«Du har fått påvist at dette er kreft». Ordene til legen dveler i det dunkle rommet på sykehuset i Kristiansand. Det er vinteren 2020, og noe kjennes som om det går i stykker et sted langt der inne i brystet til Anne Marie Almedal (54). Ikke har hun med seg mannen sin heller. Det setter smittevernreglene en stopper for. 

Så fortsetter legen: «Målet er at du skal bli helt frisk». Akkurat disse ordene skal vise seg å bety alt for Anne Marie i tiden som kommer. For selv om dagene og ukene framfor henne på mange måter blir et mareritt, får hun noe å holde fatt i. 

Snikende følelse

– Diagnosen kom som et sjokk, for jeg kommer fra en slekt hvor folk blir veldig gamle. Jeg hadde aldri stilt spørsmål ved min helse, og følte meg alltid veldig sterk, så det var veldig konfronterende å plutselig gå ned for telling, beretter hun. 

På mange måter kjentes det ut som om alt kom på én og samme tid. Hun hadde kjent en liten ert i brystet noen uker tidligere, og hadde fått en snikende følelse av at noe ikke var som det skulle. Da hun ble videresendt fra fastlegen til kontroll på sykehuset, var Norge begynt å stenge ned: 

– Det ble veldig viktig for meg å holde fokus på at jeg skulle bli helt frisk. FOTO: Ingrid Østang

– Derfor ringte jeg og sa at jeg ikke trengte å komme. Jeg fikk beskjed om det måtte jeg, og takk og lov for det, for sånn ble kreften oppdaget i tide til at jeg kunne gå i behandling, erindrer Anne Marie. 

I forbindelse med diagnosen ble det avdekket at hun også er bærer av det arvelige BRCA1-genet, noe som førte til at hun kort tid senere fikk operert bort begge brystene sine og lagt inn implantater. Å skulle bli vant til fremmedelementer i kroppen samtidig som sykdommen herjet, var på ingen måte lett.

– Det ble veldig viktig for oss å fokusere på dette med at jeg skulle bli helt frisk da vi fortalte barna våre at jeg var kreftsyk. Samtidig var det krevende å skulle være så sterk hele tiden, sier Anne Marie.

Musikk som terapi

Nå begynte et intenst halvår med cellegift. Kroppen hennes ble brutt ned, og Anne Marie ble veldig dårlig. Ofte måtte hun bare ligge på sofaen, febersyk, kvalm og uten en kropp som fungerte. På toppen av det hele mistet hun håret. Da det begynte å vokse ut igjen, kom det ut som små ullkrøller. Hun som aldri hadde hatt krøller… 

– Når jeg hadde energi til det, ble turer i skogen sammen med en venninne som gikk gjennom akkurat det samme viktig. Heldigvis kunne jeg også senke garden litt mer i behandlingen med sykepleierne og de andre kvinnene jeg møtte der, sier hun.

Anne Marie har en lang artistkarriere bak seg, FOTO: Julie Pike

Og så – så ble det musikk!

– Mannen min og jeg skrev et album sammen mens jeg fikk cellegift, og spilte det inn i kjelleren. Det var intenst, men også veldig terapeutisk – for det var et felles prosjekt som handlet om noe vi begge elsket, nemlig å lage musikk, erindrer Anne Marie.

Å kunne skape noe sammen, til tross for sykdom gjorde godt. Det gjorde det også å høre at stemmen hennes var den samme. I tiden som kom ble kjelleren ikke bare et studio, men også et sted hvor Anne Marie kunne gå ned, lukke døren – og gråte. Albumet «We dance alone» kom ut i 2022, til svært gode anmeldelser.

Å miste håret var en av mange bivirkninger av medisinen. FOTO: Privat

Suksessfull musikkarière

Gode anmeldelser har det vært mye av i Anne Maries musikalske liv. Som 19-åring flyttet hun fra hjembyen Kristiansand til Oslo, kort tid etter at hun hadde blitt overtalt til å begynne som vokalist i indie-bandet «Velvet Belly» sammen med tre erfarne musikere. Lite visste hun at det snart skulle ta helt av.

– Siden vi bare klikka fra starten av, fortsatte jeg i bandet, smiler Anne Marie, som stadig reiste fram og tilbake mellom Oslo og Kristiansand for å være med på øvinger. 

