Debatt ● Bård Smedsrød og Leif Longva

Det er lett å skylde på de store internasjonale forlagene. I virkeligheten er det akademias naivitet som har ført til publiseringskrisen. Nå må vi ta et oppgjør med alle insentivene som trekker i retning av stadig flere publiseringer.

Universitetet må ta aktivt eierskap i endringsarbeidet, skriver forfatterne. — En slik endring kan bety et paradigmeskifte, der hele publiseringssystemet legges i støpeskjeen.
Foto: Mina Ræge

Denne teksten er et debatt­inn­legg. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Det akademiske
publiseringslandskapet har gradvis endret seg og kjennetegnes i dag av
betydelige utfordringer som akademia hittil ikke har klart å løse:

— Akselererende
økning i årlig antall publikasjoner

— Manglende
tilgang på fagfeller for å sikre kvaliteten på publikasjonene

— Akselererende
økning i prisen akademia betaler for
publiseringstjenestene

— Fortsatt mangelfull åpenhet
rundt forskning og forskningens resultater

Denne utviklingen er
ikke bærekraftig. Det varsles fra flere hold at utviklingen er i ferd med å
bryte ned den vitenskapelige troverdigheten. 

Én sak er at kvalitetssikringen av
publikasjonene ikke klarer å holde tritt med publikasjonsmengden. En annen sak er at det prioriterte fokuset er
på publisering — kampen om å få publisere i prestisjetidsskrifter (samt
salami-slicing og andre uproduktive krumspring) gjør at mye tid og krefter
brukes på dette fremfor på kvaliteten og åpen dokumentering av forskningen.

De store
internasjonale forlagene tillegges mye av årsaken til problemene. Men disse
utfører bare sitt mandat som profittmaksimerende aktører i et kommersielt
marked der de er gitt vide rammer til å drive sin virksomhet. 

I virkeligheten
er det akademias naivitet som har ført til publiseringskrisen. Det er nødvendig
at akademia, dvs. universitetet og det vitenskapelige samfunn, tar eierskap til
problemet og inntar en langt mer aktiv styring med utviklingen.

Det første som må
skje, er at det tas et oppgjør med alle insentivene som trekker i retning av
stadig økende publiseringsmengde:

— Forskerne
evalueres ut fra antall publikasjoner i CV-en: Jo lengre publiserings-liste,
desto større er muligheten for å vinne frem med søknader om forskningsmidler og
stillings-opprykk.

— Høyt
publiseringstempo innebærer økt personlig prestisje for den enkelte forsker
innen forskerkollegiet, noe som er et sterkt insentiv for mange.

— Forlagenes
insentiver er åpenbare: Jo mer akademia benytter forlagene som
publiseringskanaler, desto mer tjener de.

Det er praktisk talt ingen instans som bidrar med tiltak for å motvirke den økende publikasjons-produksjonen. 

Det er et tankekors at
svært mange aktører som er involvert i
publisering, bidrar ukritisk med insentiver som driver publiseringshastigheten
i stadig raskere tempo. Det er praktisk talt ingen
instans som bidrar med tiltak for å motvirke den
økende publikasjons-produksjonen. 

Det må imidlertid være universitetets
ansvar å initiere og drive arbeidet med å endre publiseringsregimet på en slik
måte at antall publikasjoner holdes på et bærekraftig nivå. 

Et enkelt eksempel
kan være at forskere skal presentere et maksimalt antall (f.eks. 10)
publikasjoner når de i ulike sammenhenger skal evalueres. Og like viktig:
Universitetene må ta styring med, og ikke overlate til forlagene å organisere
kvalitetssikringen av publikasjonene.

Et arbeid med
utforming av produktive insentiver kan bygge på en rekke initiativer som har
drøftet temaet forsker- og forskningsevaluering og gitt anbefalinger med hensyn
til hvordan evaluering bør gjøres. 

Vi tenker i første rekke på DORA
(Declaration on Research Assessment), CoARA (Coalition for Advancing Research Assessment) og norske NOR-CAM
(Norwegian Career Assessment Matrix) som alle har til formål å peke på
alternativer til den tradisjonelle evalueringspraksisen der (prestisje-)
publisering er det som primært vektlegges. Disse nevnte initiativene og
anbefalingene som de peker på, gir gode grunnlag for å revidere insentivene.

