gjesteskribenten

Det siste norske universiteter trenger nå, er ytterligere politisering. Tor Grandes prinsipielle linje er et eksempel til etterfølgelse, skriver denne ukas gjesteskribent.

Jeg har selv førstehåndserfaring med at rektorer ikke forstår sin rolle, skriver Jonas Nøland.
Foto: Peder M. R. Egge

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Fra et allment ståsted vil de fleste være enige i at
Bassam Husseins beskrivelse
av 7. oktober som «den vakreste ting som
har skjedd i vårt århundre» er dypt problematisk. 

Fakta

Jonas Kristiansen Nøland

  • Jonas Nøland er en av UAs gjesteskribenter og professor i energiomforming ved Institutt for elektrisk energi ved NTNU. 
  • Han er særlig opptatt av universitetenes og forskernes rolle i samfunnsdebatten, samt temaer som akademisk frihet, ytringsfrihet, ytringstrygghet og faglig autonomi.
  • Nøland var involvert i rektorsaken ved NTNU i 2023, og har senere uttrykt bekymring for den nedkjølende effekten slike saker kan ha på forskernes deltakelse i samfunnsdebatten. 

Lars Gule oppfordrer Tor Grande i Universitetsavisa
7. mai til å tre ut av sin rolle som rektor og ta avstand
fra Husseins uttalelser. Ikke som rektor og arbeidsgiver, men som en viktig
samfunnsborger.

I stedet for å blande seg inn i hva NTNUs ansatte
gjør i privat regi, har Grande valgt en prinsipiell linje. Til Khrono og Universitetsavisa har han
forklart at allmenn ytringsfrihet og akademisk ytringsfrihet ikke er det samme.

Den allmenne ytringsfriheten verner alle borgere og
alle lovlige ytringer uten faglige kvalitetskrav, og er forankret i Grunnloven
§ 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel
10. Den akademiske
ytringsfriheten er derimot bundet av faglige normer: metode,
redelighet, kildebruk, etikk og kollegial kvalitetskontroll.

Da Hussein opptrådte i regi av Sosialistisk Forum
Trondheim, utenfor undervisning og forskning, brukte han altså den
ytringsfriheten han har som borger. At den brukes dårlig, gir ikke
universitetet rett til å oppføre seg som domstol over ham. 

Det rettslige spørsmålet om hatefulle ytringer etter straffeloven
§ 185 hører hjemme hos politi og påtalemyndighet, ikke hos
rektor – og Høyesteretts nyere praksis viser at terskelen ligger høyt og krever
en presis vurdering av ordlyd, kontekst og vernet gruppe.

Selv om Grande er blitt utsatt for massivt press de
siste dagene, klarte han å holde roen på Dagsnytt
18. Som privatperson satte han helt sikkert ikke pris
på det NTNU-professoren sa under et Sosialistisk Forum-arrangement. Han klarte
likevel å holde sine private oppfatninger utenfor opptredenen på NRK. Det står det
respekt av.

Jeg har selv førstehåndserfaring med at rektorer
ikke forstår sin rolle. Dette er også bakgrunnen til at Tor Grande ble
ansatt som rektor. Han viser nå at han på en god måte evner å fylle den rollen.

De prinsipielle standpunktene til Grande skaper
trygghet for faglige ansatte ved at han ikke blander fag og privatliv. Grande
har sett konsekvensene på nært hold av at en rektor glir over i
ytringsdommerrollen. Det er trolig ingen tilfeldighet at han nå velger en så streng
institusjonell linje. Han forsvarer ikke Husseins ord. Han forsvarer
rektorrollens grenser.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Samtidig klarer han å trekke opp noen grenser når det
gjelder den akademiske ytringsfriheten, som har faglige kvalitetskrav. Han er
tydelig på at politisk aktivisme ikke hører hjemme i en forelesningssal. Alle
er ikke
like fornøyde med dette, men det viser tydelig at Grande tar NTNUs
omdømme på alvor. Det er her det er viktig å ikke blande den allmenne
ytringsfriheten med den akademiske.

Mønsteret er ganske entydig både nasjonalt og
internasjonalt. Der arbeidsgivere har slått ned på ansatte akademikeres
kontroversielle, men lovlige ytringer uten en tydelig kobling til tjenesten,
har det stort sett gått galt:

  • Steven
    Salaita ved University of Illinois fikk
    600 000 dollar i forlik    , pluss 275 000 dollar i advokatkostnader, etter at
    universitetet trakk tilbake en ansettelse på grunn av Twitter-meldinger om
    Israel.
  • David
    Miller ved University of Bristol vant
    fram i britisk arbeidsrett     etter at universitetet fant uttalelsene hans
    lovlige, men sa ham opp likevel.
  • Erika
    López Prater ved Hamline University fikk ikke fornyet kontrakten etter en
    faglig begrunnet undervisningssituasjon der hun viste historiske islamske
    kunstverk. AAUP
    konkluderte     med at universitetet krenket hennes akademiske
    frihet, og saken endte senere i forlik.

I alle tre tilfellene endte institusjonen svekket og
ydmyket.

Den beste motforestillingen til Grandes linje er
riktignok ikke jussen, men omsorgen. Kan studenter føle seg trygge i et
auditorium der foreleseren har slike synspunkter privat?

Les flere bidrag fra gjesteskribentene her

Grande har selv sagt det presist til
Khrono: Sammenblanding av allmenn og akademisk
ytringsfrihet i en forelesning er problematisk, blant annet på grunn av
foreleserens autoritetsposisjon overfor studentene. Da er vi ikke lenger i det
private, men i det faglige, der pedagogiske, etiske og metodiske krav slår inn.

De prinsipielle standpunktene til Grande skaper
trygghet for faglige ansatte, fordi de gjør det forutsigbart hva ledelsen vil
og ikke vil bruke makten sin til. Samtidig trekker han opp grenser der de hører
hjemme: i undervisningen, i forskningen og i kvalitetskravene som faglig
autoritet alltid er bundet av.

Det står respekt av at han står fjellstøtt også i
møte med denne kritikken. Det er nettopp slike rektorer norsk akademia trenger
nå.