SISTE: Norge er blant de ti landene som går videre etter poenggivningen! Armenia, Aserbajdsjan, Latvia, Luxembourg og Sveits er ute.
Så er kvelden kommet da det gjelder for Jonas Lovv: Enten lar juryene og publikum seg overbevise av «Ya Ya Ya» og sender ham videre til lørdagens finale – eller så ender han blant de fem som må se finalen som publikum.
Semifinale nr. 2 er etter alt å dømme et hardere heat enn nr. 1 tirsdag, som framsto som oppsiktsvekkende svakt, med bare favoritt Finland som et av få høydepunkt. I kveld må Jonas bryne seg på storfavoritt Søren Torpegaard Lund og en generelt kvalitativt bedre liste av andre motstandere.
Advarer: – Ta det med ro
Bergenseren har spart stemmen under generalprøvene, og er seinest sett med en vape med saltvann. En potensiell fordel er imidlertid at han kommer aller sist, etter to roligere låter.
Til sammen 18 låter framføres – 15 ordinære bidrag samt tre fra vert Østerrike og de faste deltakerne Frankrike og Storbritannia, hvorav alle er garantert en finaleplass i utgangspunktet.
I denne artikkelen kommer sist framførte bidrag øverst.
18. Norge. Jonas Lovv: «Ya Ya Ya»
Mye er sagt om Jonas’ stemmeproblemer, og han har tatt snarveier under generalprøvene for å skåne nettopp evnen til å imponere vokalt når det virkelig gjelder.
Det høres ut som strategien slår til her – nå er han tilbake i refrenget, noe som er helt essensielt for at dette skal funke.
Foto: NTB Scanpix
Sånn helt ærlig MÅ Jonas levere vokalt når sceneshowet er såpass enkelt og sparsommelig som dette, med bare bandet. Og det lykkes han altså med, minus et par ganger da jeg smått aner at han strever litt.
Vel blåst, Jonas! Nå er det opp til publikum og juryene.
17. Malta. Aidan: «Bella»
Dette, altså. «Bella» er ei crooner-låt med middelhavs (Italia)-vibb, med «Gudfaren»-tema-ish orkesterintro med 70-tallspreg. Aidan – eller var det Harry Styles med sideskill? – har ikke noen sterk stemme, men synger i det minste tålelig reint.
Foto: NTB Scanpix
Men det spiller liten rolle når sceneshowet er så kjedelig som her. Aidan kommer heller ikke bra fra å stå mokk alene på scenen.
Malta kan trygt satse på turisme enda et år.
16. Albania. Alis: «Nân»
Balkan-landet sender ei veldig pompøs, «Carmina Burana»-aktig, «større enn selve livet» låt i år. Men det låter mektig uten å bli kjempecheesy. Det er godt sunget av Alis, som også kan synge nede.
Foto: NTB Scanpix
Sceneshowet er like alvorstynget som låta, og hviler mer på grafikk enn folk på scenen, og det blir litt tomt. Jeg har hørt Alis levere bedre enn dette, men han har en av de sterkeste mannsstemmene i år. Likevel er det mer sannsynlig at jula faller i august enn at «Nân» går til topps i Eurovision.
15. Storbritannia. Look Mum No Computer: «Eins, Zwei, Drei»
Storbritannia blir ofte anklaget for å ta lett på ESC, ettersom de uansett er sikret finaleplass. Det gjør de til skamme i år.
Youtuber og oppfinner Sam Battle ser eksentrisk og veldig britisk der han står med sin egenbygde synth. Det er gal-professor-image for fullt, og Battle framstår som en krysning mellom Ed Sheeran og (Sex Pistols-manager) Malcolm McLaren.
Foto: NTB Scanpix
«Eins, Zwei, Drei» er ei – som ventet – synth-tung og forvirrende dancelåt med shuffleovergang, som er passe allsangvennlig. Men den er selvsagt ikke for alle, til det er den altfor eksentrisk.
14. Ukraina. Leléka: «Ridnym»
Ukraina har tre ESC-seirer, alle fra nyere tid. Det er ingen fare for at det blir en fjerde i år.
«Ridnym» er ei fin nok, veldig svulstig låt med tilløp til techno-rytme, og låter veldig «ukrainsk»/steppeaktig. Men det er en helt medium vokalprestasjon på grensen til falskt fra Leléka, som også melder seg på lang-høy-tone-konkurransen 25 sekunder – som blir ganske plagsom å høre på når den er falsk.
