SISTE: Portugal, Georgia, Montenegro, Estland og San Marino kommer ikke til finalen. De ti andre som det gikk an å stemme på, er videre, sammen med Italia og Tyskland.
I årets første semifinale stiller storfavorittene Finland og Hellas samt kontroversielle Israel. Norske Jonas Lovv dukker først opp i andre semifinale, på torsdag – til gjengjeld er norske aktører i kulissene som låtskrivere, blant andre for svenske Felicia.
80-tallslegende Boy George dukker dessuten opp på scenen for San Marino sammen med Senhit.
Italia og Tyskland er også blant de 17 bidragene i kveld, men slipper å bli stemt over, ettersom de er EBU-sluggere og går videre uansett.
I denne artikkelen kommer sist framførte bidrag øverst.
17. Serbia. Lavina: «Kraj mene»
Denne metal-låta er et av bidragene som faktisk drar nytte av den mørke scenen, med sverd som mikrofonstativ og en Dracula-aktig vokalist.
Foto: NTB Scanpix
Men det er skjær i sjøen. Vokalen i bridgen (partiet mellom vers og refreng) funker dårlig; stemmeleiet er for lavt for ham, og det er en pussig harmoniløsning. Han prøver å kompensere med primalskrik mot slutten, men det blir for mye og samtidig pinglete, og virker helt malplassert.
Det er kjærkomment med bidrag som ikke er elektropop – men i dette hjørnet av Eurovision spiser Jonas Lovv Lavina til frokost.
16. Polen. Alicja: «Pray»
Ja da, Alicja får vist at hun behersker sang i flere sjangrer her også, i denne Destiny’s Child / Beyoncé-pastisjen, og er en av de få som faktisk kommer fra den nær obligatoriske høye slutt-tonen med æren i behold.
Foto: NTB Scanpix
Dessverre er låta fremdeles retningsløs og forvirrende. Slikt blir det ikke ESC-vinnere av.
15. San Marino – Senhit feat. Boy George: «Superstar»
San Marino-veteran Senhit har en Donna Summer-vibb over seg, og synger bra, låta er på det jevne. Hun kler scenen bra, i en klassisk ESC-setting med mye lilla lys og standard koreografi.
Foto: NTB Scanpix
Men hvorfor er Boy George her? Han er riktignok fysisk til stede i andre halvdel, men hans sanglinjer er helt generiske og kunne vært sunget av hvem som helst; det er helt åpenbart at han bare skal fylle plakaten, og de to har null kjemi på scenen. Det er som de aldri har møttes før – som godt kan være tilfellet.
En misset sjanse.
14. Litauen – Lion Ceccah: «Sólo quiero más»
Lion Ceccah ser bisarr ut dekket av sølvmaling, men tar seg i sannhetens navn hakket bedre ut her på den mørke scenen enn i dagslysvideoen.
Foto: NTB Scanpix
Låta har en Midtøsten-aktig nede-åpning, og fortsetter som ei sørgelig nede/oppe dance-låt – men rytmen blir for mye borte til å holde på dansefaktoren.
Dessverre skeier også Lion skikkelig ut vokalt mot slutten. Da hjelper ikke tekstlinjer som «Even if there is no god to pray for».
Veldig forvirrende og for svakt levert.
13. Belgia – Essyla: «Dancing on the Ice»
Essyla viser hvor farlig det er å overprodusere låta i studio; her i Wien får artistene nemlig ikke ta med seg alle verktøyene. Mens hun i studioversjonen har en fiffig snakkeintro à la Olivia Rodrigos «Obsessed», forsvinner alle slike grep når stemmen står naken tilbake.
Foto: NTB Scanpix
«Dancing on the Ice» er ei for så vidt fiffig Midtøsten/«SexyBack»-aktig låt – men jeg tviler på at den når langt i ESC. Man sitter igjen med en beat en stemning og en tullete tekst snarere enn et fengende refreng.
Essyla oser heller ikke selvtillit på scenen, og føyer seg inn i rekka av alle som sliter med pitchen, dvs. synge reint.
Denne vil slite med å ta seg videre.
