Både Rosenborg og Vålerenga sendte denne uka sine trenere på dør! Det kan godt være at det er kloke beslutninger. Styremedlemmene kan iallfall lene seg tilbake etter å ha vist handlekraft.
Men, hvorfor er det alltid trener’n det er noe gærn’t med når resultatene ikke blir som forventet?
Les saken: Ferdig i Rosenborg
Kan det være at treneren er et bilde, et symptom, på at det er de som sitter i styret i klubbene som ikke har gjort jobben sin? Har styret sørget for å ha en organisasjon og en sportslig ledelse som gjør det mulig for treneren å lykkes? Altså at det er samsvar mellom forutsetning og forventning.
Fikk Alfred Johansson og Geir Bakke sparken fordi klubbene har et forskrudd selvbilde?
Les saken: Ferdig i Vålerenga
En umulig oppgave
Jeg leste med interesse en kronikk skrevet av Per Joar Hansen i Nidaros. Han vet hva dette handler om. Han er tidligere Rosenborg-trener. Og han har fått sparken!
«Man diskuterer trener før retning. De ser på navn istedenfor å lage en ordentlig kravprofil som man gjør i næringslivet. Man henter spillere før identiteten og rollene er klart definert. Man justerer spillestil etter resultatene Dette er ikke strategi. Det er reaksjon», skriver Hansen.
Den tidligere RBK-treneren, som også var assistent på landslaget, er tydelig på at det er et sprik, kanskje mer et gap, mellom det å skulle være toppklubb og spille europacup – og forutsetningene.
Hansen gir sitt bilde på hvordan det er å være trener i en slik situasjon: «Som å bygge et fly mens det er i lufta»
En umulig oppgave. Kan det være noe av grunnen til at Alexander Tettey ble Rosenborgs 8. trener siden 2018?
Når en klubb bytter trener så ofte kan det umulig være fordi trenerne alltid er for dårlig.
Ernst A. Lersveen
Jobbet hele livet som journalist/reporter. Startet i lokalaviser, så ti år i NRK, deretter 28 år i TV 2. Har de siste årene jobbet med skisport; spesielt langrenn.
Skyter seg selv i beinet
Hvis Rosenborg og Vålerenga mener at trenerbyttene er løsningen på mager poengfangst, så er det som å skyte seg selv i beinet. Levetiden for en trener må da bli kort.
Han har kanskje et poeng, Per Joar Hansen, som siterer den tidligere Leeds-manageren, Howard Wilkinson:
«Det finnes to typer trenere. De som har fått sparken. Og de som kommer til å få det»
Jeg tror klubbene må gå dypere inn i materien enn «hvem skal være trener». Det må vilje og ikke minst mot til for å innse at trenerbytte ikke er løsningen på problemer – som klubbledelsen selv har skapt.
Hvis ikke er det stor risiko for at historien gjentar seg.
Les også Marius Borg Høiby: Uinteressert dommer
Rammer og forventninger
En trener er avhengig av en ledelse som innser at det må være sammenheng mellom rammene og forventningene som en trener gis.
Jeg har rådført meg med flere kunnskapsrike personer om trenerbyttene i Rosenborg og Vålerenga. Ingen av de vil delta i debatten, men en av de svarte dette:
«En av de største fallgruvene etter suksess er troen på at kultur kan bevares. Men en prestasjonskultur er ikke noe du har. Det er noe du gjør. Hver dag. Hvis den ikke utvikles, svekkes den. Hvis den ikke utfordres, stivner den. Og da hjelper det lite å bytte trener.»
Sitat slutt.
Les mer fra Ernst A. Lersveen: Utøvere i verdensklasse ledes av amatører
Forskrudd og urealistisk
Etter å ha tenkt litt over dette så lurer jeg på om både Rosenborg og Vålerenga kan ha et litt forskrudd bilde av seg selv. Er virkelig Rosenborg i dag en skandinavisk toppklubb? Er det realistisk i dag at Vålerenga skal kjempe om medaljer i Eliteserien?
Er sannheten at de to er «midt på treet» norske klubber?
Det er styrene i klubbene som bestemmer. Kan det være en idé å begynne med at de som sitter der stiller seg spørsmålet: Er jeg den rette for oppgaven?
Og svarer ærlig!
PS: Alexander Tettey har fått jobben med å lede Rosenborg til ny trener er på plass. I Vålerenga har Petter Myhre fått samme oppgave. Det hører med til historien at for 19 år siden fikk Myhre sparken – i Vålerenga!
Innholdskarusell med 20 artikler.