Foto: NTB Scanpix
Dette er heller ikke noen vinnerlåt i ESC når den mangler ordentlig refreng. Det veldig stillestående showet hjelper heller ikke. Finaleplassen er alvorlig i spill for Leléka.
13. Australia – Delta Goodrem: «Eclipse»
«Eclipse» er ei svulstig tretten-på-dusinet-ballade som blir dancelåt, helt OK sunget av veteran Delta.
Foto: NTB Scanpix
Delta ser ut som en million dollar på scenen – men det er også alt, sterk sangprestasjon til tross. Det hele blir temmelig stillestående, selv med den pianosoloen. Modulasjonen – ganske unikt i år! – er det eneste som hindrer meg i å sovne. Neste!
12. Danmark. Søren Torpegaard Lund: «Før vi går hjem»
Storfavoritten har en del å bevise nå, og vokalen hans har vært litt variabel under generalprøvene.
Men Søren kommer godt ut fra start. Det gothe/slitne utseendet og det mørke scenesettet framkaller en slags Loreen-stemning, og låta er tiltalende, fengende og lettfattelig.
Foto: NTB Scanpix
Søren har en lys og dynamisk/kraftig stemme med innslag av falsett – men han har hatt bedre kvelder enn denne, og skeier smått ut flere steder.
Den danske Cillian Murphy-dobbeltgjengeren tjener godt på det sensuelle danseshowet. Men de høye tonene MÅ sitte hvis det skal bli seier – og det gjorde de altså ikke helt i kveld.
Du kan så mye bedre, Søren! Søren òg!
11. Latvia – Atvara: «Ēnā»
Så var vi tilbake i middelmådigheten. Dette er en drit kjedelig ballade som bruker en evighet på å komme i gang med rytme, ikke i det hele tatt hjulpet av et stillestående show med bare et skyggespill og noen digitale glassbiter som flyr rundt i ring.
Foto: NTB Scanpix
Atvara sliter også – som så mange andre her – med å synge reint, og det i ei ganske utfordrende låt sangmessig. Fin kjole, da.
Dette er tre minutter jeg aldri får tilbake.
10. Østerrike – Cosmó (19): «Tanzschein»
Dette er instant superhomseklubbvibb – høy Berghain-faktor. Det er så tydelig at det nærmest blir parodisk, med Boney M-aktig snakking. Men låta har en litt uimotståelig stakkato synge-/snakkerytme som hever den over det forglemmelige.
Foto: NTB Scanpix
Om noe funker «Tanzschein» hakket bedre på den mørke Wien-scenen enn i promomaterialet, og Cosmó synger upåklagelig. Men hva gjør fyren med gitar på scenen?
Småtrivelig, altså – men jeg kan ikke for mitt bare liv se for meg at denne vinner Eurovision – det var kanskje også meningen?
9. Kypros. Antigoni: «Jalla»
Dette er ganske spenstig, veldig middelhavsaktig i Tarkan-land (gresk-kypriotene vil ikke bli glade for sammenlikningen, men slik er det). «Jalla» er stemningsfull, men når aldri de helt store høydene – «Jalla, jalla»-refrenget bare kommer og går.
Foto: NTB Scanpix
Antigoni ser ut som en First Price-Shakira, og tjener ingenting på å bli tatt ut av de hjemlige omgivelsene i videoen; her blir hun bare enda ei syngedame midt på den svære, for det meste tomme scenen – som mest framstår som en klubb i Ayia Napa. Det er også vaklende sunget.
Skumpartyet bør helst komme i gang. Men ups, så var det over.
8. Sveits – Veronica Fusaro: «Alice»
Veronica framstår som en rømt sekretær blant den effektive scenegrafikken med lyn og torden. Selve låta ligger i samme gate som 80-tallshiten «Stop» og Teddy Swims’ «Lose Control». Det er ganske stemningsfullt og rockeklubb-aktig, og Veronica synger bra nok.
Foto: NTB Scanpix
Jeg kan likevel ikke se for meg «Alice» utretter annet enn å komme seg videre til finalen – og jeg er usikker på om den gitaren Veronica henger på seg på slutten, hjelper.
Hederlig, altså – men jeg tviler sterkt på at noen husker denne låta om et år.
7. Armenia. Simón: «Paloma Rumba»
Uvanlig ikke-nasjonalromantisk bidrag fra Kaukasus-landet i år. «Paloma Rumba» er ei personlighetssplittet, frenetisk slags høyoktan pseudo-metal/techno med typisk Kaukasus (etno)-vendinger. Det så man blir sliten!
