Vi snakker ofte om møtet mellom ansatt og pasient. Men kvaliteten i det møtet avgjøres også av alt som skjer bak kulissene: opplæring, turnus, fagstøtte, koordinering og ledelse. Når backstage bygges ned, må førstelinjen gjøre mer.

Tromsø kommune står i en krevende økonomisk situasjon. Det vet vi. Ingen tror at dette er enkelt, og ingen tror at vanskelige prioriteringer kan unngås. Men vi må være ærlige om hva store kutt i helse og omsorg faktisk kan bety. For behovene forsvinner ikke fordi man vedtar et kutt. De flytter bare på seg. Til hjemmetjenesten, til pårørende, til ansatte i førstelinjen og til ledere som allerede prøver å få drift, fag og økonomi til å gå opp. Det er her bekymringen vår ligger.

Det som skjer i møtene i ytterste ledd

I helse- og omsorgstjenestene er det lettest å forstå det som skjer onstage. Det er møtet mellom ansatt og pasient. Det er sykepleieren som står hjemme hos en pasient og gjør en vurdering i en akuttsituasjon. Det er helsefagarbeideren på sykehjem som oppdager at noe har endret seg. Det er samtalen med pårørende. Det er medisiner, observasjoner, trygghet, uro, ernæring, fallfare, sår, ensomhet, sykdom og liv som leves hjemme. Det er der tjenesten blir synlig, og det er der ansatte ofte må ta de vanskelige vurderingene: Har jeg tid til dette? Bør jeg kontakte lege? Må jeg melde fra? Er dette forsvarlig? Hva gjør jeg når behovet er større enn tiden jeg har? Det er krevende å stå i. Og det blir ikke mindre krevende når flere syke skal bo hjemme lenger, samtidig som rammene blir strammere.

Men det skjer viktige ting også bak kulissene

Det som skjer onstage, blir ikke bra av seg selv. Det må rigges backstage. Backstage er alt det som skjer før hjemmesykepleieren går inn døren hos pasienten. Det er turnusarbeid, bemanning, fraværshåndtering, opplæring, faglig støtte, koordinering, dokumentasjon, avvik, pårørendekontakt, oppfølging av sykefravær, arbeidsmiljø, kulturbygging og ledelse. Det er kanskje ikke alltid dette som synes mest. Men det er dette som gjør at førstelinjen kan stå tryggere.

Når backstage fungerer, merker ansatte det. De vet hvem de kan spørre. De kjenner rutinene. De får støtte når noe er vanskelig. Nye ansatte blir ikke overlatt til seg selv. Ledere er tett nok på til å fange opp det som begynner å skurre. Ressurspersoner får brukt kompetansen sin. Faget får plass.

Når backstage ikke fungerer, merkes det enda tydeligere. Da blir det mer brannslukking, mer uro, mer dobbeltarbeid, flere misforståelser, dårligere opplæring, mindre tid til fag og mer belastning på dem som står nærmest brukerne. Det kan se ut som innsparing på papiret. Men ute i tjenesten, i møtene mellom menneskene kan det bli dyrt.

Kvaløya har rigget laget bak tjenestene i ytterste ledd

Våre politikere i helse- og velferdskomiteen har lagt merke til at avdelingene og enhetene organisert i samarbeid med sykehjem og hjemmetjenester på Kvaløya leverte positive regnskapstall i 2025. Samtidig viser ulike kvalitetsrapporteringer at tjenestene våre holder god kvalitet. Komiteen har nylig vært på besøk i «administrasjonsbygget» vårt på Kvaløysletta sykehjem. Vi setter stor pris på at politikerne ville høre om hvordan vi jobber for å lykkes med vårt viktige samfunnsoppdrag. For vi trenger politikere som lytter til oss som har ansvar for førstelinjen.

På Kvaløya har vi over tid jobbet med det vi kaller Kvaløyamodellen. Det er ikke en mirakeloppskrift. Det er ikke en fasit for alle andre. Og det betyr ikke at vi ikke kjenner på presset. For det gjør vi. Men vi har forsøkt å rigge tjenesten slik at førstelinjen ikke blir stående alene med alt. Ansatte ute hos pasientene skal ha støtte rundt seg. Ressurspersoner som administrasjons og personalkonsulenter skal få brukt kompetansen sin. Nye ansatte skal få en god start. Og ledere skal ha tid til å faktisk lede.

