Jeg stemte selv nei til EU i 1994. Den gang handlet det først og fremst om Distrikts-Norge og frykten for at makten skulle flyttes lenger unna folk flest. Over 30 år senere sitter vi igjen i et merkelig politisk ingenmannsland. Norge følger i praksis store deler av EUs regelverk gjennom EØS-avtalen, men vi har ingen plass rundt bordet når reglene vedtas.
Det skaper et demokratisk paradoks. Våre egne politikere ender stadig oftere som mellomledere for beslutninger andre har tatt.
Lokalt selvstyre blir redusert til en slags kommunal kundeservice for et system ingen helt får tak på. Er det da rart at EU-motstanden fortsatt står fjellstøtt hos mange nordmenn?
Les også
Vil ikke tilbakeføre Svingen-stopp
Togstoppet
Saken om Svingen stasjon er nesten absurd.
Stortinget har vedtatt at rutekuttet skal reverseres. Likevel svarer Samferdselsdepartementet at de ikke har juridisk adgang til å instruere Bane Nor. Begrunnelsen er EØS-regelverket om «infrastrukturforvalters uavhengighet».
Tenk litt over det.
Nasjonalforsamlingen i Norge vedtar noe. Så svarer systemet at vedtaket i praksis ikke kan gjennomføres.
Det er her mange mister troen på politikken.
Mer punktlig
Regjeringen viser til at punktligheten har økt etter at togene sluttet å stoppe på Svingen. Det ser sikkert pent ut i et excel-ark på et departementskontor i Oslo. Men for pendleren som må stå tidligere opp, kjøre lengre eller mister fleksibiliteten i hverdagen, er det en fattig trøst at statistikken smiler.
Politikk handler ikke bare om optimalisering. Det handler om mennesker.
Når teknokratiske regler blir viktigere enn politiske prioriteringer, får vi et kaldere samfunn. Et samfunn der tallene vinner over hverdagen.
Søppelstrid
Det samme ser vi i saken om Roaf.
I Lillestrøm må ordfører Kjartan Berland (H) innse at kommunen ikke lenger automatisk kan bruke sitt eget avfallsselskap til å håndtere søppel fra skoler og sykehjem. ESA har bestemt at dette skal regnes som «næringsavfall».
Dermed må kommunen ut på anbud for å bli kvitt sitt eget avfall. Det høres nesten komisk ut.
Les også
Får ikke bruke sitt eget avfallsselskap: – Må si at jeg ble overrasket
Ring Sverige
Lillestrøm og eierkommunene har brukt milliarder på å bygge opp et av Europas mest moderne avfallsanlegg. Likevel får de beskjed om at de ikke uten videre kan bruke det selv.
Det er som å bygge sin egen brannstasjon og deretter bli pålagt å ringe Sverige når huset brenner. Eller at sentralkjøkkenet ikke kan levere til kantina på rådhuset.
Her kolliderer sunn fornuft med et system som er mer opptatt av konkurransenøytralitet enn av praktiske løsninger. Regelverket er laget for å sikre like vilkår i markedet, men resultatet er at lokale politikere mister muligheten til å styre lokalsamfunnet sitt slik innbyggerne forventer.
Farlig avmakt
Dette er ikke bare en debatt om EU eller EØS. Det handler om tillit.
For hvis folk opplever at det ikke spiller noen rolle hvem de stemmer på, fordi avgjørelsene likevel tas et annet sted, vokser avmakten. Da begynner demokratiet å knirke i sammenføyningene.
Vi ser det allerede. Politikere skylder på EU-regler. Kommuner skylder på ESA. Departementer skylder på juridiske bindinger. Til slutt står velgerne igjen og lurer på hvem som egentlig bestemmer i dette landet.
Det er en utvikling som får meg som ja-mann i dag til å mene at jeg hadde rett i 1994.
For folk aksepterer upopulære vedtak når de føler at beslutningene er tatt demokratisk og nært dem selv. Men når beslutningene oppleves som importerte, byråkratiske og utilgjengelige, vokser frustrasjonen raskt.
Nok servilitet
Jeg skjønner behovet for internasjonale spilleregler. Norge er avhengig av handel, samarbeid og stabile rammer. EØS-avtalen har tjent oss godt på mange områder.
Men det må være lov å stille spørsmålet: Hvor går grensen for innblanding fra Brussel?
Når folkevalgte organer ikke lenger kan prioritere egne løsninger i eget lokalsamfunn uten å bli stoppet av definisjoner i Brussel, har pendelen svingt for langt.
Mennesker
Senterpartiets Geir Inge Lien har et poeng når han sier det er uakseptabelt å gjemme seg bak EU for å slippe å følge opp Stortingets flertall. Norske politikere må slutte å opptre som servile regel-forvaltere og begynne å kjempe hardere for det lokale handlingsrommet.
Vi trenger regler som tjener mennesker – ikke mennesker som tjener reglene.
Hvis ikke risikerer vi at stadig flere mister troen både på politikken og på samarbeidet med Europa. Da vokser ikke bare EU-motstanden. Da vokser følelsen av at demokratiet sakte tappes for innhold.
Og det er langt farligere enn litt dårligere punktlighet på Kongsvingerbanen.
Innholdskarusell med 30 artikler.