12. Tyskland. Sarah Engels: «Fire»
Nok ei ildlåt – husk «Fuego» og «Lighter». Sarah har en halvvulgær framtreden i denne medium dance-låta med Midtøsten-trommer.
Foto: NTB Scanpix
Det er veldig middle of the road, og også Sarah sliter med å synge reint. Men det er utrolig mye bedre enn søskenparet Tyskland sendte i fjor (som ikke skulle så mye til).
I dette selskapet blir det for lite «fire», på tross av vågal outfit og masse flammer – som for så vidt er godt gjort. Jeg ville valgt Kyle Alessandros flammelåt fra i fjor når som helst over dette.
11. Israel. Noam Bettan: «Michelle».
Israel vokter seg vel for å sende noe dårlig – så også i år.
Låta har et sterkt fransk innslag i begynnelsen, og Noam synger hovedsakelig på samme språk, med innslag av hebraisk og engelsk. På scenen leveres en spenstig shuffle-dance med sterkt Midtøsten-preg – det er et fint og nynnbart refreng. Så får vi heller tåle at låttittelen er stjålet fra The Beatles, komplett med «ma belle» i teksten. Vokalen er også bedre enn de fleste andre i kveld.
Foto: NTB Scanpix
På minussida blir sceneshowet for stillestående. Men Israel gjorde ikke musikalsk skam på seg selv i år heller.
10. Estland. Vanilla Ninja: «Too Epic to Be True»
Det positive: Dette er en fengende hybrid mellom Avril Lavigne-rock og streit pop. Låta har en positiv vibb, med en ganske frenetisk, drivende rytme.
Foto: NTB Scanpix
Det negative: Denne halvgeriatriske venninnegjengen – som snarere ser og høres ut som de er på vei til KK-mila – har plutselig totalt mistet evnen til å synge reint, og disse tre minuttene kan ikke gå over fort nok. Burde de kanskje latt instrumentene ligge igjen på kostyme-/rekvisittlageret, så de kunne konsentrert seg om sangen?
Låta burde heller hett «Too Painful to Be True» – helt grusomt!
9. Montenegro. Tamara Živković: «Nova zora»
Små land på Balkan, som Montenegro, må stadig argumentere for at de faktisk ER et land. Da er kanskje ikke sjakktrekket å sende en artist som ser ut som en lavpris-utgave av den serbiske superstjerna Ceca.
Foto: NTB Scanpix
Og verre: Som med flere andre bidrag her blir scenesettet for mørkt. For mørkkledde Tamara er ikke dette en fordel, ettersom vi ser lite av hva som skjer. Vi da står tilbake med åpenbart gjennomgående sur sang.
«A man’s gotta know his limitations», sier Dirty Harry, og dette er overførbart her: Hvorfor MÅ så mange av sangerne prøve seg på høye toner langt over deres divisjon?
Jeg er glad det er over.
8. Finland. Linda Lampenius og Pete Parkkonen: «Liekinheitin»
Endelig! Storfavorittene leverer etter et utrolig svakt heat så langt. «Liekinheitin» åpner rolig, men bombastisk, før det bikker over i dancerytme med veldig østeruopeisk uttrykk. Lampenius’ (live!) fiolin manifesterer seg kledelig gjennom hele låta, og Pete synger sterkt.
Foto: NTB Scanpix
Lampenius – eller var det Pamela Anderson med fiolin? – ser nesten superheltaktig ut mot klimakset, og man får nesten frysninger der hun «stomper» seg framover på scenen – der 56-åringen til slutt også blotter trusa.
Mye bra og riktig, altså – men strengt tatt er ikke låta det sterkeste her. Tvert imot er den ganske generisk, dratt opp av alle de andre elementene. Men klart best hittil!
7. Italia. Sal Da Vinci: «Per sempre si»
Fører autokvalifiseringen til at «de fem store» sender under pari bidrag hvert år? Dette dvaske forsøket på 70-talls Baccara-disko er i så fall et tungtveiende argument.
