For et par uker siden kom de årlige tallene fra FHI, slik de pleier på denne tiden av året, der fjorårets selvmordstall offentliggjøres. Tallene er foreløpige og vil fortløpende justeres. Til det verre.
Mens 2024 var en trist rekord, med 741 registrerte selvmord, ser vi nå en liten nedgang. 656 er det foreløpige tallet for 2025, altså en nedgang på cirka 11 prosent. Det er likevel liten grunn til å sprette champagnen av dette.
Én sak er at det er det fjerde høyeste tallet på de siste ti årene. En annen er at alle disse tallene skjuler enkeltskjebner, enkeltpersoner som valgte å dø fordi de ikke orket mer. De hadde venner, venninner, kjærester, ektefeller, foreldre, barn, kolleger og andre pårørende.
Den evige påminnelsen om at ti ganger så mange har prøvd, uten å «lykkes», er også verdt å dvele litt ved. Også her er det mange berørte i kretsen og miljøene rundt dem. Den såkalte nullvisjonen til myndighetene føles nok som et plumpt slagord på en kjøleskapsmagnet, for de mange berørte.
Egon Holstad
Redaktør og kommentator i samarbeidsavisen iTromsø
Det var heller ikke noe særlig fuzz i media rundt tallene da de ble sluppet. Selvmord presentert i statistikk berører ikke like sterkt. Despoten Josef Stalins tese om at en enkelt død er en tragedie, mens en million døde er statistikk, gjelder åpenbart fortsatt.
Selvmord rammer bredt, i alle samfunnslag, og hvert tilfelle er en tragedie. Det var det også for Terje Rød-Larsen og Mona Juul, som natt til 30. april mistet sønnen sin. Alle bør slippe å oppleve sine barns død, om verden og naturen oppfører seg. Når barna selv velger å dø, får tragedien, håpløsheten og meningsløsheten enda mer næring.
Jeg ønsker Larsen og Juul all den omsorg og omtanke de kan få.
Allerede den påfølgende formiddagen var foreldrenes advokater, John Christian Elden og Thomas Skjelbred, ute med en kronikk, sendt til de fleste store mediehusene, med tittelen «Når offentligheten blir umenneskelig», der de langt på vei legger skylden over på mediene for det som har skjedd, og at nå må foreldrene få fred, indirekte at media må slutte å plage dem med den saken de står midt oppi.
Det er ganske drøyt, særlig fordi kronikken strutter av selvmotsigelser og indirekte påstander om skyld og skam i retning mediene. Dette er heller ikke noe foreldrene selv publiserer i sorg og affekt, som hadde vært langt lettere å skjønne, men altså en tekst forfattet av to av landets mest durkdrevne og erfarne advokater.
ADVOKATER: John Christian Elden og Thomas Skjelbred skrev kronikk etter at selvmordet ble kjent. Foto: Foto: Stian Lysberg Solum / Amanda Pedersen Giske / NTB
Saken deres klienter står i, og har vært sentrale i, er så spektakulær og stor at den tåler begrep som «historisk» og «vanvittig» knyttet til seg. Ekteparet står midt i en sak der den ene av dem er siktet for grov korrupsjon og den andre for medvirkning til grov korrupsjon.
De har dernest vært i offentlighetens søkelys grunnet deres nære forhold til den avdøde sexforbryteren Jeffrey Epstein, og opplysninger som har kommet i kjølvannet av de berømte Epstein-filene. Saken er internasjonalt kjent og under etterforskning.
Norske medier hadde ikke gjort jobben sin, om de ikke hadde dekket den behørig. At det er helt ekstremt belastende å stå midt i en slik sak er selvsagt. Men omfanget og størrelsen i saken kunne ikke vært dysset ned. Da hadde ikke mediene gjort jobben sin.
Les også: På innsiden av Epsteins overgrepspyramide
Kronikken til advokatene er således umulig å lese som noe annet enn et forsøk på å gjøre medietrykket til skyld i det tragiske dødsfallet, og at de – indirekte – bør stanse etterforskningen av ekteparet (min påstand og tolkning).
Samtidig skriver de rett frem at «Vi vet ikke hvorfor denne unge mannen valgte å ta sitt eget liv. Det er viktig å si det høyt. Vi vet ikke. Å spekulere i sammenhenger er både uforsvarlig og uverdig. Selvmord er alltid komplekst. Det finnes aldri én forklaring, aldri én årsak, aldri én skyld.
Men vi vet noe annet: Den siste tiden har vært ekstremt krevende. For ham. For foreldrene. For hele familien. Det alene bør være nok til å få oss til å stoppe opp».
Teksten er skrevet med masse linjeskift, der hver setning formelig skriker beskyldninger. Det er svært uryddig, og overraskende spekulativt fra advokatene, som burde vite, og sikkert vet, bedre.
Dessverre kommer de sørgelige restene av Dagbladet på banen og gir advokatene mer rett enn de burde. Med et bilde av ekteparet, foreldrene til den avdøde sønnen, under overskriften «Norsk Epstein-arving er død».
Foto: Faksimile fra Dagbladet
De to siste ordene i krigstyper. At ekteparets barn var oppført i Jeffrey Epsteins testamente var sammensausingen Dagbladet åpenbart ikke klarte å holde seg for god til å nevne i nyheten om dødsfallet til ekteparets sønn. Barna var selvsagt helt uskyldige i dette.
Den berettigede kritikken førte til avisa etter hvert endret ordlyd og overskrift, men skaden var allerede skjedd. Dette var ikke ei skoleavis eller ei lurvete nettside uten ansvarlige redaktører, men fronten på ei av landets største nettaviser. Det hele var nedrig, spekulativt, empatiløst og stygt.
Les også: Dette er Epstein-siktelsene Økokrim ville holde hemmelig
Norske medier har i mange år vært særskilt opptatte av å debattere internt og eksternt hvordan man best skal kunne håndtere selvmord i nyhetene. Vær Varsom-plakaten er revidert en rekke ganger på dette feltet. Dagbladet pisser på dette arbeidet. Det er helt besynderlig ille.
Epstein-saken er grusom. FBI mener å sitte på bevis av seksuelle overgrep på over tusen kvinner og barn. Flere av disse ofrene tok sine egne liv. Overgrepene fortsatte også lenge etter Epstein første gang ble dømt for overgrep.
Selvmord er en epidemi vi fortsatt later til å stå maktesløse mot. Alle som rammes av det fortjener omsorg og empati fra hele samfunnet, til alle dem som opplever livene sine som så utfordrende, krevende og meningsløse at de helst vil dø. Til alle som overlever forsøkene sine. Til alle pårørende som sitter tilbake med havarerte liv, masse ubesvarte spørsmål, sinne, frustrasjon og sorg.
Les også: De faktiske ofrene i overgrepssaker
Å misbruke noens selvmord, enten til indirekte å prosedere saker i media, eller til å selge annonser og avisabonnement, er hinsides uverdig, og det legger bare ytterligere sten til byrden for dem som allerede har det fryktelig tøft. Det er farlig.
Om cirka et år kommer nye tall på hvordan vi som samfunn klarte å levere varene for å være medmennesker for dem rundt oss i 2026. Vi har cirka åtte måneder på oss til å bli litt snillere, litt kulere og litt mer oppmerksomme. Det fortjener de som sliter. Saken er altfor viktig til å overlates til tvilsomme spekulasjoner fra diverse hold.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.