Forsvaret, Forsvars- og sikkerhetspolitikk | Enorme feilvurderinger. Skal sløseriet fortsette?

KRONIKKFORFATTER: Svein Wara.
Foto: Privat

Forsvarssektoren gjennomgikk historiens største omstilling og nedbygning av en offentlig etat.

Nå, når nedbyggingen er fullført, har vi det plutselig travelt med å gjenoppbygge det vi har revet ned.

Alle politiske analyser, premisser og forutsetninger som ble lagt til grunn for nedbyggingen av vårt forsvar og vårt totalforsvar har slått feil.

Utviklingen gikk i motsatt retning, men politikerne så seg aldri tilbake. Når politikerne nå i en valgkamp kappes om å overby hverandre for å reparere konsekvensene av egne feilvurderinger, er det ikke noen løsning å frita politikerne fra å debattere forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Beslutningsgrunnlaget for gjenoppbygningen styrkes ikke ved å tie politikkområdet i hjel. Uten debatt forblir feil politikk ustraffet.

Norge trenger en granskning av hvorfor vårt sikkerhetspolitiske beslutningsapparat ikke evnet å treffe de riktige beslutningene. Kunnskapen var tilgjengelig og løsningene innenfor rekkevidde, men systemet valgte dramatisk feil.

Politikerne kan velge å skylde på andre og hverandre, skyve problemet under teppet og fortsette som før – eller lære av de som valgte riktig for deretter å revidere og styrke systemet.

Forklaringene som hittil er gitt, viser til bred enighet nasjonalt og internasjonalt.

Det stemmer. Men Norge lente seg tungt på sentraleuropeiske vurderinger av Russland, mens samtlige av Russlands europeiske naboland – unntatt Norge – tok utgangspunkt i historisk erfaring og et langt mer kritisk syn.

En viktig del av forklaringen er at deler av forskningsmiljøet i Norge i for stor grad understøttet politiske målsettinger i stedet for å utfordre dem. I en tid preget av optimisme ble forskning brukt til å legitimere politikken, snarere enn til å advare mot risiko. Det oppsto en gjensidig forsterkning der politikerne viste til forskningen, og forskningen bekreftet politikerne.

Alternative perspektiver – som muligheten for en revitalisering av russisk maktpolitikk eller viktigheten av å bevare totalforsvaret – ble skjøvet til side.

Utenrikstjenestene i samtlige NATO-land rapporterte hjem omtrent den samme utviklingen i Russland. Datagrunnlaget burde i utgangspunktet være svært sammenlignbart, men konteksten der kunnskapen ble analysert var svært forskjellig.

De politiske analysene resulterte i diametralt forskjellige konklusjoner i eksempelvis Finland og Norge, og følgelig gikk de politiske beslutningene i tilnærmet motsatte retninger.

Med samme datatilfang tok Finland vare på forsvarsstrukturen mens Norge avviklet den. Finland bygget nye tilfluktsrom, Norge stengte dem. Finland fylte beredskapslagre, Norge avviklet dem.

Resultatet er at Finland i dag har kapasitet til å beskytte 80 prosent av befolkningen i moderne anlegg, der Norge har tilnærmet ingenting. Der Finland er fokusert på beredskap, har reserver og redundans blitt et politisk og byråkratisk fyord i Norge.

Noen norske politikere har forsøkt å bortforklare dette med at Finland ikke var medlem av NATO. Men vårt NATO-medlemskap skulle styrke vår sikkerhet, ikke svekke den. Norsk sikkerhetspolitikk har etter den kalde krigen opportunistisk forsøkt å være gratispassasjer og marginalisere vår andel av byrdefordelingen i NATO.

Andre skulle veie opp for vår manglende egensikkerhet, før vi selv hadde gjort det som naturlig lå på oss selv. Norsk utenrikspolitikk har konsekvent prøvd å være bedre bestevenn med USA enn andre allierte.

Paradokset er at vi i Norge ikke sparte noe som helst. Norge har brukt langt mer penger enn Finland på forsvar de siste 20 årene. Fredsdividenden forsvant i reformer, omstillinger, avviklinger, flyttinger, reetableringer og nå gjenoppbygginger.

Der Finland omsorgsfullt har ivaretatt sine opprinnelige strukturer og nå bygger videre fra et sterkt utgangspunkt, har Norge gjennomført det største, mest kostbare, feilaktige og mislykkede omstillingsprosessen i offentlig sektor som også resultert i det som sannsynligvis er det største sløseriet i norsk historie.

Finland satte i praksis invasjonsforsvaret på tomgang, mens arbeidet for å opprettholde det folkelige eierskapet til Finlands sikkerhet fortsatte. Norge solgte unna materiell og eiendom, dimitterte soldatene, destruerte våpnene og signaliserte til folket at de ikke lenger trengte å bry seg.

Internasjonale operasjoner ga viktige erfaringer, men kan aldri erstatte et forsvar det er mulig å tro på. Finland deltok også internasjonale operasjoner parallelt med at de ivaretok egensikkerheten.

Fasiten i dag er at Finland kom ut av den «dype freden» som gullstandarden i Europa både i forhold til sivil og militær beredskap, mens Norge står tilbake med et helt marginalt og fragmentert forsvar. Det finske folket stoler på at det finske forsvaret kan forsvare dem, mens det norske folket kjenner på en usikkerhet etter at det politiske kartet ikke stemmer med det realpolitiske terrenget.

