Det var 6. april, og fotografen Mohammad Mohsenifar sto foran vrakrestene av et C-130 Hercules – et utbrent amerikansk militærfly.
Verdens øyne var akkurat da rettet mot dette stedet i ørkenen i Isfahan-provinsen i Iran.
Rundt ham sto forfjamsede sivile og tungt væpnede iranske spesialsoldater.
Alle foto: Mohammad Mohsenifar
Alle foto: Mohammad MohsenifarAlle foto: Mohammad Mohsenifar
Bare timer tidligere utspilte en av storkrigens mest dramatiske øyeblikk seg:
Et amerikansk kampfly var skutt ned av iranske styrker, og to amerikanske piloter nødlandet med fallskjerm dypt inne i Iran, noe som på alle nivåer var en livsfarlig situasjon å være i.
Om de hadde blitt tatt av det iranske regimets menn, kunne de bli brukt som et avgjørende forhandlingskort i krigen.
Operasjonen for å redde dem ut var en av de mer komplekse i nyere amerikansk militærhistorie – med over 100 spesialsoldater, bombefly, transportfly og helikoptre – og en pilot som hadde gjemt seg i en fjellside.
Mohammed så på vrakrestene og tok opp kameraet.
Mohammad Mohsenifar (30)
Iransk fotograf
Hercules-flyet han sto foran ble ødelagt av amerikanerne selv, etter at det satt fast i sanden under redningsaksjonen.
De iranske spesialsoldatene som var på stedet sammen med Mohammad, visste at dette øyeblikket, og bildene fotografene tok, var viktige i informasjonskrigen mot USA og Israel.
Soldatene tok opp et amerikansk flagg, la det på flyvraket og tråkket på det – et klassisk propagandasymbol.
Mulighet til å være vitne
– Det har vært de merkeligste ukene i livet mitt, sier Mohammad Mohsenifar til VG.
Det har vært noen ekstraordinære måneder i verdenshistorien:
Krigen mellom USA, Israel og Iran, som brøt ut grytidlig på morgenen den 28. februar, rev raskt hele Midtøsten inn i en intens, storpolitisk og dødelig krig, med missiler, droner, stengte flyplasser, drepte sivile, og en verdensøkonomi i panikk. Det anslås at konsekvensene vil merkes mange år inn i fremtiden.
Denne uken har Iran og USA, tross en skjør våpenhvile, angrepet hverandre igjen. Samtidig kommer det antydninger om at partene kan nære seg en fredsavtale.
Mens krigen raste, var mennesker i Iran i unntakstilstand.
Et oljeraffineri står i flammer etter israelsk/amerikanske angrep 7. mars.Et oljeraffineri står i flammer etter israelsk/amerikanske angrep 7. mars.
Et oljeraffineri står i flammer etter israelsk/amerikanske angrep 7. mars.
Mens få internasjonale journalister slapp inn i Iran gjennom krigen, og internett nesten kontinuerlig har vært stengt ned av det autoritære iranske regimet, har VG vært i jevnlig kontakt med den 30 år gamle fotografen de gangene det har vært mulig.
Iranske myndigheter har strengt kontroll over landets journalister. Landet ligger på 177. plass av 180 på verdens pressefrihetsindeks.
– Vanligvis er det mange restriksjoner på fotojournalister i Iran, sier Mohammad.
Men han fikk i det minste tillatelse til å fotografere konsekvensene av de amerikanske og israelske angrepene mot landet.
Årsaken er lett å se: At verden fikk se slike bilder, var også til iranske myndigheters fordel i informasjonskrigen mot USA og Israel.
En frivillig redningsarbeider, fotografert etter et angrep mot en boligblokk ved Taleghani-gaten i sentrale Teheran, 16. mars. Han fortalte at et menneske var fanget i ruinene levende, og ropte om hjelp. Idet de klarte å nå ham, var han død.
En frivillig redningsarbeider, fotografert etter et angrep mot en boligblokk ved Taleghani-gaten i sentrale Teheran, 16. mars. Han fortalte at en menneske var fanget i ruinene levende, og ropte om hjelp. Idet de klarte å nå ham, var han død.En frivillig redningsarbeider, fotografert etter et angrep mot en boligblokk ved Taleghani-gaten i sentrale Teheran, 16. mars. Han fortalte at en menneske var fanget i ruinene levende, og ropte om hjelp. Idet de klarte å nå ham, var han død.Krigens første uke
Den morgenen da krigen startet var det mye som gikk gjennom hodet hans:
– Jeg tenkte på alle de uskyldige menneskene som kom til å bli drept, og det jeg ville komme til å måtte dokumentere som fotograf. Jeg forberedte meg på noen av de mest smertefulle opplevelsene i livet mitt.
Et hjem i Teheran, fotografert 16. mars.
Et hjem i Teheran, fotografert 16. mars.Et hjem i Teheran, fotografert 16. mars.
