Du kjenner henne kanskje igjen som den litt sjenerte dama fra «Jakten på kjærligheten». I fjorårets sesong av det populære TV 2-programmet fikk Monica Gundersen Lervold (38) livet snudd på hodet da hun kapret «Jakten-bonden» Kristian Niklas Johansson.

I flere intervjuer har hun åpnet opp til KK om den store kjærligheten og det nye livet hun og sønnen Sander har fått etter å ha flyttet til Kristian på den gamle husmannsplassen i Brekkebakkadn i Valdres.

Nå vil hun gjerne løfte fram et tøft tema hun vet mange strever med:

Den komplekse sorgen over en forelder som svikta. 

Ble funnet etter to måneder

Det var midt i forelskelsen, bare noen måneder etter å ha startet det nye livet sammen med Kristian i fjor november, hun fikk beskjed om at faren var død.

– Han lå død i to måneder før han ble funnet. Det er så mange følelser, for du sitter med dårlig samvittighet for at du ikke er lei deg. At man ikke sitter med tårer og har en sånn utrolig sorg som jeg hadde etter mamma.

– Og de gangene jeg blir trist får jeg dårlig samvittighet for det også. For hvorfor skal du være lei deg når en mann har gjort deg så vondt? Det er masse forskjellige følelser som jeg ikke blir helt klok på, sier Monica stille.  

KK presiserer: Monicas lillesøster har godkjent teksten. 

– Har ofte levd med sorg allerede

– Når mennesker mister noen etter å ha opplevd svik i relasjonen vil sorgprosessen ofte være komplisert og omfatte svært motstridende følelser, forklarer psykologspesialist ved Klinikk for krisepsykologi i Bergen, Marianne Straume til KK.

– Ofte har de som opplever å miste en forelder levd med en sorg over at mor eller far ikke var der for dem slik de hadde behov for. Men ved et dødsfall blir alt så endelig og uopprettelig. Det blir aldri mer mulighet til å for eksempel få svar, uttrykke behov, ta et oppgjør eller forsones. Sorgen blir mer sammensatt av alt de ikke fikk, forklarer Straume videre.

Å miste noen man har en god relasjon til er selvsagt også vondt – men følelsene her er så motstridende følelser å forholde seg til. 

– Det er dét som gjør denne komplekse sorgen så vanskelig, at det er så motstridende følelser man skal håndtere.

Avhenger av hvor forsonet man er

En komplisert sorg som dette, kan kan variere mellom alt fra sinne til lettelse.

Sinne over å aldri få muligheten til å gjøre opp noe, forsvare seg eller få det man har drømt om. Lettelse ved å forstå at man ikke lenger kan bli sviktet.

– Det avhenger av hvor forsonet man er med situasjonen før dødsfallet. Hvis man helt til det siste hadde et håp om at det kan ordne seg, at foreldrene ville endre seg og møte dem slik de har behov for, kan det bli brutalt. Da er alt håp plutselig ute for bestandig. Har man klart å forsone seg med at ok, min far eller min mor var ikke i stand til mer, de var selv blitt sviktet, kan sorgen være lettere.

Kompleks eller komplisert sorg er ingen diagnose, i motsetning til forlenget sorglidelse som komplisert sorg ofte forbindes med, understreker psykologspesialisten.

Ta pauser

Som med all sorg er også en komplisert sorg svært individuell.

– Man må håndtere og forsone seg med de følelsene man har fordi følelser forteller oss hva vi har behov for. Men de må også endres og tilpasses ettersom tiden går. Det er viktig å være ærlig og oppriktig om følelsene sine, og finne noen man stoler på og kan snakke med.

– Det er ingen følelser som er riktige eller gale, man har de følelsene man har, de betyr noe. Så får man prøve å forstå hva det handler om og være litt raus med seg selv og passe på å også ta pauser fra det vonde, dekke dagliglivets behov og gjøre gode ting for seg selv, sier Straume.

Blir du bare gående i ring og gruble over det samme om og om igjen over tid, oppfordrer hun til å oppsøke profesjonell hjelp.

Unngå dette som pårørende

For alle som går ved siden av noen som har det vanskelig, er det viktig å lytte og ta den andres perspektiv, og ikke gå inn med en opptatthet av å forandre noe eller gi gode råd, oppfordrer psykologspesialist Straume.

