Det var stor stas hjemme på Vågsøy på 70-tallet når telefonen ringte, og personen som snakket sa at det var fra Florø Radio og at han hadde en samtale fra en av de lokale fiskebåtene, Vågsøy-båter som eksempelvis «Stadhav» eller «Vestliner», båter som den gangen kunne være på fiske ute i Nordsjøen.

Og så ble samtalen satt over, og deretter hørte mor eller den som tok telefonen en kjent stemme, og at det var far som ringte hjem.

De fleste som har levd en stund, ikke minst de som har vært fiskere eller vært pårørende til fiskere, er kjent med Florø Radio, en kystradiostasjon beliggende i Florø, og som opprinnelig lå et par etasjer opp i det såkalte «Meieribygget» midt i Florø sentrum.

Denne kystradiostasjonen hadde stor betydning for fiskeflåten på Vestlandet, og var vel kjent blant fiskere og deres pårørende, også i Vågsøy.

Vågsøy hadde den gangen en stor flåte med fiskebåter, båter som var bemannet med fiskere fra kommunen.

Men de fleste har neppe vært innenfor dørene på stasjonen i Florø, og har derfor ikke verken sett eller hørt hvordan denne stasjonen ble operert fra innsiden. Det er det jeg skal fortelle om her.

Veien til sommerjobben

Når jeg kom hjem for ferie og avspasering etter en tur ute til sjøs, kunne det noen ganger bli kjedelig på Raudeberg. Det var jo ikke alltid at jeg kom hjem når de andre hadde ferie, og da ble det lite å foreta seg. Men dette hadde jeg planer om å endre på.

I den tiden jeg var til sjøs som radiotelegrafist på 70-tallet, fikk jeg tilsendt lokalavisa hjemmefra, Fjordenes Tidende.

Ved ankomst Japan i januar 1976, fikk jeg en bunke eksemplarer av avisen, og i en av disse fant jeg en annonse fra Televerket ved telesjefen i Førde. Der søkte Televerket etter en radiovikar for våren og sommeren 1976 til Florø Radio.

Jeg syntes dette kunne være både spennende og utfordrende, en fin avveksling til telegrafistjobben om bord, og jeg bestemte meg for å søke på jobben. Det var ikke tid for å få tak i det offisielle søknadsskjemaet til Televerket, så jeg sendte i stedet en søknad via et telegram over Rogaland Radio, og hadde et godt håp om at det ville være tilstrekkelig.

Annonsen som endra sommarplanane. Det var denne utlysinga i Fjordenes Tidende forfattaren fann i ein avisebunke i Japan i januar 1976
Foto: Ivar Haug

En reise mot fast grunn

Det var jo en liten usikkerhet hvis jeg skulle få tilbud om jobben, at jeg ikke skulle rekke hjem i tide. Men i henhold til skipets antatte seilingsplan, hadde jeg en sikkerhetsmargin på 2-3 uker. Dessuten måtte jeg få et positivt svar tidsnok til å kunne si opp jobben om bord i henhold til kontrakten.

Gikk alt etter planen, kunne jeg mønstre av ved ankomst Drammen i midten av mars, og tiltre i Florø i begynnelsen av april, 2-3 uker etter hjemkomsten.

10. februar gikk vi fra Hiroshima i Japan med kurs for Drammen, Norge. Suezkanalen hadde blitt gjenåpnet, og vi fikk ordre fra befrakterne om å sette kursen mot Suez, gå den veien for første gang i min tid til sjøs.

To dager senere mottok jeg svar fra Televerket, jeg hadde fått jobben på Florø Radio, og kunne si opp jobben om bord. Da vi passerte Singapore 18. februar, var vi i rute med god margin. Og da vi 3. mars gikk ut av Suezkanalen ved Port Said, var jeg blitt overbevist om at jeg ville rekke jobben i Florø.

15. mars ankom vi Drammen, jeg mønstret av, og ble hentet av mine foreldre. Jeg ville nå ha nesten tre uker med ferie før jeg skulle starte på et nytt og spennende prosjekt, være ekspeditør på en av Norges mange kystradiostasjoner, Florø Radio.

Bak spakene i Meieribygget

Det var en nervøs og ikke minst spent kar som ankom Florø 5. april, gikk opp trappene i det gamle meieribygget og banket på døra. Da jeg kom inn døra, ble jeg møtt av bestyreren, Klakegg, en hyggelig eldre kar som nærmet seg pensjonsalderen.

Der inne ble jeg overveldet av et ekspedisjonslokale fylt av mottakere, telefonrør, knapper og knotter fordelt på mange forskjellige paneler. Langs arbeidspultene satt det tre ekspeditører fullt opptatt med å kommunisere ut på «lufta», to på mellombølge, og en på VHF-kanalene.

