Det er tidvis, ofte, nær garantert, å bli litt skuffa av «lovecraftiana» i spill. Om man har for eksempel lest bøkene, altså.

Mine beste erfaringer i spillformatet har vært rollespillene med penn-og-papir, som med en god «GM» kan sette den riktige stemningen og balansere terror med historiefortelling. Noen av mine fineste rollespilløyeblikk har vært i det universet. Men det formatet har noe Lovecraft lente seg mye på, og som dataspill ikke har i samme grad: Et stort hull uten bilder og lyd, som du er nødt til å fylle selv med ditt eget hode.

Hodet ditt er skumlere enn det meste.

Frykt og terror

H.P. Lovecraft var en plaget mann, og var redd for mye. En dyp skrekk han klarte videreformidle med mystiske kultister fra okkult belastede steder som fiskerlandsbyer, samt fremmedord for bygg med kurver heller enn rette linjer. Resultatet var sjangeren «kosmisk terror».

Det er en stadig strøm av forsøk på å formidle kosmisk terror i spillformat, der noen virkelig ser ut til å kun ville melke merkevaren for å appellere til den overraskende store fanbasen til pulp fra 30-tallet.

Jeg fyrer opp ethvert spill som lover skrekk fra bak stjernene, i dypet, fra en annen tid eller i andre dimensjoner med en viss litterær skepsis, som sikkert er irriterende for omverdenen.

«Men jeg har lest bøkene» er ikke alltid like sjarmerende, jeg innser dette.

I år er ikke noe unntak innen tetthet med lovecraft-spill: For et par uker siden kom et mysteriespill satt i det mørke dypet langt inn i fremtiden, et spill Gamers egen Øystein ga en sjuer, les anmeldelsen her.

Og nå altså The Call of the Elder Gods. Også et mysteriespill, men en litt mer rolig tone.

Vi måtte naturligvis anmelde begge.

Hint over alt i spillet, denne psykiateren er liberal med reseptblokka

Oda Rygh/gamer.no

Settingen

The Call of the Elder Gods er satt sent på 50-tallet midt i McCarthyismen og med noen historiske etterdønninger etter krigen. De to hovedfigurene er en fysikkstudent som leter etter svar på hva som skjedde med faren sin på en mystisk ekspedisjon og hva som skjedde under tiden hun hadde et hukommelsestap, og en arkeologiprofessor som ganske motvillig blir med på reisen.

Spillets stemning er en del selvbevisst og meta. I tillegg til hovedfigurene har vi en fortellerstemme som gir bakgrunnsinformasjon, og som både demper skrekkaspektet, påpeker at det er skikkelig kleint med kultister som driver egypt-cosplay, men også punkterer litt den følelsen der du som spiller blir irritert over valg figurene tar når du vet mer enn dem.

Innimellom føles disse bruddene på den fjerde veggen påtvunget og det ødelegger stemninga.

Kultistene har et oppheng i Egypt, så du må forholde deg til hieroglyfer

Oda Rygh/gamer.no

Gåteløsning

I en setting som baserer seg tungt på Lovecraft-novellen The Shadow Out of Time handler spillet mer om den fatale nysgjerrigheten som Lovecrafts hovedfigurer ofte har, enn om at du blir møtt med synet av tentakler og påførende realitetsbrister.

Spillet er faktisk forfriskende nesten, men ikke helt, totalt ulikt et spill med tentakler.

Det er gåteløsning med notatblokk og hint og maskiner. Du må lære deg et tretallsystem og eksperimentere litt med ukjente maskiner.

Jeg likte den historiske settingen som inkluderer noen flashbacks. Ved ett tidspunkt sitter du med en Enigma-maskin.

At skaperne har valgt en av de mindre kjente novellene som utgangspunkt er også fint å endelig se.

Vi reiser blant annet til idylliske Svalbard

Oda Rygh/gamer.no

Vanskelighetsgrad

Noen av gåtene er ganske strevsomme kryssreferanseproblemer, der du heldigvis automatisk får hintene du finner skriblet ned i en notatblokk inne i spillet.

Om du står helt fast kan du i en meny be om mer og mer åpenbar hjelp til løsningen. Men det er litt skuffende å ikke få det til helt selv…

For deg som likte å ha fysisk notatblokk i Blue Prince, og hater deg selv bittelitt, finnes det en kjempevanskelig-modus uten noe hjelp i det hele tatt. Du får ikke notatblokk inne i spillet med automatisk hintete ledetråder, noe som gjør Enigma-maskiner, symboler og matematikk i andre tallsystemer, og gåter med en haug ulike faktorer mer enn nok utfordrende.

Småfeil

Min nye men middels PC krasjet gjennom hele spillet.

Jeg velger å ikke trekke noe for dette, da utviklerne aldri hadde hørt om problemet da vi kontaktet dem og jeg mistenker at det ikke er mulig å teste alle mulige kombinasjoner av maskinvare for et lite studio. De hadde også lovnader om oppdateringer underveis i pressepakken jeg fikk sammen med anmelderkopien.

For alt jeg vet er løsningen å tegne mystiske tegn rundt tastaturet ved fullmåne.

Om problemet dukker opp hos andre spillere blir det nok fikset ganske raskt.

Det var derimot vilt irriterende hvor mye styr det var å snu rundt på objekter inne i spillet, musehastigheten var snegletreg.

Irriterende tukling med musa

Oda Rygh/gamer.no

Historien

Forskningen og utgravningen av hva som hadde skjedd har en lettere tone enn mange andre Lovecraft-spill. Du får ikke grøss og sniking som i klassikeren Dark Corners of the Earth, men det er heller ikke humor, i motsetning til en annen av favorittene mine, det tekstbaserte velg-ditt-eget-eventyr The Innsmouth Case.

Jeg likte overraskelsene, reisene til ulike eksotiske steder og de forstyrrende drømmene. Figurene har litt dybde, og det gode stemmeskuespillet bidro til at jeg trodde på både arkeologen, studenten og fortellerstemmen.

Vakker tur gjennom byen

Oda Rygh/gamer.no

Rytme

Det store aberet mitt er at spillet hadde en hakkete rytme, særlig i vanskelighetsgraden på gåtene. Et par av stegene forsto jeg godt hvordan fungerte på kort tid, men jeg måtte be om hint for å finne ut hvordan man brukte dem rent mekanisk.

Det er mulig at de veldig kompliserte maskineriene og gåtene var tenkt å fungere som en slags sluttfiende på kapitlene, men de føltes tidvis litt mer styr enn mysterium, og den fysiske notatblokka og spillets hintfunksjon ble hentet frem likevel.

Alt i alt hadde jeg det gøy, og jeg fikk følelsen av at utviklerne har et nært forhold til kildematerialet. Selv om det fremdeles er litt vel lettvint å få innsikt mennesker ikke er ment å ha uten å risikere store skader på sjela…

På den annen side er det kanskje akkurat det du vil ha, om kløen var utforskning og historie, mer enn å bli drevet fra din egen virkelighetsforståelse og inn i akutt psykisk helsevern av å lese ei bok.

Call of the Elder Gods er ute nå på PlayStation 5, Xbox Series X, Nintendo Switch 2 og Windows (testet på Windows).