Etter et år på Teologisk Fakultet i Oslo, flyttet hun til kjæresten sin i Nederland. Selv om hun trodde hun skulle studere religionshistorie, endte hun opp med å studere musikk – på nederlandsk. Til tross for lang avstand mellom medlemmene i bandet, fant de en måte å få det til å funke på:

– Vi sendte opptak til hverandre i posten, slik at vi var klare til å øve sammen når vi endelig så hverandre igjen, sier hun. 

Første plate kom ut i 1992, og bandet fikk raskt nasjonal interesse. De solgte godt med plater, samtidig som de reiste rundt og holdt konserter både i Norge og utlandet. I 1997 flyttet Anne Marie tilbake til Norge, og året etter møtte hun sin nåværende mann, Nicholas Sillitoe. «Velvet Belly» ga ut sin siste plate i 2003, «som en slags siste krampetrekning», som Anne Marie sier.

– Vi hadde nok lenge kjent at det var over.

Anne marie var frontfigur i bandet Velvet Belly. FOTO: Studio LL

Enda en runde

Kanskje var det det motsatte Anne Marie kjente på nesten to tiår senere? For etter at hun ble erklært kreftfri i 2021, fant hun ikke helt roen – og våren 2022 dukket sykdommen opp på ny. 

– Jeg kjente en klump, og da jeg kom på årskontroll ble jeg sendt rett videre. Det var litt verre enn første gang å få beskjeden om at jeg hadde brystkreft igjen. Jeg tenkte at «nå skal jeg dø». Heldigvis sa kreftlegen at «dette er ikke noe farlig. Det er kreft, men det er ikke spredning». Det var en enorm lettelse, og jeg gikk tilbake til setningen om at målet er å bli helt frisk, forteller Anne Marie, og legger til at det at legene var så positive, har betydde veldig mye.

Det bar straka vegen til operasjon, før hun umiddelbart etter det ble satt på cellegift i et halvt år – akkurat som forrige gangen. Igjen mistet hun alt håret. Igjen ble hun dårlig. Anne Marie forsto at denne gangen måtte hun stoppe helt opp – og kun fokusere på de enkle tingene i livet. 

– Jeg brukte tid med familien og trente veldig forsiktig når jeg orket – men denne gangen lagde jeg ikke noe musikk, understreker hun.

Det ble høst – det ble vinter – og da en ny vår endelig sprang, kjente Anne Marie en ny styrke i seg selv – og en følelse av å endelig være ferdig med sykdommen.

– Nå er jeg så bra som jeg kan bli, sier hun.

FOTO: Ingrid Østang

Å tilgi seg selv

Det å stå i en slik krise vært livsendrende. Ikke bare har den lært Anne Marie om det det å stoppe opp og bare være her og nå – den har også lært henne å tilgi seg selv.

– Jeg har alltid vært veldig hard mot meg selv, så det har vært veldig fint å oppleve å bli litt mer selv-tilgivende. Jeg er flinkere til å se at jeg har gjort ting, selv om det ikke er så mye – små ting som at jeg har vært i hagen, snakket med datteren min eller lagd lunsj. Du ser ikke de tingene når livet er så fylt, men det er jo det som er livet, sier hun ettertenksomt. 

Med det opplever Anne Marie at hun har begynt på en ny fase i livet. En fase som ikke nødvendigvis involverer like mye sang og musikk som før. Selv om hun i blant legger vokal på noen av ektemannens filmmusikk prosjekter, har hun ikke skrevet ny musikk siden 2020. Å reise på turné har heller ikke stått på tapetet:

– Jeg har alltid vært nervøs før jeg skal på scenen, men jeg har ikke den kapasiteten lenger, selv om det kanskje kan endre seg i fremtiden. Det er så klart en slags sorg i det også, for musikk har jo vært drivet i livet mitt, sier Anne Marie, som holder det åpent hvordan hun jobber med musikk videre. 

Hun har jo tross alt 12 albumutgivelser bak seg som hun er veldig stolt av, og ikke minst Himmelblå-låta som ruller og går på radioen.

– Det er en god følelse og inspirasjon å tenke på alt jeg har laget og vært med på som musiker.

Ja, tiden får vise hva neste steg blir. I mellomtiden fortsetter hun å leve livet med lavere skuldre, saktere tempo og mer tilstedeværelse. Hun kan kjenne seg tvers igjennom tilfreds når hun sitter rolig med en kopp kaffe i hendene, og har lett for å legge vekk ting og tenke at «det er greit». At det er helt ok å bare sitte rett opp og ned.

– Det har i grunn gitt meg en ny type frihet, sier hun – mens krøllene danser nedover skuldrene hennes som om de aldri skulle ha gjort noe annet.