For å jobbe med dette
kan et forslag være at
universitetene etablerer en instans
(tenketank, prosjektgruppe, forskningsgruppe el.l.) som får til oppgave å
utvikle forslag til hvordan dette kan gjøres. 

En slik instans må, på linje med
annet akademisk forsknings- og utviklingsarbeid, arbeide langsiktig både lokalt
på eget universitet, og i samarbeid med andre universiteter, både nasjonalt og
internasjonalt.

I arbeidet med å utvikle
et bærekraftig publiseringsregime vil det være naturlig å legge til grunn at
kvalitetssikring av forskningen (fagfellevurdering) i stor grad betinger åpen
tilgang til forskningen (herunder åpne publikasjoner, åpne datasett, og
preregistrering av forskningen), og åpen dokumentasjon av selve
forskningsprosessen i form av lab-notater, protokoller og annet (innenfor hva som er forsvarlig av etiske, kommersielle og
andre hensyn å gjøre åpent). 

Det er et stort paradoks at
insentivordningene gir uttelling for publikasjonene, men ikke for
tilgjengeliggjøring av prosessen og datagrunnlaget for de samme publikasjonene.

De prestisjetunge
utgiverne av vitenskapelige tidsskrifter har en posisjon som gjør at de kan
prissette sine tjenester langt utover hva det koster å tilby disse tjenestene. 

En ønskelig utvikling vil trolig være å støtte opp om (forskerstyrt)
publisering etter diamantmodellen, der det ikke er snakk om betaling verken for
lesetilgang eller for å publisere. Flere slike initiativer er lansert, og disse
bør akademia og forskningsfinansieringen støtte opp om.

En annen viktig sak
som må drøftes i fremtidig arbeid med alternative publiseringsmodeller, er at
selve publiseringsmodellen, med artikler som publiseres i tidsskrifter, kan
være moden for endring, eller bli supplert av andre publiseringsformer (se
Henrik Karlstrøms innlegg om dette i Khrono). 

Men da må systemene for merittering og
evaluering ta dette inn over seg. Karlstrøm skriver også noe annet interessant
i sitt innlegg: «Det kommer helt sikkert til å eksistere en form for
fagfellevurdering i framtiden. Men det kan hende den slutter å være en
portvokter og heller blir en slags overrislingsanlegg …». 

Det er
uansett viktig at universitetet innlemmer fagfellevurdering i en eller form som
et ansvar som må ligge under universitetet, og ikke drives som en privat
kommunikasjon mellom forsker og tidsskrift, slik det foregår i dag.

I et nylig
debattinnlegg i Khrono viser rektorene ved NTNU, UiO, UiB og UiT
til problemene med de høye kostnadene som universitetene må betale til de store
internasjonale forlagene for publiseringstjenestene. 

Som en løsning på
problemet oppfordrer rektorene til at forhandlere og institusjoner utforsker
nye modeller, gjerne forskerdrevne, eid av forskere og institusjoner. Videre
ønsker rektorene å legge til rette for en diskusjon med redaktører og
redaksjonsmedlemmer fra våre institusjoner om hvordan vi i fellesskap
kan bidra til et mer bærekraftig publiseringssystem. 

De oppfordringer og ønsker
som rektorene her uttrykker, er vel og bra. Men det må følges opp med langt mer
konkrete tiltak enn de relativt vage forslagene som angis.

Forbedring av
publiseringssystemet forutsetter at det legges mye arbeid i å definere årsaker
til problemet. Som nevnt innledningsvis må utgangspunktet være enighet om at
det er den uhemmede veksten i publisering som må bringes under kontroll. 

For å
oppnå en slik endring må universitetet ta aktivt eierskap i endringsarbeidet. En slik endring kan bety et paradigmeskifte, der hele publiseringssystemet
legges i støpeskjeen. 

Dette vil kreve noe langt mer konkret og håndfast enn
velmente ønsker om at forhandlere og institusjoner utforsker nye
publiseringsmodeller.