Karim Tahir Bystyremedlem (Ap) i Trondheim,
medlem av samfunnspolitisk utvalg, Norsk Folkehjelp
Publisert:
17. mai 2026 kl. 07:59
Oppdatert:
17. mai 2026 kl. 07:59
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
I fjor fikk jeg den store æren av å holde tale og legge ned krans ved statuen av Johan Nygaardsvold. Jeg snakket da om takknemlighet over å bli møtt av et samfunn med åpne armer og ordene: «Du hører til her.» Det var en feiring av den norske viljen til å se mennesket bak merkelappene, en verdi som er selve hjertet i vårt demokrati.
Men nettopp derfor er det med et dypere alvor jeg i år igjen går opp på talerstolen. For hva skjer egentlig med denne friheten når hatretorikk og rasisme normaliseres under dekke av ytringsfrihet? Vi feirer grunnloven, men vi må samtidig våge å spørre: Hvilket digitalt og sosialt rom er det vi egentlig etterlater oss til de som kommer etter?
Karim Tahir (Ap) da han holdt tale ved statuen av Johan Nygaardsvold 17. mai i fjor. I år skal han gjøre det igjen.
Foto: Privat
Dette er ikke bare en teoretisk bekymring. Vi hever våre stemmer i dag av kjærlighet til den norske modellen, fordi vi vet at friheten er for dyrebar til å stå ubeskyttet mot krefter som ønsker å splitte oss. Denne sårbarheten ble personlig for meg da min sønn Jawad på 12 år nylig skrev i en skoleoppgave at han vil bli politiker når han blir stor. «Som pappa,» skrev han med stolte bokstaver.
Som far gir det meg stolthet, men det tvinger meg også til et dystert spørsmål: Hvilket demokrati er det vi faktisk rigger for Jawad og hans generasjon? Det er nemlig ikke lenger et teoretisk problem når politikere og aktivister må bære voldsalarm for å tørre å delta, eller når skribenter må skjule sine hjemmeadresser. Når dehumaniserende begreper som «minusvarianter» vinner terreng, erstattes tillit med frykt. Ord er aldri bare luft; de former de handlingene som til slutt treffer oss i hverdagen.
Hurra for 17. mai – og for Matthias!
I møte med denne utviklingen må vi hente styrke fra vår felles arv. Arnulf Øverland lærte oss at vi ikke må tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Henrik Ibsen advarte om at sannhetens fiende er den lammende tausheten. 17. mai er derfor dagen hvor vi må bekrefte at samhold, frihet og likestilling er verdier vi aldri kan gå på akkord med.
Derfor nekter jeg å la hatets arkitekter få definere vår fremtid. Min lojalitet ligger hos de verdiene Nygaardsvold og generasjonene før oss kjempet frem, et Norge som er på sitt sterkeste når «vi-et» er på sitt bredeste.
For til syvende og sist er Norge vårt felles hjem, våre barns fremtid og vårt felles ansvar. La oss bære menneskeverdet like høyt som vi bærer flagget i dag.
Gratulerer med dagen, Norge! Hipp, hipp – HURRA!
Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!