Vi har hørt den samme debatten i årevis nå: den samme troen på at politi og straff skal rydde opp, den samme forestillingen om at mennesker med rusproblemer først og fremst skal møtes som lovbrytere, ikke som mennesker. Og etter alle disse årene burde vi egentlig vært forbi det. I stedet står vi her fortsatt, med fagfolk som tviholder på en politikk som har kostet altfor mye – i lidelse, i utenforskap og i liv.

Jeg blir personlig ekstra oppgitt når denne motviljen kommer fra helsepersonell på rusfeltet. Det er jo nettopp de som ser hva rus faktisk gjør med folk. De ser konsekvensene av skam, av frykt, av avstand til hjelp, av et system som altfor ofte kommer inn når skaden allerede er skjedd. Likevel er det fortsatt noen som tror at mer kontroll, mer moral og mer politi skal gi bedre resultater enn det vi allerede har prøvd. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan se virkeligheten i øynene og samtidig holde fast ved den gamle linjen.

Vi trenger ikke flere høytidelige forsvarstaler for en politikk som har feilet. Den norske narkotikapolitikken har ikke levert tryggere lokalsamfunn, ikke mindre kriminalitet og ikke mindre skade. Tvert imot ser vi daglig hvordan kriminelle nettverk bygger seg sterke på elendigheten, på avhengigheten og på et marked som staten har overlatt til de verste kreftene. Det er de som får arbeidsro. Det er de som tjener pengene. Og det er andre som betaler prisen.

På møtet i Litteratursalen i Stormen bibliotek nylig, der Nordlandssykehuset inviterte til en kveld om avhengighet, fikk jeg en påminnelse om hvor merkelig denne debatten har blitt. Presentasjonen av tilbudene i sykehusets psykisk helse- og rusklinikk var god og viktig. Men så kom overlegen, som privatperson, og brukte anledningen til å tale mot avkriminalisering og legalisering. Hun viste til Canada, som om det alene skulle være nok til å lukke saken. Det er det selvfølgelig ikke. Canada er et sammensatt eksempel, med både gode og dårlige sider. Å bruke det som et ensidig skrekkbilde, uten å se på andre land eller på hva kriminaliseringspolitikken faktisk har gjort her hjemme, blir for enkelt.

Hva har andre land gjort?

Portugal – avkriminalisering av alle rusmidler

  • Avkriminaliserte bruk og besittelse til eget bruk i 2001. Fortsatt ulovlig, men møtes med oppfølging, ikke fengsel. Har opplevd utfordringer med at ressursene til oppfølging ikke har vært store nok.

  • Overdosedødsfall falt kraftig og ligger fortsatt klart under EU-snittet, samtidig som fengselsbruken knyttet til narkotika sank.

Canada – legalisering av cannabis

Tyskland – delvis legalisering fra 2024

  • Fra 1. april 2024 er det lov for voksne å ha inntil 25 gram cannabis og dyrke inntil tre planter hjemme.

  • Salg skal først skje gjennom ikke-kommersielle «cannabisklubber», og regjeringen begrunner reformen med at tidligere politikk har feilet.

Uruguay – statlig regulert marked

  • Legaliserte produksjon og salg av cannabis i 2013, med registrerte brukere og statlig pris- og kvalitetskontroll.

  • Modellen har gitt staten større kontroll, men svart marked og praktiske utfordringer er fortsatt til stede.

USA – delstatsvise reformer

  • Flere delstater har legalisert medisinsk og rekreasjonell cannabis, med betydelige skatteinntekter og redusert cannabisrelatert kriminalitet enkelte steder.

  • Samtidig rapporteres økning i noen typer skader, blant annet trafikkulykker og cannabisrelaterte helseplager i delstater med mest liberal politikk.

Det mest deprimerende er kanskje ikke at enkelte politikere ikke tør ta ansvar. Det er at også fagfolk, som bør vite bedre, fortsatt later som om straff er et realistisk svar på et komplekst helse- og samfunnsproblem. Når erfaringene peker i én retning og virkeligheten i en annen, bør det være en selvfølge å justere kursen. I stedet sitter vi fast i en debatt der kontrollbehov og moralisme fortsatt blokkerer for en mer rasjonell og human politikk.

Det er ikke rusbrukerne som har skapt dette nederlaget. Det er norsk ruspolitikk som har gjort det. Og jo lenger vi nekter å si det høyt, jo lenger lar vi både menneskene og samfunnet betale for en linje som burde vært lagt bort for lengst.