I løpet av denne måneden skal Tromsø-ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) fortelle offentligheten om han ønsker gjenvalg.
Det aller meste tyder på at han gir beskjed til eget parti om at han har fått nok. I så fall er det forståelig. Åtte år i ordførerstolen krever sitt.
De første fire årene gikk ikke knirkefritt, men var godkjent. Andre periode har blitt atskillig vanskeligere.
Tre år på rad med skrekkelige regnskapstall overskygger det meste. Wilhelmsen har spent buen voldsomt for seg selv på dette området.
I 2023 gikk han til valg på at han hadde ryddet opp i kommuneøkonomien. Fasiten fikk vi kort tid senere, og den viste det motsatte: Det hadde blitt mye verre.
Dette har forfulgt Gunnar Wilhelmsen som en mare, også på andre områder som ikke handler direkte om kommuneøkonomi.
I det siste intervjuet med Nordlys skinner det igjennom at ordføreren sitter på oppsigelse.
Kanskje er det bra at noen overtar stafettpinnen, både for Arbeiderpartiet og Wilhelmsen selv.
Det er vanskelig å gå til valg med en ordførerkandidat på defensiven. En ny gallionsfigur kan sprøyte ny og sårt tiltrengt energi inn i et parti som har slitt tungt i lengre tid.
Det blir ikke lett å erstatte Gunnar Wilhelmsen. Først og fremst fordi det er få åpenbare arvtakere.
Kanskje må Ap gå utradisjonelt til verks, og lete utenfor de vante sporene, slik partiet gjorde da nettopp Wilhelmsen ble rekruttert fra næringslivet i sin tid.
Sjansen er uansett til stede for Arbeiderpartiet mister makta i Tromsø, og at de borgerlige overtar ordførerkontoret.
Skal Ap vinne valget, må partiet finne en ordførerkandidat som kan vinne velgernes gunst. En kandidat som ikke går inn i en valgkamp med tung bagasje.