Når
mennesker skriver at en ung politiker bør henrettes, beskylder ham for pedofili
eller håner ham for å ha overlevd Utøya, er vi langt forbi det som kan kalles
en hard, men legitim politisk debatt.
Det er hat. Det er avhumanisering. Og det
ødelegger demokratiet.
Derfor forstår jeg godt at Ottesen blir
rasende. Jeg forstår også oppfordringen hans om at flere må si ifra. Stillhet
kan oppleves som aksept. Og når hatefulle ytringer blir stående uimotsagt, kan
det se ut som om de representerer flere enn de faktisk gjør.
AUF har anmeldt flere hatefulle meldinger
Likevel mener jeg at løsningen ikke er at
nordmenn flest skal bruke mer av sin lille tilmålte tid på jorda til å kjempe
mot troll i kommentarfeltene.
Jeg har prøvd.
For tolv år siden startet jeg initiativet
#RauseMenn. Ideen var enkel: Jeg hadde samlet en rekke venner og kollegaer som
skulle gå foran som gode eksempler i nettdebatten. Vise at det gikk an å være
uenige uten å være ufine. Ta til motmæle mot sjikane, hets og hatprat. Bidra
til et sunnere debattklima. Det tok ikke lang tid før initiativet ble trollet i
hjel, og jeg ble utsatt for drapstrusler.
Jeg lærte noe den gangen som jeg fortsatt
mener står seg: Det er nesten umulig å skape en konstruktiv samtale om netthets
i de samme rommene som produserer netthetsen.
Samme år skrev jeg at kommentarfeltene
burde legges ned. Ikke fordi jeg er mot ytringsfrihet. Ikke fordi jeg mener
uenighet er farlig. Men fordi kommentarfeltene allerede den gangen hadde
utviklet seg til arenaer der voksne mennesker lærte barn og unge at mobbing,
forakt og sjikane var en naturlig del av offentlig samtale.
I 2018 skrev jeg at det ikke er noen vits
å diskutere på Facebook. Etter at jeg ble invitert på God Morgen Norge for å
snakke om det, ble jeg også utsatt for drapstrusler. I dag mener jeg det ikke
bare gjelder Facebook, men i praksis alle store sosiale medier.
Problemet er ikke bare hva folk skriver.
Problemet er hvor de skriver det, hvordan plattformene er bygget, og hva slags
adferd som belønnes. Sosiale medier er ikke nøytrale møteplasser. De er
designede oppmerksomhetsmaskiner som belønner reaksjoner, konflikt, sinne og
forakt. Jo sterkere følelsesmessig respons, desto mer engasjement. Jo mer
engasjement, desto mer spredning. Jo mer spredning, desto mer tid på
plattformen. Og jo mer tid på plattformen, desto mer penger til
plattformgigantene.
Ber vi folk om å gå inn i
kommentarfeltene og “si ifra”, risikerer vi å gjøre dem til ulønnede
renholdsarbeidere i en industri som tjener penger på forsøplingen. Det betyr
ikke at vi skal være passive. Det betyr at vi må velge riktigere arenaer.
Vi må anmelde trusler. Vi må støtte dem
som utsettes. Vi må skrive debattinnlegg, lage podkaster, holde foredrag, møte
mennesker ansikt til ansikt og bygge rom der uenighet faktisk kan håndteres med
en viss verdighet. Vi må kreve at redaktører tar ansvar for kommentarfeltene de
åpner. Hvis dem ikke kan moderere kommentarfeltet de åpner, bør de heller ikke
åpne det. Vi må kreve at plattformene fjerner ulovlig innhold raskere. Vi må
kreve at politiet prioriterer alvorlige trusler. Og vi må kreve politisk regulering
som gjør det dyrere å slippe hatet løs enn å rydde opp i det.
Men vi må ikke late som om demokratiet
reddes ved at vanlige mennesker bruker kveldene sine på å diskutere med
homofober, rasister, konspirasjonsteoretikere og voldsromantikere.
Det er et dårlig bytte.
For det første virker det sjelden. Folk
endrer i liten grad mening av å bli motsagt i kommentarfeltet. Ofte skjer det
motsatte. De graver seg dypere ned i det de allerede mener. For det andre
koster det for mye. Det koster tid, energi, søvn, humør og mental helse. For
det tredje forsterker vi ofte nettopp det vi ønsker å bekjempe. Hver kommentar,
hvert svar og hver indignerte reaksjon bidrar kun til å gi mer synlighet til
innholdet.
Jeg mener ikke at vi aldri skal si imot.
Noen ganger må vi det. Særlig når hetsen rammer konkrete mennesker som står
alene i en storm. Men “si ifra” kan ikke være hovedstrategien vår. Det blir for
lite. Og det legger for mye ansvar på feil sted.
Kommentarfeltet ble en gang solgt inn som
et demokratisk fremskritt. En åpen møteplass. En ny offentlighet. Et sted der
alle kunne delta. I praksis har kommentarfeltet blitt det motsatte: et sted der
moderate stemmer trekker seg unna, mens de mest aggressive blir igjen. Da får
vi ikke mer demokrati. Vi får et forvrengt bilde av samfunnet. Et bilde der de
mest rasende ser ut til å være flest.
Det er de ikke. Heldigvis. Derfor bør vi
ikke be folk om å bruke mer tid i kommentarfeltene. Vi bør bygge bedre
offentligheter utenfor dem.
Hat skal møtes. Trusler skal stoppes.
Demokratiet skal forsvares. Men livet er for kort til å bruke det på å temme
troll.