– Hvis man kun er opptatt av hvordan en selv forstår og opplever situasjonen, hjelper man ingen, enten de har sorg, kompleks sorg eller står i en annen krevende situasjon. Det handler om å tåle å høre at det faktisk er ganske vanskelig.

Vis mer
Vis mindre

Livet falt i grus

Hun ble født i Kristiansand, byen moren hennes kom fra og hadde stor slekt i. Da Monica var sju år flyttet familien til farens hjemby, Trondheim.

Hun var tolv da moren fikk livmorkreft og døde i 2002, bare 42 år gammel.

– Hun ble operert i mange timer og erklært for helt frisk. Så tok det bare en sommer før kreften spredde seg igjen. Da gikk ting veldig fort, forteller Monica til KK over telefon.

Hun stopper litt opp før hun fortsetter med en sår liten latter i stemmen.

– Jeg hadde blitt lovd av sykepleierne at jeg skulle få være der da hun døde. Den dagen hun døde, hadde jeg nettopp vært der. Da jeg kom hjem fikk jeg telefon om at hun hadde sovna inn.

– Jeg husker jeg var så skuffa, for de hadde jo lovd meg at jeg skulle få være der. Det var på den tiden der ting falt litt i grus. Da kom alkoholflaskene på bordet.

Betydde alt

Mens moren levde, så Monica aldri alkoholflasker hjemme. Det er først i voksen alder og etter at hun ble mamma selv, hun forstod hvor mye moren skjermet dem for farens problemer. 

– Hva betydde hun for deg?

– Hun betydde alt. Hun var den trygge, stabile som alltid hadde en klem å gi. Hun var alltid blid.

Monica ler litt før hun fortsetter. 

– Ja, og sur selvfølgelig når hun måtte være sur og streng. Det var vel det som gjorde henne så trygg for oss, at vi visste hvor vi hadde henne.

– Så var hun et arbeidsjern uten like, og jobbet på sykehjem i tillegg til flere andre jobber. Når jeg tenker på henne, så er hun en trygghetsperson.

Gikk på nåler

Over natta ble livet et annet for Monica og hennes seks år yngre lillesøster, som var åtte da moren deres døde.

Relasjonen til faren hadde alltid vært anstrengt. Da moren ikke lenger var der som en buffer, ble det tydelig for Monica hvordan han slet.

Faren var bipolar og selvmedisinerte seg med en blanding av piller og alkohol.

KK har sett dokumentasjon på at faren slet psykisk og bekymring for hans alkoholproblem.

– Det startet allerede i begravelsen, han var full hele dagen. Det er sånne ting jeg har blitt fortalt senere, for det er mye jeg har fortrengt. Det ble en pekepinn på hvordan livet kom til å bli.

– Hverdagen hjemme ble preget av uro, sorg og mye ansvar. Jeg lærte altfor tidlig å være den sterke, forteller Monica.

Hun understreker at mange lever godt med bipolaritet, men at hennes egen far ikke helt visste hvordan han skulle klare å leve med lidelsen. 

– Piller og alkohol er jo en dårlig kombinasjon. Jeg gikk på nåler. Han kunne være blid og så bare plutselig eksplodere. Det var jo ofte ikke greit i det hele tatt. Vi lå ofte under senga fordi han var full.

Hun har hatt stunder med faren som også var fine, understreker Monica.

– Han var en gøy person når han hadde det bra med seg selv. Men det holder ikke i lengden.

NYTT KAPITTEL: – Jeg tror han har det bra der han er, og så har jeg det bra her jeg er, sier Monica om farens død. Foto: Geir Dokken / KK.

«Oppfattet som deprimert»

På skolen slet hun med konsentrasjonen, både i morens sykdomsperiode og etter hennes død. 

Etter at skolehelsetjenesten slo alarm ble hun henvist til BUP.

«I forbindelse med mors sykdom ble Monica engstelig, gråt mye og ble oppfattet som deprimert. Lærer fortalte at hun ikke ville gå hjem etter skoletid» står det å lese i et av dokumentene KK har fått innsyn i.

Flere ulike hjelpeinstanser var også inne i bildet. 

