Det er sårt å se idoler og helter eldes. Det er min første tanke på vei ut av pressevisningen av den nye Iron Maiden-filmen som har premiere fredag. Likevel satt jeg alene i kinosalen med et smil om munnen gjennom hele filmen.
Dokumentaren «Iron Maiden: Burning Ambition» skildrer bandet gjennom de mange oppturene og nedturene som hører til en femti år lang karriere.
Ingen band har vært så viktig for meg som Iron Maiden.
Jeg husker at en 25 år yngre versjon av meg selv gikk inn på Platebaren Feedback og spurte betjeningen hvilket album jeg burde starte med hvis jeg hadde lyst til å sjekke ut Iron Maiden. Jeg husker også en 25 år yngre Egon Holstad som fant fram den da nylig utgitte plata «Brave New World», og svarte på sitt sedvanlig høflige vis: «Jeg vet ikke, men denne er det mange som kjøper».
Jeg kjøpte både den og «The Number of The Beast», og tok bussen hjem med CD-platene dinglende i den lille plastposen. Jeg tenkte ikke på noe annet enn at jeg gledet meg til å virkelig forstå hva dette dreide seg om.
Jeg hadde hørt noen låter før, «The Trooper», «Run to the Hills», «Children of the Damned». Eller, jeg hadde hørt kornete, lavkvalitetsversjoner som på magisk vis hadde dukket opp på datamaskinen gjennom diverse halvlovlige nedlastingsprogrammer.
Jeg ble solgt fra første riff av «The Wicker Man». Dette var jo sånn musikk skulle høres ut. Disse gutta hadde skjønt det. Det var magisk, og det er noe jeg aldri har verken klart eller ønsket å riste av meg.
Filmen lykkes i å skildre denne magien.
«Iron Maiden: Burning Ambition» forteller historien om Maiden fra den spede starten på 70-tallet via høydepunktet på 80-tallet da de ga ut albumklassiker etter albumklassiker, fram til de eldre herremennene som enda i dag turnerer verden som et av verdens største heavy metal-band.