Elizabeth Strout: «Det vi aldri ser»

Elizabeth Strout slår til igjen. Denne gangen introduserer hun en hverdagshelt i hvite sokker og svarte gammelmannsjoggesko, en som baler med eksistensielle spørsmål.

HØYT SKATTET: Den amerikanske forfatteren Elizabeth Strouts (f. 1956) store gjennombrudd kom med romanen «Olive Kitteridge» som vant Pulitzer-prisen i 2009. Romanene om Lucy Barton har befestet suksessen. Foto: Leonardo Cendamo/Press

Spørsmålet
er stilt utallige ganger før, men jeg kan ikke la være å spørre igjen: Hva er
det som gjør at folk elsker Elizabeth Strouts bøker? Eller mer presist:
Personene i Strouts romaner? Slemme Olive Kitteridge. Beskjedne Lucy Barton.

Og nå, i den
nye romanen: Artie Dam. 57 år gammel, historielærer, uærbødig kalt «Damn-dam»
av sine high school-elever, pasjonert seiler i bukta langs kysten av
Massachusetts. 

Artie, som til konas evige irritasjon alltid går i hvite sokker
i sorte gammelmannsjoggesko, er en elskelig figur. Som en venninne sa til ham
siste gangen de møttes: «Fortsett å være jovial, Artie … Vær så snill å forbli
ditt joviale selv!»

Roman

Forlag:

Press

Oversetter:

Hilde Rød-Larsen

Utgivelsesår:

2026

«Varmen er der i fullt monn»

Se alle anmeldelser

Rikt
sjelsliv

For å forstå
kvaliteten på de menneskene Elizabeth Strout viser fram i sitt forfatterskap,
er det fristende å trekke fram en bifigur fra «Det vi aldri sier». Han er en
avdød matematikkprofessor, en drittsekk og tidligere omgangsvenn av familien
Dam. Om ham sies det at han var «fattig på sjel». Presist sagt. 

Er det noe som
karakteriserer Olive Kitteridge, Lucy Barton, Artie Dam og co., så er det
nettopp et sjelsliv så krikete og krokete, mangfoldig og underlig at man
simpelthen blir hekta.

Under
overflaten er joviale Artie en grubler. Han spør seg stadig om det finnes en
fri vilje? Eller om alt er forutbestemt? Han lurer på hvorfor folk aldri sier
noe ekte. Og han bærer på et mismot, en hemmelighet: I mer enn to måneder har
han tenkt på hvordan han kunne ta livet av seg uten at kona, sønnen eller
elevene ville skjønne at det var selvmord. Tanken på å drukne seg blir en
besettelse.

Vi befinner
oss i 2024, i tida rundt siste amerikanske presidentvalg. Den kommende
presidenten nevnes aldri ved navn. Selve valget omtales i ett avsnitt. To
setninger: «Valget kom og gikk. Halve landet var lamslått, den andre halvparten
jublet.»

Foregripende
lydighet

Dette er
likevel Elizabeth Strouts mest politiske roman; hun lar de autoritære
strømningene i landet sive som en tiltagende uro inn i livene til menneskene. 

Artie blir innkalt til rektor og bedt om å gi sørstatssoldater like mye
oppmerksomhet som nordstatssoldater når han underviser om borgerkrigen. Rektor
omtaler det som «foregripende lydighet».

Her gjør
Strout et uvanlig grep. I en parentes bryter hun kronologien og forteller om
rektors skjebne to år fram i tid. Etter slutten på en skoledag trakk han en
pistol opp fra skrivebordet og skjøt seg i hodet. Han var under
FBI-etterforskning for å ha huset illegale innvandrere. Han hadde gitt husrom
til vaskehjelpen og hennes familie for å beskytte dem.

Artie har
konstatert at landet hans er i ferd med å begå selvmord, men selv gjennomfører
han ikke sitt forsett. Han holder på å forulykke under et uvær i bukta idet han
faller i sjøen mellom seilbåten og jolla. Gummistøvlene fylles med vann, han
synker og strømmen trekker ham utover i bukta. Det var jo dette han hadde drømt
om, men han tenker: «Det kan ikke være sant, vær så snill å ikke la det være
sant.»

«Et blad var
vendt. Så stille og så enkelt var det, men Artie, som nesten hadde dødd, ønsket
seg det ikke lenger,» skriver Elizabeth Strout etter redningen.

Løgn og
sannhet

Omtrent
halvveis ute i romanen skal Artie Dam rammes av et nytt sjokk, som skal prege
hans mentale tilstand. Det dreier seg om familiehemmeligheter, ting som aldri
er blitt sagt og som kan komme til å forandre flere menneskers liv om sannheten
blir avslørt. 

Forholdet til kona Evie og sønnen Rob blir annerledes enn det har
vært de foregående tre tiår. Tankene som virvles opp i Arties nye bevissthet
blir eksistensielle på en måte som dreier seg om andre spørsmål enn menneskets
frie valg. Problemene omkring løgn og sannhet blir sentrale.

Han husker
at han hadde lurt på hvorfor folk aldri sa noe ekte. «Og nå visste han hvorfor.
For å si noe ekte var å si noe ingen ville vite. Eller hvis de ville vite det,
så ville de ikke bry seg. Eller i det hele tatt forstå. Å leve er noe man gjør
alene. Det skjønte han nå.»

Elizabeth
Strouts enkle språk og gode dialoger, som aldri holder seg for god til å utbryte
et «åh» eller to, er glimrende ivaretatt av oversetter Hilde Rød-Larsen. Hun
gjengir Strouts rett-på-sak-tone med fin musikalitet. 

«Det vi aldri sier» byr
ikke nødvendigvis på samme bittersøte humor som enkelte av Strouts tidligere
romaner, men varmen er der i fullt monn.