Av alle land i verden skulle man håpe at Norge hadde en lengre historisk hukommelse.

Publisert:
7. mai 2026 kl. 11:20
Oppdatert:
7. mai 2026 kl. 11:20

Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.

Noen ganger kan et blikk som kommer utenfra være mest nyttig. Det kommer fra utsiden av våre egne forsvarsmekanismer og gruppetenkning. Når vi hører fra noen som tilhører en «tredje gruppe» – ikke oss eller dem, men noe annet – kan det gi klarhet.

Jeg er professor fra USA, som nå er bosatt i Norge. Jeg begynte forskningen min på vitenskapelig rasisme. Denne forskningen la grunnlaget for hele karrieren min innen vitenskapshistorie. Selv om jeg senere beveget meg over til andre temaer, var det erkjennelsen av at vitenskap har en lang historie med å støtte rasistiske forestillinger som startet alt. Jeg har særlig studert 1870-tallet og tidligere perioder, da rasediskursen begynte å ta form etter at Charles Darwin sine teorier ble populære. Begreper som «minusvariant», eller det vi på engelsk ville kalt «lavere raser», ble inngangsporten til stadig mer ekstrem rasisme. Endepunktet, eller den «endelige planen», burde være smertefullt åpenbar for alle, men særlig i Norge.

Kari Nixon er en amerikansk professor bosatt i Trondheim. Hun er kjent fra sosiale medier hvor hun sammenligner norsk og amerikansk kultur under navnet Karikarismatic.

Lille Norge hadde bare hatt sin uavhengighet fra unionen med Sverige i noen tiår før okkupasjonen under andre verdenskrig og var det eneste skandinaviske landet som i vesentlig grad gjorde motstand. Av alle land i verden skulle man håpe at Norge hadde en lengre historisk hukommelse for hvor denne typen språk kan føre.

Etter at Hårek Hansen i Frp omtalte pakistanere som minusvarianter, forsøkte jeg å stikke hodet frem som alliert. Jeg og brukte plattformen min i sosiale medier til å forsvare ofrene for denne diskursen, mennesker som ikke får velge om de blir utsatt for den typen språk. Jeg gjorde det fordi det er det allierte gjør. Vi tar belastningen når vi kan, slik at de som ikke kan velge å unngå rasisme, noen ganger kan få hvile.

Men da jeg gjorde det, så jeg mange tilsynelatende velmenende nordmenn si ting som «angrip saken, ikke personen». Problemet er at saken er angrep på personer. Vi må være villige til å kalle en spade for en spade, og holde Fremskrittspartiet (Frp) ansvarlig for det som skjer i deres parti og konsekvensene det kan ha. Muligheten for enkeltpersoner til å fraskrive seg ansvar er i seg selv en del av problemet.

Rasisme er et større problem enn vi tror

For jeg er ikke bare en vitenskapshistoriker som har studert røttene til vitenskapelig rasisme og rasediskurs, jeg er også en ny innvandrer til Norge. Jeg er ikke den typen person disse aktørene vanligvis sikter til når de snakker om innvandrere og kriminalitet, og det er i seg selv et problem. For hvis vi faktisk ser på grunnleggende statistikk om vold i et samfunn, ville man kanskje heller ønske seg færre voldelige amerikanere i Norge. Men det er ikke diskursen. Diskursen er ren og åpenbar rasisme.

Det eneste vi kanskje kan være takknemlige for akkurat nå, er at ordene til denne mannen ble tatt opp slik at vi kan snakke om elefanten i rommet, som Frp liker å late som er en mus.

For som jeg har sagt: Jeg er en innvandrer som forlot mitt eget land fordi jeg så hva som skjer når vi fortsetter å unnskylde og bortforklare denne typen språk. Språk vi alle vet hva er og betyr. Vi later som om det ikke er alvorlig før det har gått for langt.

Norge burde huske dette, men ser ut til å glemme.

Nei, pakistanere bygget ikke Norge

Som en person som nylig har forlatt USA og konsekvensene av utviklingen der, er jeg her for å minne nordmenn på at hvis du ikke er en alliert nå, så er du en del av problemet.

Stå opp for dine svarte og brune venner i Norge i dag. De som ufrivillig bærer byrden av denne diskursen.

Og jeg sier dette som en hvit person: Hvis du sier ifra, vil du miste beskyttelsen som følger med hvithet. Med det mener jeg at disse menneskene også vil rette seg mot deg. Det skjer med meg nå.

Men husk: vi har et valg om å ta disse kampene. Våre pakistanske, somaliske, etiopiske og andre medborgere har ikke alltid det valget.

Norge må huske hvem landet er, hva det har stått imot, hva slags samfunn folk ønsker å ha her og se til eksempler som meg: amerikanere som har forlatt det som en gang ble kalt «the land of the free», men som ikke lenger er det, nettopp på grunn av denne typen retorikk.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!