Morrow Batteries ble solgt inn som Sørlandets store industrieventyr. Det skulle bli arbeidsplasser, grønn omstilling og internasjonal konkurransekraft. I stedet ble det et milliarddyrt monument over politisk ønsketenkning. Og som vanlig når visjonene sprekker, er det ikke politikerne som betaler. Det er vi.

For sannheten er enkel: Dette prosjektet burde aldri vært startet.

Les også Skjalg Fjellheim: Farlig og uansvarlig grønt skifte

Kunne aldri lykkes

Alle som fulgte med, visste at Norge ikke kunne konkurrere med Kina på batteriproduksjon. Kina kontrollerer nesten hele den globale verdikjeden. De har råvarene, fabrikkene, subsidiene, arbeidskraften og logistikken. De har 20 års forsprang. Å tro at Norge skulle ta igjen dette, er som å tro at man kan vinne Tour de France på en sparkesykkel.

Likevel ble Morrow løftet frem som et «grønt industrieventyr». Det var ikke et industrieventyr. Det var et politisk prosjekt – og det ble behandlet som et politisk prosjekt. Kritiske spørsmål ble avfeid. Risiko ble bagatellisert. Private investorer holdt igjen, men staten kastet milliarder etter et selskap som aldri hadde en realistisk sjanse.

SKRIBENTEN: Morrow-konkursen er en selvforskyldt, politisk skandale, skriver Tor Jarle Marsteintredet.
Foto: Privat

Teknologien var ikke moden. Kapitalbehovet var enormt. Markedet falt i pris. Global overkapasitet gjorde marginene mikroskopiske. Likevel fortsatte man å fylle på med offentlige penger, som om man kunne tvinge frem et industrieventyr ved å brenne nok sedler.

Resultatet er brutalt:

  • Aksjonærene taper 3,3 milliarder kroner.
  • Å Energi taper over 1,3 milliarder – penger som i praksis tilhører kommunene.
  • Staten taper minst 3,8 milliarder gjennom Innovasjon Norge, Nysnø og Siva.

Dette er ikke «uheldig». Det er ikke «trist». Det er en politisk skandale.

Og den er selvforskyldt.

Les også Are Søberg: Dette bør vi lære av batterifiaskoen

Ignorerte realitetene

Norge har enorme styrker innen energi, materialer, resirkulering og teknologi. Men vi har ingen styrker i masseproduksjon av batterier. Det burde vært åpenbart. Likevel valgte man å ignorere realitetene og satse på et luftslott fordi det passet inn i den politiske fortellingen om grønn industri.

Morrow-kollapsen er ikke bare en konkurs. Det er et symptom på et større problem: Vi har politikere som elsker visjoner, men som ikke forstår industri. Vi har et system som belønner store ord, ikke harde fakta. Og vi har en offentlig sektor som tar risiko private investorer aldri ville tatt – fordi det ikke er deres penger.

Det er på tide å si det rett ut: Morrow var dømt til å mislykkes. Det eneste spørsmålet var hvor dyrt det skulle bli.

Nå vet vi svaret. Og vi betaler alle prisen.