Aller mest på grunn av de små, de som er en alen lange, og som er den viktigste byggesteinen i det vi kaller nasjonen.
Nasjonen Norge.
Selv vi som ikke er blant de ivrigste 17. mai-entusiastene ser hvor ypperlig denne formen for nasjonsbygging er: Småtasser med flagg, i hopetall, for ikke å si i horder!
Det er helt uimotståelig. Og politisk genialt.
Fra vi er bitte små blir vi opplært til å elske flagg og folk, og det aller beste: Det er ikke spesielt nasjonalistisk (i ordets dunkleste betydning).
17. mai er alle sin dag. Og det lærer vi fra barnsben av.
For i hver en barnehage, i hver en småskole, dresses de opp i full 17. mai-mundur og lærer de fine og rare sangene som er så vanskelig å synge, men likevel sitter som saftis på pinne.
Foto: Hallgeir Vågenes / VG
Norge er et land for nordmenn, og nordmenn er vi som bor og lever våre liv i Norge. Det er det moderne uttrykket for 17. mai. Sånn har det ikke alltid vært.
Diskusjonen om hva en nasjon er, er like lang som nasjonalstaten som konsept. Historikere snakker gjerne om at ideen om at nasjonen og staten er ett oppsto for om lag 220 år siden.
Den krigerske keiser Napoleon innførte ideen om folkehæren. Og da trengte han et folk. Der statene tidligere var religiøse, etniske og nasjonale konglomerater, oppsto etter hvert tanken om at nasjonene skulle ha sine egne stater.
Ikke alle verdens nasjoner har fått sin egen stat. Og ikke alle stater består av bare én nasjon.
Men likevel er nasjonalstaten blitt den bærende enheten for alle verdens folk. Det er i den vi stort sett lever våre liv, og det er den vi betaler vår skatt til og i prinsippet kan dø for.
Foto: Frederik Ringnes / NTB
Hva binder et folk, en nasjon, sammen? Det er forskjellig fra land til land. Noen land, som i USA, er grunnloven selve bindingsverket, iallfall i prinsippet. I Europa opererte man lenge med to nasjonsforståelser – den franske og den tyske.
I fransk tradisjon har statsborgerskapet vært definerende. Er du fransk statsborger, er du fransk. Den tyske modellen har tradisjonelt vært mer preget av metaforen «blodet», altså det vi mer moderne vil kalle etnisitet.
Blodkonseptet fikk etter hvert et nokså frynsete rykte, kan man si, iallfall når «blodet» ble knyttet til «jorden», noe en bebartet østerriker – minst like krigersk som Napoleon – var særs opptatt av.
I dag er det den franske nasjonsforståelsen dominerende. Men også der utfordres den innenfra, fra bevegelser som avviser ideen om at nasjonstilhørighet i all hovedsak knyttes til statsborgerskapet.
Da Frankrike vant fotball-VM i 1998, hadde flere av heltene afrikansk bakgrunn. Foreldrene til lagets store stjerne Zinédine Zidane kom fra Algerie, mens midtstopperkjempen Marcel Desailly hadde sine nære røtter i Ghana.
Ytre høyre-lederen Jean-Marie Le Pen, faren til Marine, mente laget var «kunstig», og ikke representerte det ekte, autentiske Frankrike.
Denne rasistiske nasjonsforståelsen var ikke bare et uttrykk for en gammel manns raseri over at verden hadde endret seg. Fire år senere kom Le Pen til andre runde i det franske presidentvalget.
ELEGANT: Zinédine Zidane. Foto: DANIEL GARCIA / AFP / NTB
Med den moderne innvandringen har vi stadige debatter om hva det vil si å være tilhørende en nasjon.
I Danmark har det vært en omfattende diskusjon denne våren. Hva er «danskhed», spør de seg.
Særlig har et innlegg fra den nasjonalkonservative politikeren Nadia Natalja Isaksen, der hun uten omsvøp skriver at politikerkollegaen Samira Nawa ikke er å regne som dansk, satt fyr på det lille land.
«Det er selvsagt og uproblematisk», påstår Isaksen.
Men det er verken selvsagt eller uproblematisk å definere nasjonal tilhørighet på denne måten. Tvert imot, undersøkelser viser at særlig yngre mennesker i stadig mindre grad knytter det nasjonale til hudfarge, religion og etnisitet.
Isaksens åletrange nasjonsforståelse har fått masse pepper, med god grunn. Det betyr samtidig ikke at det er noe galt i å diskutere hva det vil si – i vårt tilfelle – å være norsk.
Det er lett å avfeie slike debatter som unødvendige og mer enn det: Som et uttrykk for verdensbilder som har lite eller ingenting med våre moderne og stadig mer flerkulturelle samfunn å gjøre.
Det er krevende å diskutere slike spørsmål fordi nasjonstilhørighet er så tett knyttet til vår identitet. Selv jeg, som har en avslappet holdning til 17. mai og til nasjonen som konsept, heier intenst på Norge i fotball (snart er det VM!).
Og jo eldre jeg blir, jo mer rørt blir jeg av barnetogene og den genuine gleden de viser når de trasker av gårde til tonene av et skakt, men høytidsstemt skolekorps.
Ikke alle er nok ennå særlig bevisst om hva det er de synger at de elsker; men de forstår at det er noe som det absolutt er verdt å feire.
Men nasjonalisme har også en mørk bakside. På sitt verste er den «le pensk» tilbakeskuende og ekskluderende.
Reaksjonære bevegelser er på fremmarsj over hele vår del av verden og i hvilket som helst kommentarfelt så dukker de opp, de som mener at det å være norsk er noe som kun gjelder majoritetsbefolkningen.
Men barnetogenes budskap er det tvert motsatte. Det er et budskap om at vi feirer dette landet fordi det er et fritt, åpent og inkluderende land – et fellesskap og en nasjon som ikke er låst til trange definisjoner.
Det å være norsk i vår tid handler ikke om hvor foreldrene dine er født. Men det er heller ikke et begrep som rommer alt, og dermed ingenting.
De aller fleste vil nok med normativ svung si at «norskhet» i dag handler om fellesverdier som demokrati, rettsstat, høy tillit, likestilling og det vil litt rundt kan kalle frihetsrettigheter.
Dette er langsomt oppbygde og tilkjempede verdier som vi er stolte av, og er villige til å gå langt for å forsvare.
Slik har det ikke alltid vært. Norge var lenge et nådeløst klassesamfunn der den lille mann måtte gå med lua i hånden og skrape for stormenn og kapitalister. Et land der kvinner var underordnet mannen og ikke hadde stemmerett.
Homofili ble lovlig for menn så sent som i 1972.
Hva som definerer en nasjon og verdiene den er tuftet på er med andre ord en dynamisk prosess. Ikke noe som er hugget i stein. Men det som gjør oss til et attraktivt land – et av de aller beste å leve i til alle tider – er dette:
At vi er frie.
Det må alle som bor her – og ønsker å bo her – ta innover seg og bære med stolthet.
Gratulerer med dagen til både små og store!
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.