«Denne saken er spesiell da familien har et sterkt behov for tjenester» fastslår en av dem. 

– Det var bekymring rundt oss, men hjelpen vi fikk var ikke nok. Med en far som var flink til å snakke for seg, ble mye også skjult, mener Monica.

Etter morens død fikk de tilbud om hjelp hjemme – men det var vanskelig å ta imot.

– Jeg husker det kom en dame fra kommunen som skulle hjelpe til med å vaske og rydde og hjelpe oss med leksene noen ganger i uka. Men jeg var ganske opprørt over henne, for de sa hun skulle være en «ekstramamma» og det var jeg ikke klar for.

Fant sine fristeder

Etterhvert som lillesøsteren fikk en støttekontakt som passet på henne, ble det lettere for Monica å finne sine fristeder.

Hun var mye på skolen, og så ofte hun kunne søkte hun tilflukt i stallen, der hun både var stalljente og ridelærer. 

Etterhvert begynte hun også å feste sammen med eldre gutter og drikke alkohol.

– Jeg ville jo ikke være hjemme. Jeg har hatt dårlig samvittighet for lillesøsteren min. Jeg adspredte meg kanskje litt for mye.

Som voksen har hun nøstet i den brustne barndommen, og forstått at barnevernet mottok bekymringsmelding både om Monica og lillesøsteren, men at saken ble henlagt. 

KK har sett dokumentasjon på dette. 

– Vi hadde en samtale med dem etter at mamma døde, uten at det skjedde så mye mer som jeg fikk med meg. Der håper jeg og tror at barnevernet er flinkere i dag enn de var på den tiden.

Ringvirkninger

Hun var bare 16 år da hun flyttet hjemmefra for å starte på jordbruksskolen. Å stå på egne ben som ung voksen med liten støtte rundt seg ble krevende.

– Jeg har slitt utrolig mye med økonomien, forteller Monica ærlig.

– Da jeg plutselig fikk mulighet til å kjøpe en bil på kreditt, gjorde jeg det, uten helt å forstå konsekvensene. Du skal jo liksom ikke fortelle at du har dårlig råd, eller at du har inkassogjeld, men det er mange som sliter med det. Og det at vi ikke prater om det, gjør at vi ikke får gjort noe med det heller.

– Det er min egen feil at jeg gjorde de dumme valgene, det er jeg klar over. Men det er mye med en sånn barndom som får noen konsekvenser, mener Monica.

Også når det kom til menn, tok hun valg som ikke gagnet henne.

– Jeg har vært i forhold med menn som ikke har vært bra for meg. Det tror jeg handler om at det du er vant med, søker du deg til, det er det som er trygt. Selv om det ikke er trygt i det hele tatt.

ENKLERE: – Det er en lettelse at han døde på den måten at jeg ikke lenger trenger å bekymre meg for hvordan han har det. Eller for hvordan han kom til å være om han tok kontakt, forteller Monica. Foto: Geir Dokken / KK

Redd for å få samme diagnose

Det var først da hun gikk til psykolog i voksen alder, hun så hvordan oppveksten hadde satt sitt preg på henne.

– Det har vært et kjempestort skritt for meg å oppsøke hjelp. Jeg har møtt så mange flotte fagpersoner som vet hva de gjør, og som kan hjelpe.

– Jeg har forstått at jeg lærte meg til et mønster. At du går og leser andre personer og gjør det du tror andre forventer av deg fordi du er så redd for at det skal bli konflikt. Jeg turte ikke å stå opp for meg selv, for jeg var vant til at da fikk jeg høre det.

– Jeg har også vært ekstremt redd for å få samme diagnose, og for at jeg skal gjøre det samme som han gjorde, mot min sønn. Barndommen din preger deg mye i forhold til handlingsmønstre. Jeg skal være glad for at jeg har klart meg så bra.

– Det som reddet meg

– Hva er det som gjør at du har klart deg så bra?

– Jeg har vært så heldig at jeg har møtt mange sterke, voksne damer, som har hjulpet meg og vært gode samtalepartnere, forteller Monica med smil i stemmen mens hun fortsetter. 