Målinger viser at forsvars- og sikkerhetspolitikk for første gang på årtier er det som opptar norske velgere mest, og som er fremst i deres bevissthet.

Det svenske Totalforsvarets forskningsinstitutt (FOI), motstykket til det norske Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), har kartlagt utviklingen i ressursbruk og militære kapasiteter iperioden 2003–2023 for alle europeiske NATO-land.

Finland har i dag omtrent den samme forsvarsstyrken som etter den kalde krigen, der moderniseringen allerede er godt i gang. Norge hadde et sammenlignbart forsvar med Finland etter den kalde krigen, men har i dag et mikroforsvar nærmest uten relevans i virkeligheten det skal virke i, selv om kvaliteten på noen områder og kapasiteter er forbedret.

Den svenske rapporten forteller at den finske staten i perioden 2003 til 2023 har investert omtrent 82 milliarder USD i militær beredskap. I samme periode investerte den norske staten hele 141 milliarder USD i forsvar – hele 72 prosent, eller omtrent 623 milliarder 2023 kroner mer enn Finland. Og det er før vi har begynt å bruke enorme ressurser på å reversere omstillingen og gjenoppbygge det vi i en strategisk tidsramme nylig har avviklet.

Der den finske staten har det beste utgangspunktet, står den norske Forsvarssjefen midt i en rivningstomt når arbeidet med å gjenoppbygge Forsvaret nå har startet.

At de samme observasjonene av russisk utvikling kunne føre til så vidt forskjellige konklusjoner i Finland og Norge, skyldes ikke mangel på kunnskap, men ulik kontekst og tolkningsramme. Finland valgte et historisk og realpolitisk perspektiv, der kontinuiteten i russisk maktkultur og erfaringen med naboens stormaktsadferd aldri ble undervurdert.

Norge valgte derimot å tolke de samme utviklingstrekkene gjennom en verdipolitisk optimisme som harmonerte med vårt politiske selvbilde som fredsnasjon og humanitær stormakt.

Etter at Putin kom til makten i mars 2000 har lite eller ingenting gått i riktig retning for demokratiutviklingen i Russland. Arbeidet med å styrke og konservere makten rundt Putin begynte etter kort tid, og det ble fra russiske myndighetene aldri lagt til rette for at den demokratiske utviklingen skulle blomstre.

Undergravingen av ytringsfriheten og de skjøre demokratiske institusjonene startet også umiddelbart. Denne utviklingen ble kontinuerlig rapportert til våre myndigheter, men vårt utenriks- og sikkerhetspolitiske beslutningsapparat ignorerte de realpolitiske signalene og navigerte konsekvent videre som om de var uvitende.

Det har heller ikke manglet på analyser og faglige advarsler som var egnet til å revurdere og korrigere de politiske valgene. Men vi måtte to år inn i en ny storkrig i Europa, i februar 2024, før regjeringen Støre endelig evnet å beslutte et reelt taktskifte i forsvarspolitikken.

Det viktigste vi tapte underveis var likevel ikke materiellet vi destruerte og strukturene vi la ned, men bevisstheten og det kollektive eierskapet til vår egen sikkerhet. Det hersker en kollektiv sikkerhetspolitisk bevisstløshet over store deler av det norske samfunnet.

Gjentatte episoder viser at byråkrati, forvaltning og sivile beslutningstakere mangler en ryggmargsrefleks til beredskap som sikrer oss mot feilaktige og kontraproduktive beslutninger.

Vi har sett at akademias intellektuelle beredskap har sviktet og ansvarlige politikeres engasjement, ansvarsfølelse og respekt for statens viktigste oppgave forvitret.

Norsk politikk har gjort brede forlik på Stortinget til sedvane i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det gir stabilitet, men prisen er høy. Engasjementet synker, refleksjonsnivået reduseres, og utfordrende perspektiver avvises før de prøves.

Dette forsterkes av at det sikkerhetspolitiske miljøet som faktisk påvirker utviklingen, er for lite og snevert – de samme få stemmene som sirkulerer mellom departementer, etater, utvalg og tenketanker, i stor grad bekrefter hverandre, og nødvendige korrektiver uteblir.

I en tid der den tyske regjeringen forleden sa at «innen 2029 må vi være klare til krig» og når målinger nå viser at velgerne rangerer politikkområdet høyest, er det fullstendig uakseptabelt og uforsvarlig at forsvars- og sikkerhetspolitikk fortsatt skyves ut av valgkampen.

Med bare noen få dager igjen av valgkampen, og to tv-sendte partilederdebatter bak oss uten en eneste reell drøfting av Norges største utfordring, står vi igjen med et stort demokratisk underskudd.

Det er nå på høy tid at både politikere og redaksjonelle debattledere i media nå tar sitt ansvar og setter sikkerhetspolitikken på dagsordenen.

Vi risikerer å gjenta enorme og skjebnesvangre feilslutninger. Sløseriet vil fortsette dersom vi ikke åpner for et bredere engasjement, et større kollektivt eierskap og et mer inkluderende ordskifte som kan gi et bedre strategisk beslutningsgrunnlag. Vi kan ikke lukke øynene og fortsette med et sikkerhetspolitisk beslutningsapparat som har åpenbare svakheter.

Den gamle sannheten gjelder fortsatt: «Der alle tenker likt, er det få som tenker».

Bryt sedvanen og skap et grunnlag for reelle debatter og meningsbrytninger – i Stortinget, i partiene og i samfunnet for øvrig.

Demokratiets viktigste styrke er at vi sammen finner de beste løsningene.