Full konsentrasjon ved ekspedisjonspulten. Som radiovikar i 1976 fekk forfattaren hendene fulle med å kople opp samtalar mellom skip og land.
Foto: Ivar Haug

Her var det tre ekspedisjonspulter for mellombølge telefoni, og en pult for ekspedisjon av VHF.

I tillegg til disse kunne man kommunisere direkte på nød- og kallekanaler, 2182 kilohertz på mellombølge og kanal 16 på VHF. I et annet rom hadde de også en telexmaskin, der det hele tiden tikket inn meldinger.

Jeg lurte en stund på hvordan jeg skulle klare å sette meg inn i alt dette «virvaret», men jeg regnet med at jeg ville få tilstrekkelig opplæring til klare det. Jeg ble presentert for mine nye kollegaer, og en av disse var fra nabokommunen Selje. Så fikk jeg signere noen ansettelsespapirer, før jeg deretter ble plassert ved siden av en av ekspeditørene for å ta fatt på opplæringen.

Her var det ikke snakk om å kaste bort verdifull tid.

Hverdag og sambandstype

På stasjonen jobbet de i en turnus som var fordelt på dagvakter, kveldsvakter og nattevakter. På dagvakten var det full bemanning, på tidlig kveld var det to på vakt, og på sen kveld og natt var man helt alene. Det siste var jeg svært spent på.

Men nå hadde jeg vært den eneste radioekspeditør om bord på et skip ute på havet, så jeg regnet med at dette også skulle gå seg til.

Stasjonen hadde også hjulpet med til å skaffe meg en hybel i Florø, slik at jeg kunne ha et sted å sove og slappe av under turnusene. På frivaktene tok jeg likevel turen hjem til Raudeberg, kjørte enten via Svelgen, og Isane-Stårheim, eller via Bremanger til Oldeide- Måløy. Enkelte ganger tok jeg også Fylkesbåtane’s «Sunnfjord» fra Måløy til Florø.

Det tok ikke mange dagene med opplæring før jeg var i aktivitet som fullverdig ekspeditør. Samtalene ble normalt formidlet på såkalt duplex-samband. Duplex-samband var når skip og stasjon hadde forskjellige frekvenser, på kanaler, og man kunne snakke og høre samtidig.

Det mer gammeldagse sambandet var på simplex, med en frekvens. Når man opererte på simplex, og man trykket på mikrofonen på telefonrøret, kunne man ikke høre den andre når man selv snakket. Etter at man hadde snakket ferdig, måtte man da si «over», slippe opp mikrofonen, og kunne da høre den andre snakke tilbake.

Et vindu mot verden

Når det gjelder Florø Radio, så hadde jeg noen assosiasjoner tilbake til 50-tallet, da jeg satt klistret til radioen hjemme og fulgte med på fiskeribølgen. På fiskeribølgen hørte vi fiskebåter kommunisere med hver andre, samt ringte hjem eller rapporterte fangster.

Men jeg oppdaget snart at denne jobben var mye mer enn å operere på fiskeribølgen.

Florø Radio var en travel kystradiostasjon, med trafikk hele døgnet. Stasjonens primæroppgave var å formidle telefonsamtaler fra og til sjøfarende. Dette var kystgående fartøyer som Hurtigruten, lastefartøyer, lokale passasjerbåter og lyst bảter.

Eit imponerande «virvar» av teknikk. Slik såg arbeidsplassen ut, fylt med mottakarar, telefonrøyr, knappar og knotter som batt kysten saman.
Foto: Ivar Haug

Videre var Florø den mest brukte stasjonen for fiskeflåten, som brukte stasjonen for å ringe hjem eller rapportere fangster.

Det var heller ikke uvanlig at fiskeeksportørene i Måløy ringte til fiskebåter ute på fiskefeltet for å høre hvordan det gikk med fisket og når de var ventende i havn igjen med rommet fullt av fisk. Det var også kontakt med fiske- og fangstbåter oppe ved Svalbard, og både i Østisen og i Vestisen, på begge sider av Grønland, når det var gunstige forhold for kommunikasjon.

Om natten kunne man også bli kontaktet av skip i Middelhavet, og noen ganger helt borte ved Bermuda. Dette var kun mulig under svært gunstige forhold.

I 1976 var det full oljeaktivitet ute i Nordsjøen, og vi hadde omfattende kontakt med faste oljeinstallasjoner nede på Ekofiskfeltet, boreplattformer, boligplattformer, rørleggingsfartøy, standby skip, seismiske skip, taubåter, survey- og supply-båter, samt flere andre spesialskip der ute.

Vi formidlet samtaler og annen kommunikasjonen til hele verden, og hele døgnet.

Språkforvirring og Skjåk-dialekt

Når de utenlandske oljearbeiderne ringte hjem til sine respektive land for å snakke med sine nærmeste, kunne det noen ganger oppstå spesielle situasjoner.

