– Vi var jo gale etter krigen, vet du. Å heise flagg og sånn. Det var helt enormt.
Det sier Tordis Helga Lilian Hagfors Mollatt på 100 år. Eller «Titteliten», som hun har blitt kalt i alle år.
Hun mimrer tilbake til en av hennes lykkeligste dager. Den første 17. mai-feiringen etter krigen i 1945. Og hun husker godt følelsen hun hadde i kroppen.
– En vidunderlig fred, på en måte. Jeg husker jeg tenkte: Å, om ikke vi bare kunne få ett år med fred, men tenk om vi kunne få fem år med fred. Like mange år som vi har hatt krig. Det måtte være en lykke. Å, jeg var glad.
←
Regn la ingen demper på festlighetene under den første feiringen av nasjonaldagen etter krigen.
Foto: Scanpix / NTB
Slottsparken.
Foto: Scanpix / NTB
Rådhusplassen.
Foto: Scanpix / NTB
Karl Johans gate.
Foto: Scanpix / NTB
→
Hun lukker øynene mens smilet brer seg over ansiktet. Tankene fortsetter å fly tilbake til den dagen.
– Jeg husker jeg hang bakpå en trikk. Vi var alle i byen, og vi betalte ingen steder. Vi var helt ville. Vi dro hjem og spiste litt, og så dro vi ned til byen igjen.
De gode minne får både «Titteliten» og de som hører på til å smile bredt.
Foto: Navninder Singh Mann / NRK
En redsel som ikke forsvant
Etter et langt liv har det blitt feiringer både på Norges mørkeste og mest lyse dager, og under de mørke var alltid redselen til stede.
– Det var en 17. mai under krigen vi dro på fjellet. Det var litt av en oppgave å komme seg dit. Det var ikke fikk lov til å reise mer enn fem mil fra stedet du bodde, så vi kjøpte togbillett for fem mil av gangen. Hoppet av og kjøpte fem og fem nye mil til vi var fremme ved hytta vår på Fagernes.
Det norske flagget heises i dag med verdens største smil, men sånn har det ikke alltid vært…
Selv om de var langt unna sivilisasjonen, satt fremdeles redselen i for å bli tatt. Hun husker spesielt ferdselen over vannet fra hytta for å feire nasjonaldagen med venner.
– Vi ble hentet i båt av disse vennene våre. Og da tok vi på flagget. Det er eneste gangen jeg husker at vi hadde flagg på, og da var vi litt redde om det var noen tyskere i nærheten eller noe sånt.
– Var det ikke litt deilig og da?
– Det var deilig òg, vet du!
Øistein Hagfors (78), Tittelitens sønn flyttet inn i det store huset på Østensjø for noen år siden, og elsker å høre på sin mor fortelle om livet. At de to bor sammen etter at de har mistet sine kjære er noe de setter høyt.
Navninder Singh Mann / NRK
Tar med seg de gode minnene
«Titteliten» har rundet sola 100 ganger, og mange av hennes nære og kjære har gått bort. Men hun tar med seg de gode minnene. Spesielt fra 17. mai, og da er det noen feiringer som skiller seg ut.
– Jeg husker barne-17. mai-ene aller best, og første 17. mai som fri, den er jo helt spesiell. Så det er to forskjellige måter å være glad på. Den ene måten: friheten, og at det ikke er krig. Og det andre: nå kan jeg leke og ha det moro og spise is. Pynte meg!
←
Huset er som et museum med minner som strekker seg over 100 år.
Foto: Navninder Singh Mann / NRK
En av hennes første kjoler har gått i generasjoner. Den har også barnebarna hatt glede av.
Foto: Navninder Singh Mann / NRK
Hennes kjære Johan gikk bort i fjor. Da er det godt å ha sønnen Øistein i hus.
Foto: Navninder Singh Mann / NRK
Livets gledeligste vår.
Foto: Navninder Singh Mann / NRK
→
Publisert
16.05.2026, kl. 17.59