Antonio Scurati: «M – Europas siste dager»

I 1938 begynner nedturen for Benito Mussolini. Han blir forvandlet til slave.

FASCISTER: Benito Mussolini og Adolf Hitler var allierte under andre verdenskrig. Her er de fotografert sammen i juni 1940. Foto: Handout/The National Archives/AFP

Romanverket «M», i fem bind, kan framstå som et paradoks:
Hvorfor er det roman og ikke sakprosa? Hvorfor ikke biografi? Spørsmålet melder
seg stadig gjennom hundrevis av boksider.

I bind 3, som nå er ute på norsk, har Antonio Scurati tatt et
sjumils steg fra 1932, slutten av forrige bind. Vi begynner i 1938 med Hitlers overdådige
statsbesøk til Roma, Napoli og Firenze. Her får Der Führer beundre
kunstskattene, nyte godværet og sammen med sine barske kamerater frekventere
Italias dekadente, lurvete aristokrati som har omfavnet Il Duces fascisme med
begeistring.

Mussolinis folkeopprørske fascisme viste seg å skjenke den
absolutte overklassen et lettelsens sukk. Hitlers nazisme – som i
utgangspunktet var en kopi av den populistiske bevegelsen – viste seg også
raskt å fungere som forsikring mot røde opprøreres stormløp mot pengemakt og oligarki. 

I boka møter vi raskt motsetningene, under middagen hos kongen i Roma.

Roman

Forlag:

Cappelen Damm

Oversetter:

Birgit Owe Svihus

Utgivelsesår:

2026

«Genial metode»

Se alle anmeldelser

ANERKJENT: Antonio Scurati er en italiensk forfatter og akademiker, og jobber til daglig som professor i litteratur og skrivekunst ved IULM-universitetet i Milano. Han har skrevet en rekke romaner og sakprosa-bøker. Nå er han aktuell med tredje bind i en serie om Mussolini. Foto: Linda Hindrum/Cappelen Damm

Overraskende innsikter

Gjennom iscenesettelse av episodene fra statsbesøket,
viderefører Antonio Scurati sin nærmest geniale metode fra de forrige bindene. 

Han tegner opp et dypt, bredt og vidstrakt portrett av Mussolini – «smedens
sønn» – og hans omgivelser som gir oss overraskende innsikter – selv for dem
som allerede har fordypet seg i epokens idéer og begivenheter.

Ved å la utallige kilders førstehåndsberetninger forvandles
til skarpt tegnede scener av både hverdagslige og verdensforvandlende øyeblikk,
trer selve mannen M fram på en måte som både er skremmende og sørgelig patetisk,
men framfor alt oppklarende.

Verkebyllen

Skjedde det ingenting i de åra Scurati hopper over mellom romanens
bind 2 og 3? Å jo, fryktelig mye. Ikke minst erobringen av Etiopia der
folkemordet delvis foregår med forbudte gasser i meningsløse massakrer av
irrelevante sivile. Etiopia-krigen er fortsatt en svulmende verkebyll i den
italienske overklassens selvforståelse, men den blir ikke ettergått i detalj
her.

Burde den vært det? Den blir nevnt, og byllen ligger i
bakgrunnen og pumper også her, men Scurati bedriver ikke biografi eller
oversiktsverk. Slikt finnes det allerede mye av. Scurati skriver roman. Gigantisk,
over mange tusen sider.

Hvorfor roman?

Ved å benytte iscenesettelser der vi ser hvordan aktører kler
seg, hva de spiser og ikke spiser (Mussolini hadde store fordøyelsesproblemer),
hvordan de formulerer seg i private brev og avlyttede telefonsamtaler, i
raseriutbrudd og selvmedlidende ansvarsfraskrivelser, får Scurati fram begivenhetene
i en annen skikkelse enn vi er vant til.

Og i dette bindet, det midterste i verket, blir det
tydeligere enn noensinne hvordan relasjonen mellom Mussolini og Hitler,
mesteren og lærlingen, snur seg og blir den mest dødelige pakten Europa har
måttet oppleve. 

Disippelen gjør mesteren til slave. Titalls millioner
utenforstående blir ofret for titaniske idéer om herrefolk og tjenere,
oppdiktede raser og sadistiske tvangstiltak, primitiv metafysikk og trangsynt
anti-humanisme.

De to «førerne» vil overgå hverandre i selvnytende triumfer, og
deres tevlinger på bredden av katastrofenes krater gir frysninger inn i en tid
der slike gærninger igjen herjer vår traumatiserte planet.

Manner seg opp

Vi møter Mussolini mens han manner seg opp til å konfrontere
Hitler, før han nok en gang blir overvunnet av germanerens talestrømmer,
tekniske kløkt og krigsteft. 

Mussolini blir en klovneskikkelse fra operascenen,
ikledd fancy kostymer i svulstige kulisser, i voldsomme gester og retoriske
kakofonier. Den germanske asketen Hitler – som forguder sin forløper – er
derimot smigrende, lumsk, løgnaktig, manipulerende og på sitt paradoksale vis
full av både kjærlighet og forakt mot alt italiensk.

På denne måten blir Scuratis verk – som i dette bindet
strekker seg fra de inngår den militære pakten i 1938 fram til Italia melder
seg til krigen i juni 1940 – også et bidrag til fordypelse i hat/kjærlighet-relasjonen
mellom de to kulturene. 

Germania har en ulykkelig kjærlighetslengsel mot Italia
– slik vi ser hos Goethe, Thomas Mann og Wagner – mens Italia gjerne nærer
frykt og avsky mot tyskhetens asketiske idealisme, livsfornektende effektivitet
og nådeløse offervilje. 

«Das Ewige Heilige Wirtschaftswunder» opp mot «La Dolce
Vita».

Betydelig bragd

I mine omtaler av de tidligere bindene i romanen, har jeg
ikke kommentert oversettelsene. Ikke fordi de er uviktige, men fordi jeg
baserte meg på lesning av originalen. Også her er originalen grunnlaget, men
jeg syntes nå at det var på sin plass å lese tilstrekkelig mye norsk tekst til
å kunne gi oversettelsen en egen terning. Også den ble terning 6. 

Scurati skriver
både tungt og lett, elegant formulert, syntaktisk innfløkt med finstemte detaljer.
Birgit Owe Svihus har utført en betydelig bragd.