En kveld skulle jeg ordne en telefon for en amerikansk oljearbeider til kona hans et sted borte i USA. Jeg slo det lange USA-nummeret, hørte at det ringte «over there», satte over «samtalen», og trodde at alt var i orden.

Men svaret kom helt overraskende fra ei dame på Skjåk, langt oppe i Otta-dalen. Til tross for at det den gangen var en manuell telefonsentral på Otta, og at det da ikke skulle være teknisk mulig, havnet amerikaneren likevel hos damen på Skjåk.

I perioder med svært mye trafikk, var det vanlig å slå nummeret til mottaker, høre at det ringte, og deretter koble opp abonnenten uten å vente på at det svarte hos mottaker. Deretter å lytte inn på samtalen igjen for å høre om alt var i orden. Da jeg lyttet inn på her, hørte jeg en samtale som var i gang, men forstod straks at noe likevel var galt. Jeg hørte en amerikaner som «stotret» på engelsk og skjønte ingenting, og en dame med Skjåk-dialekt som pratet i ett kjør.

Jeg fikk oppklart feilen hos begge parter, og amerikaneren fikk til slutt snakke med sin egentlige kone borte i USA i stedet for en pratesjuk dame oppe i Skjåk.

Som ekspeditør på en kystradiostasjon, krevdes det stor fleksibilitet og gode evner til å improvisere. Når noen mottakere av våre formidlede samtaler ikke kunne snakke engelsk, måtte vi likevel forsøke å gjøre oss forstått på en blanding av norsk og det lokale språket.

Da kunne vi si noe lignende som «Una llamada telefónica desde el Mar del Norte a la señora Gómez», en telefonsamtale fra Nordsjøen til fru Gomez en plass nede i Spania, og håpe at vi ble forstått. Slike strofer lærte man seg etter hvert. I en liten landsby i Spania kunne det være få eller bare en eneste telefon, og vedkommende måtte da tilkalles til denne telefonen.

Når vedkommende så kom til telefonen, var gjerne hele landsbyen samlet rundt for å høre på.

Her tikka telexen døgnet rundt. Florø Radio var eit viktig knutepunkt for alt frå fiskerirapportar til omfattande trafikk frå den veksande oljeaktiviteten i Nordsjøen.
Foto: Ivar Haug

Nye utfordringer og Shetlandskonvoien

Det kunne noen ganger være svært krevende å sitte alene på nattevakt. Det oppstod heldigvis ingen nødsituasjoner mens jeg var på nattevakt, men jeg var med på noen slike under dagvakten. Men alle ekspeditørene på Florø Radio var eks-telegrafister med erfaring fra skip, og alle utfordringer ble løst på «strak arm».

Vikariatet mitt på Florø Radio varte helt til i begynnelsen av september, og jeg hadde da blitt en «erfaren» kystradioekspeditør den dagen seg sa takk for meg, farvel og på gjensyn. Jeg hadde allerede avtalt å komme tilbake til neste sommer, i 1977.

Tre uker etter at jeg sluttet på Florø, mønstret jeg 1. oktober på et nytt i skip i Rotterdam. Og året etterpå, 20. mai 1977, mønstret jeg av i Singapore.

Fjorten dager senere var jeg på plass i Florø igjen, denne ganger for et to måneders sommervikariat.

Denne gangen var det også en hendelse som gjorde sommerjobben litt ekstra artig. Det ble arrangert en småbåtkonvoi fra Måløy til Shetland, og Florø Radio ble derfor en viktig brikke for sikkerheten til denne konvoien. Over 390 mennesker om bord på 89 fritidsbåter av svært forskjellige standarder og kategorier deltok på turen som gikk ut fra Måløy 10. juli.

En av mine kollegaer fra Florø Radio var med i konvoien, Fritjof Kray Iversen. Også min onkel i Måløy, Sverre Indrevær, var med i konvoien med båten sin «Falken».

Vi hadde hele tiden kontakt med noen av båtene, samt redningsskøytene som passet på. Men turen til og fra Shetland gikk bra uten større problemer, noe vi på stasjonen også bidro til at det gikk så bra. Og det var en fin opplevelse å sitte på Florø Radio og følge denne konvoien.

Jeg hadde under tiden på Florø Radio fått tilbud om forlengelse av vikariatet, med muligheter for fast ansettelse. Jeg hadde også fått tilbud om jobb på plattformer i Nordsjøen. Men jeg takket nei til begge tilbudene. Jeg hadde da fått lyst til å gjøre noe helt annet i fremtiden.

Men jeg husker fortsatt vikariatene i Florø som en spennende jobb, og ikke minst en svært lærerik erfaring.

Bildeserie

Siste vakt på Florø Radio

Bildeserie

SJÅ BILDA: Florø Radio, Televerket og Stabben nærradio