henne, men plutselig snudde hun seg halvt rundt og falt delvis ut av senga. Jeg så med en gang at noe var galt. Hun pustet ikke, og jeg fant ingen puls, forteller Heino Mejer (51) .

Selv om han har fortalt om den skjebnesvangre natten mange ganger, blir han fortsatt berørt når han tenker tilbake.

Etter å ha vekket Jakob begynte han å gi Linda hjertekompresjoner, mens Jakob ringte 112.

– Jeg har tatt mange førstehjelpskurs, og tenker alltid etterpå at jeg håper jeg aldri får bruk for det. Men da Linda lå der, gikk jeg bare i gang. Jeg la hendene på brystet hennes og trykket. Jeg hørte ribbeina knekke, men jeg tenkte ikke over det der og da, forteller Heino.

– Ja, i en sånn situasjon går man bare på ren adrenalin, sier Jakob.

Samtidig hadde de alarmtelefonen på tråden og visste at ambulansen var på vei. Det samme var tre hjerteløpere.

– Ansiktsfargen til Linda begynte å endre seg, men det var fortsatt ingen puls, og hun pustet ikke, husker Heino.

Jakob overtok hjertekompresjonene, mens faren gjorde klart til å ta imot ambulansen og fikk kontroll på familiens hund og den yngste sønnen, som sov.

– Jeg tenkte ikke over at det var mamma. Det var ren refleks. I etterkant er jeg glad for å vite at jeg kan trå til i en krisesituasjon, sier Jakob, som også har tatt flere førstehjelpskurs.

Han var ikke redd for å gjøre noe feil, for som familien sier: Linda kunne jo ikke dø mer enn hun allerede var.

Humor og samtaler har vært viktige verktøy for å bearbeide hjertestansen.

– Vi er flinke til å snakke om ting, og det er ingenting som er hemmelig, understreker Linda.

Etter ti minutter kom ambulansen, og paramedikerne gikk straks i gang med å gjenopplive Linda.

Først etter et par støt begynte hjertet å slå igjen, og Linda ble kjørt til Skejby universitetssykehus og lagt i kunstig koma.

– Jeg var egentlig mest redd for om hun hadde fått skader da hun våknet. Jeg så fram til at hun skulle vekkes, men jeg gruet meg også, sier Heino.

Linda kunne heldigvis kjenne igjen familien sin, men det tok et par dager før det gikk opp for henne at hun hadde vært død, og at mannen og hennes eldste sønn hadde reddet livet hennes.

– Jeg er veldig takknemlig, men synes også det er fryktelig trist at de har stått i den situasjonen, sier hun.

Hadde ikke Heino og Jakob handlet så raskt, ville ikke Linda overlevd.

– Jeg er stolt av at vi klarte å holde deg i live, sier Heino og smiler til kona.

I starten slet han med tanken på at han dagen før hadde vært i København og først kommet hjem klokka to om natta.

– Legen sa til meg at det måtte jeg legge fra meg, for det kunne ha skjedd en milliard andre ting. Det viktigste var at vi reddet Linda, sier han.

For ti år siden fikk Linda diagnosen hjertesvikt, noe som betyr at hjertet hennes bare pumper med halv kraft.

– Jeg er nok født med det, for som barn ble jeg lett andpusten. Legene trodde det var astma, men astmamedisin hjalp ikke. Som voksen hadde jeg mye væske i kroppen og var ofte hos legen, som mente at det ikke var noe galt og sa at jeg ikke trengte å komme så ofte, forteller Linda.

Det var først da hun fikk pusteproblemer og følte at hun stadig var i ferd med å besvime, at hun ble innlagt og fikk undersøkt hjertet.

– Med medisiner kan jeg leve et ganske normalt liv, og siden faren min har samme diagnose, var jeg egentlig ikke så bekymret da jeg fikk den, forteller hun.

Om det var hjertesykdommen som utløste hjertestansen, vet ikke legene.

Linda fikk operert inn en pacemaker, og familien måtte tilbringe julen på sykehuset før hun ble utskrevet etter to uker.

I utgangspunktet koblet ikke legene hjertesykdommen til hjertestansen.

– Nå har jeg en pacemaker med innebygd hjertestarter, hvis jeg skulle få hjertestans igjen, sier Linda.

– Ja, i starten hadde jeg det best hvis du var i nærheten og ble med hvis jeg skulle noe, sier Heino.

Jakob og Heino ble nominert til prisen «Årets hjerteredder» for innsatsen sin.

PRIS: Heino og Jakob ble nominert til prisen «Årets hjerteredder» for innsatsen med Linda Foto: Privat

– Jeg har fått en dypere forståelse for hvor verdifullt det er å være her. Det påvirker ikke hverdagen min så mye, men jeg har blitt flinkere til å legge merke til hjertestartere, sier Jakob.

Etter Lindas hjertestans gikk livet videre.

I dag er ikke opplevelsen noe som preger hverdagen, men den har likevel satt spor.

– Vi har lært at det skal mye til for å velte oss, understreker Linda.

Samtidig har familien blitt flinkere til å gjøre det som gir dem glede.

– Vi er blitt bedre til å leve i nuet. Før sparte vi hvis det var noe vi hadde lyst på. Nå gjør vi en større innsats for å gjøre det med én gang – for vi har stått i en situasjon der det ikke var sikkert at vi var her om fire år, sier Linda.

Hun har blitt flinkere til å prioritere tiden sin, for hun har ikke krefter til alt. Motorklubben får nøye seg med medlemskontingenten, mens Hjerteforeningen får tiden hennes.

– Vi forventer alle å bli 100 år og tror vi har masse tid, men det har vi ikke nødvendigvis. Før hjalp jeg alle, dag og natt, men jeg fikk aldri gjort det jeg selv hadde lyst til. Jeg har lært det på den harde måten, å se innover og blitt litt mer egoistisk, uten at det skal forstås negativt, forteller Linda.

Hun er frivillig pasientstøtte for Hjerteforeningen både på Skejby universitetssykehus og Regionshospitalet i Horsens. Det gir henne mening å snakke med andre hjertepasienter og deres pårørende.

For familien i Gedved ble Lindas hjertestans en påminnelse om hvor sårbart livet kan være, men også et bevis på hvor sterkt samholdet er når det virkelig gjelder.