Stivpynting, hornmusikk og småkleine tilrop fra vegkanten. Bunader som har krympa, strykejern på høygir og gode utsikter til gnagsår i finsko. Nyvaska, nypolert, nypussa. Dette er dagen vi alle skal skinne, og glemme nasjonalsporten for en stakket stund – du vet den vi nordmenn mestrer til perfeksjon:

Jakta etter håret i suppa, selv når den er servert på gullfat og laget av en Michelin-kokk.

For i dag, akkurat i dag, når bunadsspenna knaker, paraplyen er glemt igjen hjemme og isen smelter fortere enn gode intensjoner; da kan vi ta oss en liten pust i bakken – og si det som burde være selvsagt, men som vi sjelden får sagt høyt nok:

Hurra!

Ja, hurra for at vi har et land der den største bekymringa i en debatt ofte er om hvorvidt vi har for mye av noe. For mye oljepenger, for mange hytter, for mange elsparkesykler, for mye frihet til å ytre seg – selv om det siste jo kan være en blandet velsignelse, skal innrømmes. Det sitter temmelig langt inne å rope «hurra» når mørket senker seg over kommentarfeltene, men da kan vi heller vifte litt ekstra for hen som sa det er forskjell på ytringsfrihet og ytringsplikt.

Og så kan vi si hurra for alle oss som bor her i Namdalen. For alle de som klager på været, på naboen, på kommunen, på fylkesvegen, på Helseplattformen, på skolekutt – men som likevel dukker opp på dugnad, kjøper lokalmat og møter opp på bygdadager og festivaler. For alle de som ønsker Arne Slot dit peppern gror, som synes topping av lag ikke hører hjemme i barneidretten, men som likevel står der i Liverpool-skjorta og heier fram guttungen til tap mot Vuku 2. Vi er en gjeng med «sauterdailla», ja vel, men vi er også en gjeng som stiller opp når det gjelder.

Hurra for alle engasjerte lokalpolitikerne som krangler så det rasler i blazere og bluser om hver eneste lille veg eller grend, hver eneste lille skole og hver eneste lille rundkjøring. Det er jo et klart tegn på at folk bryr seg, og at vi faktisk har et lokalt demokrati som fungerer – selv om det av og til føles som en reprise av «Folk flest bor i Kina».

Hurra for alle som hver eneste dag, hele døgnet, jobber for de av oss som ikke har det helt bra – enten de går kledd i hvitt, gult, rødt eller svart. De skulle helt sikkert hatt fetere budsjetter, flere kolleger og et datasystem de føler seg trygge på – men de fortsetter jobben, uansett.

Hurra for at vi har så mange fantastiske bønder, oppdrettere, fiskere og lokale bedrifter som står på hver eneste dag, til tross for at vi lever nord for Asphaugen. Dere sørger for lys i husa i et område som ellers ville vært forbeholdt ymse mosearter, knauser, kaldvatn og Moder Norge.

Her kan vi jo også slenge på et hurra for at vi faktisk har så mye vakker natur at vi nesten ikke vet hvor vi skal gjøre av den. Fjell og fjorder, skog og sjø – samt ei lysløype i nær sagt hver ei grend. Husk at et glass vin kan nytes i like stor grad på et namdalsk svaberg i sommerlige 14 grader som på ei klam uteservering nedi Europa.

Så mens korpset marsjerer litt skjevt, og pølsa for lengst har trutnet, og du kanskje er litt for mett på både is, folk og hornmusikk, så ta deg et øyeblikk. Se deg rundt. Og tenk: Tross alt maset, tross alle debattene, tross alle de små irritasjonsmomentene; vi har det faktisk helt eventyrlig bra.

Så i dag, mine venner, glem alt som irriterer. Glem strømpriser, asfaltsprekker og at naboens flaggstang er høyere enn din. I dag sier vi bare:

Hurra for 17. mai! Hurra for Namdalen! Og hurra for Norge!
(Og hurra for at vi har ei avis der du kan klage på dette innlegget i morgen!)