– Du trenger ikke hele tiden å si at alt går så utrolig fint. Hvis du åpner litt opp og tør å fortelle at ting faktisk ikke er så bra, får du mer støtte og blir ikke dømt. Du må innrømme for deg selv at dette kanskje er litt for tungt til at man klarer det alene. At selv om man ønsker å klare det, er det kanskje litt for mye.

– Det som reddet meg, var ikke at alt var lett – men at noen faktisk så meg. Jeg lærte hvor viktig det er å åpne seg, tørre å snakke og ta imot hjelp. Jeg vet at ikke alle er like heldige. Mange vokser opp med belastninger som ikke synes utenpå, og altfor mange står alene i det. Vi må bli flinkere til å se hverandre – og bry oss, før det er for sent, mener Monica. 

– Ble som en ekstra mamma

Å få sønnen Sander ble også et stort vendepunkt i Monicas liv. Hun var 23 år da hun ble mamma, og bodde og jobbet som avløser på en gård i Trøndelag den gangen.

Familien på gården ble raskt som en bonusfamilie for både Monica og sønnen.

– Randi og Jostein, og sønnen deres Johan, tok meg imot meg med åpne armer. Da Sander ble født, kalte de seg «bestemor og bestefar» med en gang, og siden den dagen har de vært det.

GODE VENNER: Sander har funnet seg godt til rette i Valdres – her sammen med favoritthunden Jupiter. Geir Dokken / KK

Ikke minst har storfamilien i Kristiansand vært viktige. Det var en av onklene hennes der som ba henne flytte tilbake til Sørlandet og som  kjørte flyttelasset for dem.

I Kristansand ble Monica kjent med nye mennesker som ble en stor støtte – som den første huseieren de leide leilighet fra.  

– Hun ble som en ekstra mamma. En trygg, tydelig og sterk voksen som var der når det trengtes, forteller Monica.

Livet ble bedre og bedre

Kontakten med faren derimot ble gradvis mindre.

– Han hadde ikke like mye kontroll over meg lenger. Jeg turte å være litt mer bestemt. Jeg hjalp ham mye økonomisk. Men da jeg flytta og fikk det litt på avstand, fikk jeg hjelp til å sortere tanker. Da begynte jeg å forstå at det ikke var rett. Jeg kan ikke som alenemor forsørge en voksen mann i tillegg. Det går ikke.

Det var etter at Monica hadde sagt til faren at hun ikke lenger ville gi ham penger, han skal ha kuttet kontakten. 

– Da bestemte både jeg og lillesøstera mi oss for at nå må vi tenke på vårt liv. Etter det hørte jeg ikke mer, og syntes livet bare ble bedre og bedre.

Fant han død

Sju år gikk uten at far og datter hadde kontakt. Så en dag i februar i år ringte hjemmesykepleien i Trondheim henne, så politiet, for å høre når hun sist hadde fått et livstegn fra faren.

De var bekymret ettersom de ikke hadde sett han på en stund, og bestemte seg for å gå inn i leiligheten hans, en kommunal leilighet i Trondheim.

– Da fant de han død. Han hadde ligget død i nesten to måneder, sier Monica og stopper litt opp før hun fortsetter.

– Uansett hvor mye dumt han har gjort, så er det jo pappaen min. Det er jo trist. Det er utrolig trist det at man dør alene og ikke har noen som savner deg, eller som tenker på deg, og at det er hjemmetjenesten som savner deg etter to måneder. Sånn er det nok mange flere som også har det.

FANT KJÆRLIGHETEN: I Kristian fant Monica både kjæreste og bestevenn. Foto: Geir Dokken / KK

Betryggende å få vite

Det ble likevel viktig for henne å dra til farens leilighet i Trondheim, for å se hvordan faren hadde hatt det de siste årene han levde.

Monica skryter både av kommunen og politiet, som fulgte henne godt opp.

Det var betryggende å få vite at han døde av naturlige årsaker. Og at han hadde sin elskede hund hos seg i over femten år, nesten helt til det siste.

– Da var han ihvertfall ikke helt alene. Han var flink med dyr. Det kan jeg aldri ta fra han.

Ensom

Hun som har hatt så få bilder fra oppveksten, hadde håpet å finne noe av noe av dette eller andre barndomsminner i farens leilighet.