Foto: NTB Scanpix
Den lett aldrende smørsangeren leverer et lounge/Syden-aktig bidrag, riktignok med vibrato, men helt uten sjarm og karisma. Enda verre: Han ser gammel og geriatrisk ut med dansemoves på maks 5 centimeter. En «vielse» i bakgrunnen mot slutten kan ikke redde dette snorket.
Dette er for dårlig for italodiskoens hjemland. Sal ville ikke engang fått spilt på Kiel-ferja.
6. Georgia. Bzikebi: «On Replay»
I videoen klarte disse tidligere barnestjernene i det minste å fylle settet. Her blir det veldig stusslig med de tre midt på den svære scenen et sted langt der borte. Kostymene og det mørke scenesettet får bidraget til å se ut som en bortklipt scene fra «Tron» – og det er ikke positivt ment. Spastisk dans aldri så mye.
Foto: NTB Scanpix
Og låta? Det er standard boyband-pop/dance med et småfengende lalala-refreng. Men det undergraves av svak og småfalsk vokal. Nei, nei, nei.
5. Portugal. Bandidos do Cante: «Rosa»
Dette blir jeg ikke klok på. De fem gutta – som ser ut som de kommer rett fra overtid på kontoret – leverer en drit kjedelig akustisk ballade, som attpåtil delvis er dårlig sunget.
Foto: NTB Scanpix
De fem – som dessuten ser 20 år eldre ut enn de er – skylder karisma. Sjelden før har «dopauselåt» passet bedre.
De skulle blitt på kontoret.
4. Hellas. Akylas: «Férto»
Artig spillscenesett – men det er også alt. Dette er en merkelig techno-øvelse med monoton og melodiløs vokal – ganske bisart. «Fertó» har en rytme, men ikke noe egentlig refreng. Det kommer et fint piano-nede-parti mot slutten – men det hele blir veldig sprikende.
Foto: NTB Scanpix
Akylas klarer heller ikke helt overgangen fra video til den svære scenen, og står for en stor del alene og lirer av seg de bisarre linjene. Det er bleikt og dvaskt, og en tur på sparkesykkel hjelper ikke.
Hvor favorittstempelet kommer fra, aner jeg ikke.
3. Kroatia. Lelek: «Andromeda»
Lelek ser ut som en gjeng hekser eller yppersteprestinner à la Kwisatz Haderach (fra «Dune»). Dette er veldig «filmatisk» bombastisk – men den er ikke noen ESC-vinner, uten refreng og danserytme. Mot slutten preges «Andromeda i tillegg av falsk sang.
Foto: NTB Scanpix
Kanskje de skulle drukket mer heksebrygg.
2. Sverige. Felicia: «My System»
På forhånd er det bekymring for om «death slot» – å stille som nr. 2 – kan frarøve Sverige finaleplassen. Det som er den største trusselen, er imidlertid at bidraget ikke er sterkt nok.
Foto: NTB Scanpix
«My System» er hi-energy rave, men har fin dynamikk med et rolig vers som bygger seg opp mot «refrenget». Det mørke scenesettet bringer vagt tankene hen til fordums svenske bidrag ved Loreen og Marcus & Martinus.
Men Felicia – den originale Fröken Snusk – sliter tidvis med å synge reint, og ser smått ut som hun sliter, også – hun klarer ikke helt å fylle den svære scenen. Avskrevet som vinnerkandidat.
1. Moldova. Satoshi: «Viva, Moldova!»
Satoshi – som har stjålet navnet fra den anonyme oppfinneren bak bitcoin – setter tonen med et frenetisk og høyenergisk bidrag man kan bli svett av – og svimmel, med shaky kamera.
Folka på scenen hopper rundt som gærninger, men det er friskt og tar oppmerksomheten bort fra den ganske platte ensidig nasjonalistiske teksten. Det enkle, men effektive sceneshowet unngår også å gjøre et for dypt innhogg i det slunkne moldovske statsbudsjettet.
Foto: NTB Scanpix
«Viva, Moldova!» har ikke en snøballs sjanse i helvete til å nå toppen i dette heatet, men det er likevel OK håndverk, med et faktisk ganske fengende, slagordaktig roperefreng og et nede-parti med kvinnelig vokal mot slutten. En helt grei start!