Den siste uka har vi sett flere alvorlige eksempler på hvor langt det offentlige ordskiftet har beveget seg i feil retning. Truslene mot AUF-leder Gaute Skjervø og FpU-leder Simen Velle er signaler vi må ta på alvor. Når unge politikere mottar trusler, når familiene deres trekkes inn, og når politiet og PST må kobles på, er vi langt forbi det punktet der dette kan avfeies som «friske meninger» eller «litt røff debatt».
Denne uka gjorde Ken André Ottesen, kjent som BAdesKen, noe viktig. Han sa tydelig ifra om hetsen mot Gaute Skjervø. Ikke bare mot truslene, men mot den rå og ødeleggende tonen som har fått feste i deler av offentligheten. Han gjorde det mange flere av oss bør gjøre.
For det er ikke nok at politiet etterforsker de mest alvorlige truslene. Det er heller ikke nok at redaktørstyrte medier modererer kommentarfeltene sine.
Hamar Arbeiderblad blokkerte i forrige uke flere brukere fra vår Facebook-side. Vi ønsker debatt og engasjement. Vi ønsker at folk skal mene, reagere, kritisere og utfordre både oss, politikere og andre maktpersoner. Det er en viktig del av vårt oppdrag som lokalavis å legge til rette for den offentlige debatten.
Men det finnes grenser.
Når enkeltmennesker angripes på en måte som ikke handler om sak, men argumentasjonen går over i hets, forakt, mistenkeliggjøring trusler, eller rett og slett usaklige innspill med ikoner som bare formidler ironi eller sarkasme, så er det lett for oss enten å blokkere eller slette innlegg.
Likevel kan ikke redaktører, journalister og moderatorer gjøre denne jobben alene. Det viktigste arbeidet skjer ikke nødvendigvis når noen trykker «blokker» eller «slett». Det virker enda bedre hvis vanlige folk sier ifra til andre vanlige folk.
Når en bekjent, nabo, slektning eller kollega deler noe nedrig, må flere av oss våge å si at dette er ikke greit.
Den stille majoriteten har lenge sett utviklingen. Mange har ristet på hodet, trukket seg unna og sluttet å dele. Det er forståelig.
Men hvis alle som ønsker et anstendig ordskifte trekker seg unna, overlater vi arenaen til dem som roper høyest og grovest. Da får de grumsete stemmene dominere. Da flyttes grensene nærnere det uakseptable.
Et demokrati trenger uenighet og diskusjoner, og vi trenger politikere som blir møtt med kritiske spørsmål og borgere som våger å utfordre dem. Ingen politiker skal skjermes mot saklig kritikk, og ingen skal kunne kreve å slippe ubehagelige spørsmål.
Men demokratiet trenger også respekt for at motstanderen har rett til å mene noe annet.
For hvem blir igjen i politikken hvis prisen for engasjement er trusler mot seg selv og familien? Hvem orker å delta i samfunnsdebatten hvis innlegg møtes med forakt i stedet for argumenter?
Vi skal tåle ulike meninger. Vi skal tåle at folk er sinte, frustrerte og dypt uenige, men vi skal ikke tåle trusler.
Derfor må flere bli med på dugnaden for å bevare det gode demokratiet vårt.