Det som gjør situasjonen enda vanskeligere å akseptere, er måten folk blir møtt på når de stiller spørsmål. Når folk er urolige for liv og helse, forventer man ærlige svar – ikke bortforklaringer og uklare formuleringer. Som Senterpartiets Odd Helge Gangstad treffende sa det; Det oppleves respektløst å ikke svare på henvendelser.
For det er nettopp det mange kjenner på nå. Manglende respekt. Manglende forståelse. Og en følelse av at menneskene som bor på øyene ikke blir tatt på alvor.
Vi ber ikke om luksus. Vi ber om at det mest grunnleggende et samfunn skal gi sine innbyggere trygghet når livet står på spill.
Jeg savner at den politiske ledelse i kommunen kan være mer på banen for oss og ikke bare sitte å vente, er vi ikke verdt det?
For havet bryr seg ikke om budsjetter. Ferger står. Stormene kommer. Ulykken skjer.
Da holder det ikke med med flotte planer og regneark langt unna virkeligheten.
Et samfunn kan ikke bare måle mennesker i kroner og øre. Hvis ambulanse med en person på vakt er godt nok for øyfolk, hva sier det egentlig om hvordan myndighetene vurderer oss som bor her?
Vi er ikke annenrangs innbyggere. Vi er mennesker. Og vi fortjener samme trygghet som resten av landet.