Sameie, Styrearbeid | Årsmøte i sameiet er en maktkamp om å definere nabolaget. Matlukt i oppgangen og lyden av barn som snakker høyt

Mens biryaniduften siver ut i oppgangen, sitter en selvutnevnt «elite» på årsmøtet og tviholder på et Oslo som ikke lenger finnes.

Sist torsdag satt jeg på en hard stol i et sterilt forsamlingslokale. Rundt meg satt mine naboer, men rommet var delt av en usynlig mur.

På den ene siden; en liten gruppe etniske nordmenn som har bodd her i tiår. På den andre siden; oss med minoritetsbakgrunn, vi som er den faktiske majoriteten i blokka.

Vi blir behandlet som gjester som aldri lærer seg husordensreglene.

En av de første som flyttet inn

Dette er ikke et nabolag vi nettopp har flyttet inn i. I mitt eget sameie var pappa en av de aller første som flyttet inn, bare noen år etter at han kom til Norge som arbeidsinnvandrer på 1970-tallet. De aller fleste pakistanske familiene som bor i sameiet i dag, har gjort akkurat det samme.

De har bodd her i tiår, betalt ned lånene sine og sett barna sine vokse opp i trappeoppgangene. Likevel blir vi møtt med en holdning om at vi er midlertidige besøkende, som må be om tillatelse for å synes.

En «elite» i sameiet

Mønsteret er klart flere steder på byens østkant. Det handler ikke nødvendigvis om hvem som sitter i styret, men om hvem som utgjør eliten i sameiet.

La oss være ærlige: De er sjelden spesielt ressurssterk i tradisjonell forstand. De sitter ikke på store formuer eller tung utdanning. Deres maktkapital er at de deler samme hudfarge og har bodd i blokka siden 80-tallet. Denne gruppen har et intenst behov for å holde på makten og definere hvordan vi skal leve.

En liten krets skal til syvende og sist skal mene om, og bestemme over, matlukt i oppgangen og lyden av barn som snakker høyt på et annet språk enn norsk. Hvorfor? Fordi de fleste «innvandrerne», som irriterer vettet av dem, sjelden dukker opp på årsmøtet.

Hvem eier gangene?

Det finnes en uformell kontrakt i disse sameiene: Alt er i orden så lenge du nikker, bukker og er med på premisset om at det er «vi» som er problemet. Så lenge du ydmykt beklager din eksistens og viser at du «kjenner din plass», kan du til og med bli belønnet.

Kanskje får du en vaktmesterstilling – eller kanskje blir du invitert inn som et alibi i styret. Belønningen for å være underdanig er en flik av aksept fra de som oppfører seg som om de eier gangene.

Vi kjenner alle en «Kristin» eller en «Rolf-Arne» som klager på at vi gjør for lite, at vi ikke bidrar på dugnad eller ikke er sysselsatte. Men jeg har sjelden hørt dem klage over at innvandrerne i blokka ikke møter opp på årsmøtet.

Svaret er enkelt: Mangelen på representasjon er det som gjør at denne eliten får holde på makten.

Språk som våpen

«Jeg forstår ikke hva du sier!» ble det ropt fra salen på torsdag. Det er en klassiker. Det blir ikke sagt fordi budskapet var uklart, men fordi det er det mest effektive våpenet for å kneble noen. Ved å late som man ikke forstår, ugyldiggjør man naboens stemme.

Jeg har hørt det fra så mange bekjente i Oslo: Hvordan folk samler seg i flokk for å mumle og himle med øynene når noen fra «de andre» snakker. Denne utfrysingsteknikken fungerer. Når du blir møtt med en vegg av arroganse, slutter du å møte opp.

De kaller det manglende interesse, jeg kaller det et resultat av systematisk ydmykelse. Det er her de sosiøkonomiske forholdene gjenspeiler årsmøtene: De som har den sosiale selvtilliten og det «rette» utseendet, vinner før debatten i det hele tatt har begynt.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.

Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.

Eliten mot flertallet

Det vi ser er en gruppe som mener at de «eier» historien til blokka, mens vi bare er midlertidige forstyrrelser. De snakker om felleskap, men mener egentlig sitt eget ekkokammer av folk med samme bakgrunn. De ser ikke at de, ved å ekskludere oss, også ødelegger det de hevder å beskytte: det trygge naboskapet.

Vi blir ofte fortalt at vi må integrere oss. Men hvordan skal man integrere seg i et fellesskap som krever at du skal være usynlig, underdanig og evig takknemlig for å bli akseptert – i et sameie som din egen familie var med på å starte?

Sameiet skal være en arena for samarbeid, ikke en siste skanse for en liten klikk som vil stenge virkeligheten ute. Vi betaler de samme felleskostnadene, vi går i de samme trappene, og vi har de samme rettighetene.

Neste gang du sitter på et årsmøte og kjenner irritasjonen boble fordi en nabo snakker med aksent eller foreslår noe nytt, bør du spørre deg selv: Er det naboen som er problemet, eller er det din egen frykt for at din tid som eneveldig definisjonsmakt er over?

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten