– For meg er hun to Rikker. Da hun ble en karakter i mediebildet, ble hun Syke-Rikke. For meg er hun så mye mer enn det, sier mamma Liv.
Vi møter ekteparet hjemme i leiligheten sentralt i Oslo. De siste ukene har Liv endelig klart å tenke på Rikke og bare smile. Ved siden av spisebordet ligger datterens mange uferdige strikkeprosjekter. Liv har som mål å gjøre dem ferdige. Enn så lenge tar hun dem frem innimellom, bare for å kjenne duften av datteren.
Brutal beskjed
Vi skal tilbake til begynnelsen av juni 2020 da verden ble snudd på hodet. Datteren hadde fått kreft. Hun skulle fjerne brystet og få cellegift, så skulle alt bli bra, beroliget Rikke.
En ukes tid senere kom kontrabeskjeden. Rikke kunne ikke helbredes likevel. De kunne bare bremse kreften.
Thomas rister på hodet.
– Det var en kontrast som var helt ironisk. Der satt vi rundt spisebordet, det var fint vær og vi la planer for sommeren. Og så sa hun: «Mamma og pappa, jeg skal dø.» Hun rev av plasteret, og hadde nok tenkt igjennom at det ikke var noe poeng å dvele.
Det var brutalt, minnes Liv. Men Rikke insisterte på at livet skulle gå sin gang. Hun ville leve normalt.
– Mens jeg bare hadde lyst til å legge meg i sengen og være inntil henne, bare være sammen, sier Liv og gråter.
SAMMEN: Ting endrer seg litt når man står i alvorlig sykdom, mener Liv og Thomas. Hva som er viktig, endrer seg. Været blir uviktig, hva folk snakker om og klager på blir fryktelig uviktig. Hva du gidder å høre på blir begrenset. Hele situasjonen får noen ringvirkninger, forklarer Liv.
Gry Traaen
Thomas forklarer.
– Og det ville jo ikke hun. Det handler om hvor man er, og hvilke behov man har. Rikke ville bare leve så normalt som mulig, så fritt som mulig, uten at denne sykdommen skulle tvinge henne ned i gropa, forklarer Thomas.
– «Ikke gjør meg til en pasient,» sa hun. Jeg vil leve normalt. Og det er helt motstridende til et morshjerte. Liv hadde et ekstremt behov for nærhet til henne, mens jeg ble mer praktisk.
Hadde meningers mot
Hun var deres førstefødte. De første par årene av Rikkes liv bodde de unge foreldrene hjemme hos foreldrene til Liv. En gave for alle generasjoner, og Rikke fikk stimuli fra alle kanter. Etter tre og et halvt år kom Truls til verden, og et par år etter det kom lillesøster Helene.
– Som barn var Rikke veldig rolig, veldig konsentrert. Hun likte ikke mas. Likte å være i naturen, dvele over ting og kunne sitte over en maurtue i en halvtime. Sånn var hun helt frem til ungdomsskolen, minnes Thomas. Så skulle hun selvsagt gjennom de sedvanlige årene med litt opprør, markering og festing. Men hjemme var det stabilt og rolig.
– Vi er et debatterende hjem. Det var forhandlinger og diskusjoner hele veien. Rikke var en jente med meningers mot fra hun var liten. Ikke på konfliktnivå, men modig, beskriver Thomas.
– Og med masse humør. Det var alltid gøy når Rikke kom hjem, sier Liv.
– Hun var lik meg sosialt og med den ekstroverte måten å være på. Og latteren. Men i alt annet var hun lik pappaen sin. Hun hadde Thomas sitt kloke hode, og evnen til refleksjon.
– Ja, vi var tette, smiler Thomas. – På måten vi engasjerte oss. Interessen for litteratur, politikk og filosofi, debattere, måten å diskutere på … ja, egentlig alt.
TRIO: Søskentrioen i ubekymrede dager. Storesøster Rikke, lillebror Truls og lillesøster Helene.
Privat
En heftig sommer
Etter kreftdiagnosen levde de i flere år et relativt normalt liv. Rikke ville gjøre masse gøy, leve livet til fulle.
– Ikke helt «crazy», understreker Thomas. – Men hun la ikke stengseler på seg. Det var imponerende. Rikke levde et fullverdig liv, og med full jobb. Da sykdommen tok sine fysiske grep, måtte hun ut av arbeidslivet. Det var en terskel for henne.
Sommeren 2024 ble tøff. Rikke måtte gjennom en stor hjerneoperasjon med stor risiko, lillebror Truls fikk lymfekreft og søsteren til Thomas døde.
– Det var jo annus horribilis, det der, oppsummerer Thomas.
Liv gikk ned for telling og ble sykemeldt ett år. I mai i fjor ble Truls erklært frisk, men med Rikke gikk det gradvis nedover.
Midt i det hele giftet Rikke og Haleigh seg.
– Det smalt virkelig etter bryllupet i juli i fjor. Da fikk hun kalsiumforgiftning, og benstrukturen gikk i oppløsning. Hun mistet funksjon etter funksjon, sier Thomas.
Å se datteren visne hen, var helt jævlig, beskriver foreldrene. Liv tørker tårene.
– Da hun ikke klarte å strikke lenger, synes hun det var helt jævlig. Rikke har alltid elsket å skrive, tegne og male. Vi finner påbegynte skisser som hun ikke har klart å fullføre, overalt. Et babyteppe til en venninne, som hun kom et stykke på. Så klarte hun ikke mer.
PAPPAJENTE: Far og datter var tette. Fra hun var liten tok Thomas Rikke med ut i skog og mark.
Private
KATTEMOR: Katten Stiffy lå ved Rikkes side helt til det siste, og vek ikke fra henne.
Privat
Dødens forgård
Rikke ville dø hjemme.
– Hun var så selvstendig og ønsket å være i sin sfære, i sitt hjem, i sitt miljø. På et sykehus fjerner du deg fra livet ditt. Jeg tror det var det hun følte på. Hun ville ikke leve på andres premisser. Det var en kjerneverdi for henne, sier Thomas.
«Hei, døden er en del av livet,» sa Rikke og tok regien. På merkverdig vis ble det noe fint i det triste. Katten Stiffy som hele tiden lå ved hennes side. Familie og venner kom og gikk. Ektemann Haleigh som stod der last og brast.
– Det var så fint, minnes Liv. Hver morgen brygget de kaffe, trakk fra gardinene så morgenlyset kom inn i stua.
– Rikke likte rutinene. Det gjorde at hun kunne føle seg trygg og rolig i dødens forgård.
De siste ukene ble vanskelige, og det Rikke så gjerne skulle ha sluppet. Det fikk hun ikke gjort noe med. Men det som skulle skje etter at hun var død, hadde hun planlagt nøye.
Årets taler
Ingen kan være likegyldige til hennes budskap, som angår oss alle, skrev juryen i sin begrunnelse da Rikke ble Årets taler 2025:
«Det jeg vil ha, det er bare et valg. Valg over meg, min kropp. For det er mitt liv. Er det ikke? Hvorfor får jeg ikke lov til å eie min død også?», sa hun blant annet da hun talte på Eidsvolls plass foran Stortinget i Oslo 17. juni 2025.
Rikke døde 3. oktober 2025.
Her kan du lese om Rikkes lov: rikkeslov.com
– Hun ble liggende i stua i to dager, før hun ble hentet. Også det var fint, sier Liv.
– Folk gikk rundt, innom henne, klappet litt på henne. Noen orket ikke det, men turte etter hvert. Noen lagde drinker. Noen hentet pizza. Noen kom med en flaske vin. Så var det gravøl.
– Vi var sammen. Det var et stort vi. Et fellesskap, understreker Thomas.
– Det var ikke noe sensur på noe eller noen. Vi delte historier om Rikke. Det er vanskelig å forklare, men det var til stor hjelp for oss. Vi kunne stå sammen i det.
Liv er enig.
– Så var det noe med å bli kjent med at hun var død. Alle overgangene.
Rikke ble hentet. Pyntet og stelt, sminket og gjort fin. Åpenheten fortsatte. Kisten skulle være åpen. Litt etter litt ble det vant til situasjonen. Likskue på Ullevål. Deretter i kapellet. Av og på med kistelokket. Det ble på merkverdig vis rutine på ting.
De fikk døden under huden, selv om det var vanskelig.
– Jeg følte at det hjalp. Det blir noe naturlig ved det. En fin måte å prosessere på, sier Thomas.
Også i bisettelsen lå hun der i åpen kiste. Det var noe riktig ved det også. I Rikkes ånd.
Ventesorg
Da Rikke døde og bisettelsen var over, kjente Liv på hvor mye alt hadde tatt på. Hun visste ikke engang at det hadde et navn.