Det høres kanskje enkelt ut. Men i en travel helse- og omsorgstjeneste er det nettopp dette som ofte ryker først. Når driften presser på, blir lederen fort vaktmester, brannslukker, problemløser og koordinator for alt som haster. Det er selvfølgelig en del av jobben. Men hvis hele lederrollen spises opp av akutt drift, blir det for lite tid igjen til det som forebygger nye problemer. Da blir det mindre tid til å følge opp ansatte, mindre tid til sykefraværsarbeid, mindre tid til arbeidsmiljø, mindre tid til fagutvikling, mindre tid til god mottakelse av nye ansatte og mindre tid til kulturbygging. Og da svekkes hele backstage.

Nye ansatte merker backstage med én gang

Vi ser dette veldig tydelig når nye ansatte begynner. God onboarding er ikke bare å si “velkommen” og vise hvor kaffemaskinen står. Det handler om trygghet, opplæring, tilhørighet og tydelige forventninger. Det handler om å vite hvem man kan spørre, forstå hvordan tjenesten fungerer og kjenne at man ikke står alene. Når dette fungerer, merkes det. Folk blir tryggere raskere. De tør å spørre. De kommer inn i miljøet. De får en bedre start. Og de får lyst til å bli. Det bygger også omdømme. Ansatte snakker sammen. Studenter snakker sammen. Vikarer snakker sammen. Folk legger merke til om en arbeidsplass er godt rigget eller ikke. Alle vil høre til et godt og robust lag!

Lavere sykefravær kommer ikke av flaks alene

På Kvaløya har vi over tid hatt lavere sykefravær enn mange kanskje ville forventet i en presset tjeneste. Det sier vi med ydmykhet. Ikke for å peke på andre enheter. Ikke for å si at vi har funnet fasiten. Og ikke fordi sykefravær har enkle forklaringer. Ulike tjenester har ulike belastninger, ulike rammer og ulike utfordringer. Men vi tror ikke nærvær kommer av seg selv. Vi tror struktur betyr noe. Vi tror støtte betyr noe. Vi tror god onboarding betyr noe. Vi tror ledelse tett på betyr noe. Vi tror det betyr noe at ansatte kjenner tilhørighet og opplever at noen ser dem.

Det betyr ikke at alt er enkelt. Det betyr ikke at vi ikke har krevende dager. Men det betyr at vi må være forsiktige med å kutte i nettopp det som kan bidra til at folk klarer å stå i jobben over tid.

Behovene flyttes bare

NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen har slått alarm om kuttene i Tromsø kommune. Hun har pekt på noe helt grunnleggende: Behovene blir ikke borte selv om man kutter. Den bekymringen deler vi. I NRK Troms har kommunedirektør Ellen Beate Lundberg pekt på at det har kommet mange flere brukere i hjemmetjenesten, og at mange vil merke kuttene. Hun har også vært tydelig på at kommunen må se på endringer i drift. Kommunedirektøren gjør det hun må gjøre- som øverste leder for en kommune som bruker mer penger enn den har. Men det er akkurat her vi nærmest førstelinjen må være ærlige. For “endringer i drift” kan høres ryddig og administrativt ut. Men ute i tjenestene betyr det noe helt konkret. Det kan bety at hjemmesykepleieren må ivareta flere pasienter pr vakt, at pårørende må stå i mer, at dagtilbud får mindre kapasitet, at forebyggende arbeid svekkes, at rehabilitering får dårligere vilkår, at ansatte må prioritere hardere, og at ledere får mindre tid til å følge opp.

Hvis dagsentertilbud svekkes, merkes det hos både brukere, pårørende og i hjemmetjenesten som må følge opp flere med ambulerende oppdrag. Hvis forebyggende tjenester svekkes, kan flere få større hjelpebehov tidligere. Hvis rehabiliteringstilbud reduseres, kan folk miste funksjon de kunne beholdt. Hvis sykehjemsplasser reduseres, må flere ivaretas hjemme lenger. Da må vi spørre: Hvordan skal hjemmetjenesten bære mer, hvis vi samtidig svekker det som gjør at den fungerer?