– Når det da går opp for deg at alt er borte … da har du liksom ingenting igjen. Alt var vekk. Uansett hvilket forhold vi hadde, hadde det vært fint å ha noen bilder. Både av han og moren min.

Monica blir stille før hun reflekterer videre over det livet faren hennes fikk.

– Jeg tror han var veldig ensom. Han var bare litt for stolt til å si det. Eller bare ringe og si unnskyld. Han var nok innerst inne glad i oss på sitt vis. Men piller og alkohol ødelegger så mye. Hadde han jobba litt med seg selv og fått hjelp, kunne han kanskje ha gjort det annerledes, forteller Monica med alvor i stemmen før et smil høres.

– Jeg tror faktisk at han fikk med seg at jeg var med på «Jakten». Jeg håper han synes det var positivt.

KK besøkte paret i mars, da snøen fortsatt lå tjukk på husmannsplassen i Brekkebakkadn. Foto: Geir Dokken / KK

Skulle gjerne ha skværet opp

«Er jeg et dårlig menneske, som ikke blir lei meg?» har hun spurt psykologen, som har betrygget henne med at det er lov til å kjenne på alle slags følelser.

Monica skulle likevel gjerne hatt en siste prat med faren. 

– For å få skværet opp – men det får vi jo ikke. Det må jeg leve med, at det får vi ikke gjort.

– Hvis du hadde fått den siste praten med faren din, hva ville du ha sagt?

– Da ville jeg ha vært så tøff at jeg fortalte ham om alt det vonde han har gjort, og forklart hva det har gjort med barndom og voksenliv.

– Så skulle jeg ønske at han hadde sagt unnskyld. Og at vi kunne ha lagt det bak oss og kanskje hatt et normalt forhold. 

– Det vet jeg jo at aldri hadde kommet til å skje, men det hadde vært ønsketenkinga. At han hadde innrømmet at han også har gjort feil. Det skulle jeg ønske, hvis vi kunne ha hatt den siste praten, sier Monica med alvor i stemmen, før et smil høres gjennom telefonen.

– Heldigvis har jeg funnet det gode liv her. Og en mann som elsker både meg og Sander. 

Blomstrer

Monica tok mange runder både med seg selv og sønnen før hun bestemte seg for at de skulle flytte fra Kristiansand til Valdres.

Fra første stund har hun følt seg hjemme hos Kristian. Den ene store bekymringen hun hadde, for om Sander kom til å trives med det nye livet, er borte.

– Han har blomstra, forteller Monica med myk stemme.

– Kristian støtter meg og heier på meg i alt jeg gjør. Han stiller også opp for Sander – tar ham med på turer, hjelper med lekser og er en trygg og stabil voksen i hverdagen. Det gir oss både trygghet og kjærlighet.

BONUS: Ikke bare fant Monica seg kjæreste, hun fant også en bonuspappa til Sander. Foto: Geir Dokken / KK

Der sola står høyest

Det var mens hun var i Trondheim for å rydde opp i farens bo, en venninne i byen ringte henne. Hun hadde vært på graven til Monicas mamma, og sett at gravsteinen lå veltet.

Da Monica oppdaget at det bare var et år igjen av festeavgiften før den måtte betales på nytt, ble hun og lillesøsteren enige om at Monica heller kunne ta gravsteinen med seg til Brekkebakkadn i Valdres.

– Hvordan føltes det å få gravsteinen hennes rett i nærheten av deg?

– Å, det var sårt. Da kom det mange minner og både vonde og gode følelser. Alt kom på én gang. Men jeg er veldig glad for at jeg har gjort det, sier Monica som også tror dette er noe familien i Kristiansand kommer til å sette stor pris på å få se når de kommer til Sanders konfirmasjon.

– Jeg tror det vil gjøre dem kjempegodt å se at den blir tatt vare på. De var utrolig glade i mamma, de også.

Det er Kristian som har tatt jobben med å finne den fineste plasseringen for gravstøtten til Monicas mamma. 

Å frakte den 150 kilo tunge steinen rundt er ikke gjort i en håndvending, det er mulig de må ha traktorhjelp av naboen.

Men Kristian og Monica er ikke i tvil om hvor den skal stå.

Der sola står høyest på himmelen over Brekkebakkadn.