Mohammad har jobbet som fotojournalist i 12 år, og før krigen i Iran hadde han også erfaring som dokumentarfotograf under krigen mellom Hizbollah og Israel i Libanon i 2024.
– Men når krigen kom til mitt eget land, ble alt helt annerledes. Det føles mer komplisert og følelsesladet, sier han.
Han utdyper:
– På den ene siden må jeg ta vare på min egen og min families sikkerhet, men samtidig har jeg hatt et sterkt behov for å vise omverden effekten av krigen i Iran.
Mojtaba Ranjbari sørger over sin drepte sønn Parham etter missilangrepet mot en barneskole i Minab.
Mojtaba Ranjbari sørger over sin drepte sønn Parham etter missilangrepet mot en barneskole i Minab.Mojtaba Ranjbari sørger over sin drepte sønn Parham etter missilangrepet mot en barneskole i Minab.Skolebarna drept av amerikanske missiler
Etter noen uker reiste Mohammad til Sør-Iran, til en by med et navn som nå, som følge av krigen, er velkjent for verdenssamfunnet.
«Velkommen til Minab» sa en mann rolig og rakk frem hånden.
– Det er et øyeblikk jeg aldri vil glemme, sier Mohammed.
Minab ble rammet svært hardt i et amerikansk missilangrep på krigens aller første dag.
Ved en barneskole i byen, som lå ved siden av en militærbase, ble 155 mennesker drept, de aller fleste skolebarn.
En rekke rapporter om angrepet indikerer at det amerikanske militæret ikke hadde oppdatert kartinformasjon om bombemålet.
Mannen Mohammad møter forteller rolig:
«Jeg hadde to barn på den skolen – en datter og en sønn», sa han.
«Da det første missilet traff, løp jeg mot skolen og klarte å redde datteren min. Men så traff et nytt missil og jeg klarte ikke redde sønnen min»
Mohammad sier han frøs til, og så deretter mot guttens grav. Der satt hans overlevende datter og sørget over broren sin.
Bildet av det ser du her:
Våpenhvile – et liv i limbo
Etter 39 dager, den 8. april, ble USA, Israel og Iran enige om en skjør våpenhvile.
Menneskene i hovedstaden Teheran kom plutselig tilbake til et liv som frem til da hadde vært på vent.
– Gjennom nesten 40 dager gikk mange hverken på jobb eller hadde inntekt. Det er hardt i et land i økonomisk krise, og med levekostnader som har skutt i været.
Nå er Teheran tilsynelatende på vei tilbake til en form for hverdag.
– Trafikken er igjen intens, markedene er fylt av folk. Kafeene og restaurantene er igjen travle. Folk prøver å løfte humøret litt, sier han.
Mohammed tok dette bildet i en park i Teheran nylig:
Andre fotografer har også dokumentert et returnerende folkeliv:
Foto: Francisco Seco / AP / NTB
Foto: Francisco Seco / AP / NTBFoto: Francisco Seco / AP / NTB
Men selv om livet nå ser mer normalt ut, er det ikke det.
– Mange av disse menneskene lever fortsatt i en slags krigstilstand. Med så mye usikkerhet rundt våpenhvilen og utfallet av krigen, er mange psykologisk usikre. Det er et liv i limbo, sier Mohammad.
Foto: Francisco Seco / AP / NTB
Foto: Francisco Seco / AP / NTBFoto: Francisco Seco / AP / NTB«Iranere trenger mer frihet»
Innbyggerne i Iran har vært igjennom mye i 2026.
Allerede få dager inn i året tok store folkemengder til gatene i protest mot iranske myndigheter – med krav om økt frihet og flere rettigheter.
Under disse dagene kunne fotografer ikke operere fritt.
Mellom 8. og 9. januar ble tusenvis av disse demonstrantene drept. Myndighetene hevder tallet er i overkant av 3000. En rekke menneskerettighetsgrupper hevder på sin side at tallet kan være flere titusener.
Samtidig kommer det meldinger om at regimet nå slår hardt ned på all intern opposisjon. Det skal pågå nesten daglige henrettelser, i all hemmelighet, melder medier og menneskerettighetsgrupper.
VG spør Mohammad om kravet om økt frihet for befolkningen.
– Iranere trenger mer frihet, og de kan kjempe for sine rettigheter selv, innenfra. Det finnes ingen rettferdiggjørelse for at USA eller Israel angriper disse menneskene under påskudd av å støtte deres rettigheter – og ender opp med å drepe dem og gjøre situasjonen enda vanskeligere, sier han.
Han hevder mange av dem han møter i hverdagen deler dette synet.
– Noen ønsker kanskje at den islamske republikken skal falle, men de vil at det skal skje på egne premisser, uten innblanding fra andre land. Og så er det også mange som fortsatt mener at tiden ikke er inne for en slik endring.
Innbyggere sørøst i Teheran, etter at nabolaget ble truffet i angrep 4. mars. Amund Bakke Foss
Utenriksjournalist
