Det rant inn.
Alt starta med et idiotisk straffespark etter et par minutter.
Ørten brente sjanser, ingen uttelling. Det murra på stadion. Tilløp til buing fra publikum da gutta gikk i garderoben.
Da det tredje målet til Ranheim rant inn og Godset så ut som en passiv gjeng som hadde gitt opp, skal jeg ærlig innrømme at en liten flik av meg tenkte:
«Fy faen, dette orker jeg ikke mer.»
Jeg tipper jeg ikke var alene på Marienlyst.
Der og da, på selveste fotballens festdag, spilte hjernen min av filmen om en ny drittsesong.
Jeg så for meg flere måneder med middelmådighet, tøffe høstdager og småsure, pliktoppfylte intervjuer i pressesonen hver bidige helg.
Det føltes så uendelig tungt. Slik det så ofte gjør når fotballen viser sin aller mørkeste side.
Så snudde alt. Til det sykeste jeg kan huske å ha opplevd på denne stadionen på mange, mange år.
Det som skjedde ute på matta i andre omgang, handler om mer enn taktiske justeringer. Det handler om den uforklarlige, mentale mekanismen som kun finnes i fotball.
Marcus Mehnert.
Han fortalte at han plukket opp ballen på 0–3, så Sebastian Pingel inn i øynene og sa: «Vi kommer til å snu det.» Det er en form for breial, nesten naiv tro, som du enten må elske eller riste på hodet av. Men han mente det. Jeg måtte spørre ham flere ganger om det var sant, men det var ikke noen løgn i øya på Mehnert.
Pingel trodde på det. Gutta trodde på det.
Og på venstrebacken sto Victor Dedes og pisket innlegg etter innlegg.
Den danske unggutten la ikke skjul på at det var tøft: «Det skal jeg ikke stå og lyve om, man har det tøft mentalt på 0-3» innrømmet han etterpå.
Men da Fredrik Ardraa, som spilte nesten hele kampen med en lårhøne som stivnet mer og mer for hvert minutt, banket inn 3–3, var eksplosjonen på Marienlyst stadion et faktum.
Men idrett er ingen dans på roser. Ranheim gikk i angrep. En uforståelig situasjon der Godset satte ballen i eget mål og ødela hele festen til 3-4.
Så dukker jammen Ardraa opp igjen.
Slutt på tullet. Han bare limte ballen i krysset, han.
«Jeg har aldri truffet sånn i hele mitt liv», sa 19-åringen etterpå. Det var et øyeblikk av ren magi, skapt av en spiller som var så tom for krefter at han måtte hinke av banen like etterpå.
Når Marcus Mehnert til slutt satte spikeren i kista til 5–4, var det som et prisvinnende drama som blir spilt inn på Gateway studios.
Mehnert selv var så full av kramper at han knapt skjønte hvordan han klarte å løpe bort til supporterne for å feire.
Men han hadde båret Godsets angrep i 90 minutter. Prøve, og feile. Prøve, og feile.
Jeg satt igjen på pressetribunen, så utover et kokende stadion, og kjente gåsehuden reise seg.
Denne kvelden minte meg på hvorfor fotball er så vanvittig bra.
Det handler ikke om liganavn.
Uansett om det er Obos-ligaen eller Champions League: Følelsene er nøyaktig de samme. Den intense smerten ved å ligge under 0–3, og den ubeskrivelige, nesten vektløse gleden over å snu det til 5–4.
Takk for påminnelsen, Godset.
Jeg lover å ikke tvile igjen.
I hvert fall ikke før på onsdag.