– Jeg hadde ventesorgen hengende over meg i fem år og fire måneder. Det gjør noe med deg som du ikke egentlig klarer å se fordi du er inni det hver dag. Da hun døde, var det bare bunnløs sorg, og mye praktisk. Etter bisettelsen var jeg ferdig med å vente. Det var noe som slapp. Bisettelsen ble et punktum.
Som par har de klart å støtte hverandre i det vanskelige.
HUMOR: Det var mye latter og humor i familien de Lange. Her er alle fem i et gyllent øyeblikk.
Privat
– Vi har alltid hatt en åpen dialog oss imellom, og respekt for at vi kan være mentalt på forskjellige steder. Har jeg en trist dag, så er det støtte fra Thomas, og motsatt. Den andre har alltid stått der og kunnet ta imot.
Thomas er enig.
– Det er utrolig fint, det er en eller annen rytme vi har. Så kan vi jo lese hverandre veldig godt.
– Noen har ikke den relasjonen i utgangspunktet, innser Liv.
– Med en sånn sorg i livet, så går det ikke, da går du fra hverandre. Men med det grunnlaget vi har, har dette gjort oss sterkere.
HAVET: Liv leste et dikt i bisettelsen som rørte henne veldig. – Det handler om at sorg er som havet, som bølger. I starten er det krappe dønninger, så blir det lavere og lavere kraft i bølgene, men det blir aldri havblikk igjen. Og det er sånn jeg kjenner det.
Gry Traaen
Stolthet
Thomas kjenner på en stolthet over datteren.
– Jeg er full av beundring. Rikke stod i dette med hevet hode, selv om hun ikke kunne løfte det. Hun hadde så mye smerter. Hun var så tapper. Rikke lærte meg at selv om alt håp er ute, så må du nyte de fine tingene livet. Det har virkelig gjort inntrykk på meg.
Å se tilbake på de siste månedene og ukene av datterens liv er tøft. Hennes engasjement for selv å bestemme når hun ville dø, var oppriktig, forklarer Thomas. Det stemmer ikke at det er så greit å dø, mener ekteparet.
– Det var et mareritt. Vi vet jo ikke om hun hadde benyttet seg av selvbestemt dødshjelp, men hun ville ha muligheten. Hun hadde så vondt på slutten. Hun tok så mye piller, var så sterkt medisinert. Så nei, den debatten er veldig distansert fra det vi har opplevd.
De har lært mye av Rikke. Å stå i det livet byr på. Ærlighet. Og engasjementet.
– Rikke engasjerte seg for andre gjennom debatten om selvbestemt livsavslutning. Det er mye omsorg i det. Vi lovet henne på dødsleie at vi skulle fortsette å kjempe for en utredning, forklarer Liv.
Hun har møtt seg selv i døra mange ganger, innrømmer hun.
DUFTEN: – Jeg lukter på alt hun har tatt i, sier Liv. Her med et av Rikkes mange strikkeprosjekter.
Gry Traaen
– Da jeg først hørte at hun engasjerte seg i dette, så ville jeg ikke høre om det. Men så innså jeg at det var min egoisme. Jeg ville ha henne her så lenge som mulig. Da skammet jeg meg. Jeg forsto at vi må snakke mer om dette, det er en verdifull debatt. Det er feil å bestemme hva andre mennesker skal føle og mene.
Månedene har gått. Første jul var grusom. Sorgen kommer fortsatt i bølger.
– Livet er ikke bare solskinn. Det er tunge dager og tøffe, bratte bakker. Vi er veldig ærlige på hvordan vi har det. Det er lov å le selv om man er i sorg. Det er lov å være glad, selv om du gråter på innsiden. Alle emosjoner er et menneske, understreker Liv. Hun gråter fortsatt når hun kjenner det presser på.
– Det er klart at når jeg plutselig gråter på trikken, så er det ubehagelig for alle andre, men jeg kan ikke stoppe det. Hvis jeg gjør det, så er jeg en tikkende bombe.
Rikkes aske er nå i et trykkammer i Nederland. Hun skal bli til en diamant, også det var Rikkes ønske.
– Diamanten kommer til høsten. Jeg har bestilt en firkantet diamant. Ikke fordi Rikke var firkantet, forsikrer Liv.
– … Men fordi den er lettere å få plassert. Og da kan jeg ha Rikke med meg på fingeren resten av livet.