Jan Arvid Haugan Professor på Institutt for lærerutdanning, NTNU

RBK taper 0–3, og jeg kjenner ingenting. Det skremmer meg mer enn noe resultat noensinne har gjort.

Publisert:
5. mai 2026 kl. 10:19
Oppdatert:
5. mai 2026 kl. 10:19

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.


Jan Arvid Haugan.
Foto: Elin Iversen, NTNU

Det var pause borte mot Viking. Vi lå under 0–2. Jeg satt med telefonen i hånden og kjente etter. Ingenting. Ikke sinne. Ikke håp. Ikke den urolige magefølelsen som alltid hadde vært der når RBK lå under til pause. Kampen endte 0–3.

Jeg var på Lerkendal for første gang i 1987, semifinalen i NM mot Bryne. Vi ledet 2–0 til pause og tapte 2–3. Den skuffelsen satt i kroppen fordi det betydde noe. Siden den dagen har jeg fulgt denne klubben tettere enn de fleste andre ting i livet. Nå kjenner jeg ingenting. Og jeg er redd for at jeg ikke er alene. Sinne er en form for kjærlighet. Det virkelig farlige er den likegyldigheten som brer seg stille blant de trofaste. Når supportere slutter å bry seg, er ikke det et valg. Det er slutten på en prosess.

Så ble Alfred Johansson sparket. Og styret sitter.


Tirsdag morgen kom nyheten om at Alfred Johanssson er ferdig som RBK-trener.
Foto: Richard Sagen

Når følelsene ikke strekker til, prøver fagpersonen å forstå. Som professor i pedagogikk er dette gjenkjennelig. Pedagogisk-psykologisk forskning er entydig: Likegyldighet er ikke fravær av følelser, men sluttstadiet etter gjentatt skuffelse. RBK er i ferd med å miste noe de aldri kan kjøpe tilbake.

På banen så vi konsekvensene. Per Joar Hansen sa det rett ut: Spillerne spilte med frykt i øynene og «gummiarmer». TV 2 avslørte en fryktkultur i klubben. Rosenborg lovet å ta lærdom. Det er åpenbart at løftene ikke holdt. Motivasjonsforskningen er klar: Mennesker blomstrer når trygghet, autonomi og tilhørighet er dekket, ikke når de er redde. Nils Arne Eggen forsto dette intuitivt og bygde en klubb som vant seriemesterskapet 13 år på rad. Stolthet er ikke et resultat av suksess. Det er en forutsetning for suksess.

Aldri vært dårligere forberedt Hvor lenge skal vi vente?

RBK sier de styrer etter fem verdier: åpenhet, godfoten, samhandling, respekt og mot. Men det avgjørende spørsmålet er ikke om verdiene er vakre. Det er om de er forankret i adferden til hver enkelt ansatt og spiller, eller om de bare er ord på en vegg.

Når TV 2 avslører fryktkultur, er det åpenhet? Når spillere og trenere lever i forskjellige virkeligheter om hva som er realistiske mål, er det samhandling? Når styreleder konsekvent viser pressen videre til kommunikasjonsansvarlig når det brenner, er det mot? Kløften mellom uttalte verdier og faktisk adferd er sannsynligvis selve kjernen i problemet.

Rosenborg har en uvanlig ung tropp. Treningskvalitet er et direkte resultat av spill og motspill. Når førsteelleveren daglig trener mot spillere fra 3. divisjon på RBK 2, er det en reell risiko for at treningskvaliteten systematisk overvurderes. Er dette en medvirkende forklaring på at det så bratt går galt når de møter seriemotstand?

Og, er spillerne og trenerne omforent om hva planen er? For en supporter er det nesten umulig å registrere noe tydelig mønster i det RBK viser på banen. Sammenlignet med lag det tidligere var naturlig å sammenligne seg med, er forskjellen påfallende. De lagene er gjenkjennelige. De vet hva de vil. RBK er det ikke. Forskning på kognitiv belastning viser at for mye informasjon ikke gjør utøvere bedre. Det gjør dem tregere og mer usikre. Et lag som tenker seg om, handler ikke fritt.

Å sparke treneren og la styret sitte er å skifte dekk på en bil med sprukket ramme.

Johansson er sparket. Styret sitter. Og det er nettopp her problemet blir synlig for enhver som kjenner organisasjonsteori.

Chris Argyris og Donald Schön skiller i «Organizational Learning» (1978) mellom enkeltkretslæring og dobbeltkretslæring. Enkeltkretslæring er å rette feilen innenfor det eksisterende systemet: Resultatene er dårlige, man bytter trener. Det er det RBK nå gjør. Igjen. Horneland. Rekdal. Johansson. Dobbeltkretslæring er noe fundamentalt annerledes: Å spørre hvilke strukturer, verdier og hvilken kultur som gang på gang produserer de samme resultatene, og være villig til å endre disse på et dypere nivå.

Problemet sitter mest sannsynlig ikke i hvem som er trener. Det sitter i organisasjonen. I den manglende forankringen av egne verdier. I en ledelse som konsekvent velger den komfortable løsningen fremfor den nødvendige. Å sparke treneren og la styret sitte er å skifte dekk på en bil med sprukket ramme. Inntil RBK er villig til dobbeltkretslæring, til ærlig selvransakelse om hva slags organisasjon de faktisk er blitt, vil historien gjenta seg. Med en ny trener. De samme resultatene.

Om Horneland, Rekdal og Johanssons prestasjoner ikke var gode nok, hva sier dette om de som skaper rammer og ansetter trenere i Rosenborg? Hvem evaluerer styrets arbeid?

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!