Foto: NTB Scanpix
Sceneshowet er enkelt, men effektivt med blant annet et heis-sett. Simón utstråler så mye energi at Norgespris kunne vært avskaffet, og koster på seg en spurt mot slutten.
OK, så dette er ei temmelig bisarr låt – men den har en X-faktor som ikke kan ignoreres. Ikke bli overrasket dersom Armenia gjør det sterkt i år!
6. Frankrike. Monroe: «Regarde!»
Ingenting står på spill for Monroe i kveld, ettersom hun automatisk er videre. Likevel gir 17-åringen alt, som om det sto om livet – dette er en av de aller sterkeste stemmene i år, men hun beveger seg farlig nær en ren teknisk oppvisning heller enn ei minneverdig låt.
Foto: NTB Scanpix
Det er Piaf-aktig, filmmusikkdimensjoner og utrolig bombastisk med fullt orkester og kor – det er så man formelig kan se den franske revolusjonen komme rundt gatehjørnet.
Som hos Tsjekkia er det vanskelig å få ordentlig tak på låta – men Monroes stemmeprakt kan vi ikke ignorere. Imponerende!
5. Tsjekkia – Daniel Žižka: «Crossroads»
Dette er en skikkelig potensiell dark horse. Daniel har åpenbart hørt mye på Jeff Buckley, og har en veldig dynamisk stemme som fikser lange og sterke toner uten problemer, som forbildet.
Foto: NTB Scanpix
Et dølt og stillestående sceneshow trekker dessverre ned. I sannhetens navn er også låta litt vanskelig å følge, uten klart skille mellom vers og refreng – men framføringen er det klasse over – følg med på denne!
4. Luxembourg – Eva Marija. «Mother Nature»
Dette blir jeg ikke klok på. Eva framstår som et nyfrelst sektmedlem, omgitt av masse grafikk som skal understreke nærheten til moder jord.
Foto: NTB Scanpix
Låta er helt grei, med et Rybak-inspirert felestunt mot slutten – en av flere i år. Verre er det at Eva gjennomgående er litt ute på tonene, så det hele blir en liten prøvelse.
Nei – denne egner seg best som MDGs nye partisang.
3. Romania. Alexandra Căpitănescu: «Choke Me»
Denne låta skal være om stress og press (hahaha!), og har smått vakt kontrovers. «Choke Me» er en av få rocke/metal-låter i Evansescence/Nightwish-segmentet som delvis spiller på Jonas Lovvs banehalvdel.
Foto: NTB Scanpix
Alexandra kommer godt fra det i de operatiske krumspringene, og fikser til og med den obligatoriske show-off-tonen sånn tålelig bra.
Refrenget er OK, men hvorfor uttaler hun ikke k-en i «choke»? Uansett: Under riktige omstendigheter – som i at vinden blåser i rockeretningen i år – kan denne nå høyt.
2. Aserbajdsjan. Jiva: «Just Go»
«Just Go» må være myntet på artisten selv, for dette forsøket på å håndplukke et bidrag for å bøte på fjorårets fiasko for Aserbajdsjan er dømt til å mislykkes.
Foto: NTB Scanpix
«Just Go» er et langt snork av en tretten-på-dusinet-ballade av typen Barbra Streisand eller Nana Mouskouri ville vraket på midten av 70-tallet. Jiva synger den helt greit, men den kommer aldri helt til poenget. Det hjelper heller ikke at sceneshowet er minimalt og like kjedelig som låta.
Dette lukter utrenskning i kulturkomiteen.
1. Bulgaria. Dara: «Bangaranga»
Dette er ei personlighetssplittet slags dance-låt som skifter tempo og rytme flere ganger. Det må være et mareritt å danse til, men Dara og danserne fikser det bra i det energiske, effektive og velkoreograferte sceneshowet.
Foto: NTB Scanpix
«Bangaranga» – som delvis er skrevet av norske Anne Judith Wik – har et ekstremt balkansk uttrykk, med dramatiske vendinger, og Dara kommer bra fra det vokalt – men så er ikke låta spesielt krevende å synge, heller. Og: Får du ikke ordet «bangaranga» på hjernen etter dette, ville jeg vurdert en legesjekk.
Denne burde lett gå videre, men ser likevel ikke for meg noen finale i Sofia til neste år.