Fagfolk må få gjort en god jobb

I debatten har Sverresdatter Larsen også vist til Pathway to Excellence, som er internasjonal forskning gjort over mange år. Det handler blant annet om viktigheten av støttende ledelse, sterke fagmiljøer og en arbeidshverdag der ansatte opplever at de får gjort en god jobb. Det treffer godt. For helsepersonell står ikke bare i praktiske oppgaver. De står i faglige vurderinger hele tiden. De ser brukerne over tid. De ser små endringer. De ser når noe ikke stemmer. De kjenner på ansvaret. Og mange kjenner også på belastningen når de ikke får gjort alt de faglig sett skulle ønske.

Det er tungt å stå i over tid. Ikke fordi ansatte ikke tåler travle dager. Men fordi det gjør noe med mennesker når de ser hva som burde vært gjort, samtidig som tiden og rammene ikke strekker til. Da hjelper det lite å bygge ned støtten rundt dem. Da må vi heller spørre: Hva trenger ansatte for å stå trygt onstage?

Vi kan ikke rigge ned og forvente mer

Hvis hjemmetjenesten skal ta imot flere brukere, må den ha rammer som gjør det mulig. Hvis flere skal bo hjemme lenger, må de forebyggende tjenestene fungere. Hvis pårørende skal klare å stå i krevende omsorgsoppgaver, må de ha tjenester rundt seg som holder. Og hvis ansatte skal bli værende, må arbeidshverdagen være mulig å stå i over tid. Det er ikke nok å si at tjenestene må tåle omstilling. Vi må også spørre hva som må være på plass for at omstillingen skal være forsvarlig.

Vi har ikke alle svarene. Men vi vet noe om hva som får tjenester til å henge sammen i hverdagen. For når helse- og omsorgstjenestene svekkes, er det ikke organisasjonskartet som merker det først. Det er pasientene. Det er pårørende. Det er ansatte i førstelinjen. Og til slutt merkes det i hele omsorgskjeden. Vi ber ikke om at vanskelige prioriteringer skal forsvinne. Vi ber om at konsekvensene tas på alvor. Behovene blir ikke borte fordi man vedtar et kutt. De havner bare et annet sted.

På Kvaløya har vi erfart at det lønner seg å ta vare på folk

Den absolutt viktigste jobben vi gjør som helseledere er å ta vare på ansatte, slik at de ansatte settes i stand til å ta vare på pasientene og utvikle tjenesten! Det blir det også god kommuneøkonomi av. Fordi det lønner seg å ha mannskapet på plass i alle ledd.

Derfor er budskapet vårt enkelt:

Vi kan ikke rigge ned backstage og samtidig forvente at førstelinjen skal bære mer onstage.

Camilla Børresen, Enhetsleder – Kvaløya hjemmetjeneste og Kvaløysletta sykehjem

Kvaløya hjemmetjeneste:
Birgitte Forsaa Åbotsvik, Avdelingsleder – Møteplassen aktivitetshus for yngre personer med demens
Eirin Sofie Pedersen, Avdelingsleder – Forebyggende tjenester for eldre
Elisabeth Storslett, Avdelingsleder – Kvaløya hjemmetjeneste, avdeling Brensholmen
Tord Hagen, Avdelingsleder – Kvaløya hjemmetjeneste, avdeling Nord
Veronica Isaksen, Avdelingsleder – Kvaløya hjemmetjeneste, avdeling Sør
Rune Wilhelmsen, Avdelingsleder – Dagaktivitet for eldre, Kvaløya og Tromsøya sør
Eilen Johansen, Avdelingsleder – Dagaktivitet for eldre, Fastlandet og Tromsøya nord
Monica Brunes Henriksen, Avdelingsleder – Tromsø aktivitet og rehabilitering
Tove Merethe Andersen, Ressurs- og personalkonsulent og verneombud, Kvaløya hjemmetjeneste
Carina Hansen, Fag- og kvalitetskoordinator og plasstillitsvalgt NSF, Kvaløya hjemmetjeneste

Kvaløysletta sykehjem:
Stein Petter Antonsen, Avdelingsleder – Blåmann
Ann Karin Mikkelsen Reiersen, Avdelingsleder – Håja
Joeylyn Coronel , Avdelingsleder – Natt