«Alt starter med en drøm»:

«Alt starter med en drøm» henvender seg dønn klart og litt kalkulert til de yngste av oss fotballhuer.

GUDS LØKKE: Antonio Nusa (21) er Norges vingmann. Løkka var hans første skole der han har utviklet seg til å bli guds løkke for oss som straks skal heie på Norge i rødt, hvitt og blått, i (N)USA. Nå er han ute med ei slags dag- og minnebok også. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet

Si
navnet Nusa og mange får lyst til å finte og dundre ballen i nota, nei, mest av
alt vil vi bivåne unggutten fra Langhus duvende nedover den norske
landslagsvingen der han dribler arrogante italienere og fører oss til VM.

Nusa
er et funn.

En
bra, ung fyr.

Ståle
veit det.

Vi
veit det.

Snart
skal resten av VM-folket få vite det.

Forlaget
veit det også.

Barne- og ungdomsbok

Forlag:

Gyldendal

Illustratør:

Frode Skaren

Utgivelsesår:

2026

«Dønn klart og litt kalkulert»

Se alle anmeldelser

Kjappe grunker

Her
skal det tjenes noen kjappe grunker ved å la fenomenet Nusa veggspille seg inn mellom
to permer i «Alt starter med en drøm». En tittel snytt ut av Norsk Tippings
fordelingsnøkkel der Nusas unge liv på og utenfor banen er bokstavert og sydd
sammen i parløp med den særs skriveføre Frode Saugestad.

Boka
er ikke myntet på oss gamle bedrevitere innenfor valgfaget fotball, men for dem
som vel fortsatt kalles for «kidza»?

I
en tidsriktig oppsatt dagbokform får vi drøye 140 sider der 80 av dem er viet «coole»
illustrasjoner, fotografier, «mine notater», oppgaver og morsomme og noen søte minneutdrag
fra «Antonio fotballdagbok».

Han
som tidlig var bevisst på hva han kunne og skulle i livet, men også for ham var
det langt fra løkka til et VM-sluttspill der han på Langhus bodde sammen med
familien og gode venner der den aller nærmeste var rund og laget av lær.

En
fotball var med ham overalt.

Nusa
trente og øvde og øvde, og øvde litt mer enn alle andre.

Som
han skriver:

«Jeg valgte å øve, veldig mye, helt sikkert mye mer
enn de aller fleste. Det var nesten sånn at
jeg ikke klarte å stoppe. Jeg hadde kjegler. Jeg hadde ball. Og jeg hadde en
hjerne som ikke klarte å roe seg før jeg skjønte hvordan noe funket. Jeg øvde
og øvde.»

Nusa visste

Nusa hang
ofte på YouTube. Så på de store forbilder som Ronaldinho, Zlatan og Gabriel
Jesus. Studerte dem og de andre stjernene. Han fikk tidlig en slags innsikt i at
dette her, ja, det lå akkurat for ham, dette å behandle og bruke en fotball.
Verdens fineste runde dings.

Dette
var et yrke han ville ha, fotballproff. Men du kommer ikke dit bare ved å
drømme, ettersom de fleste ikke blir så gode som Nusa, og kan signere for en
klubb, rundt én prosent er av de heldige som fikser å kunne tjene meget bra med
spenn på ball.

Men for
alle er det lov å håpe og drømme. Derfor fortsatte unge Nusa å drille og drible
og øve og studere – både i våken tilstand og kanskje i søvne. På skolen, etter skolen,
på ferier og i stua.

Han
drømte og trente på og om crossballer og finter og avslutninger, fordi ja: Alt
starter med en drøm. Men dette var hans drøm, og ikke fra noen som maste sidelinjelangs:

«Foreldrene
mine oppmuntret meg til å
spille fotball, men de ­pushet meg aldri. Mange unge ­spillere har foreldre,
og kanskje ­spesielt pappaer, som står på sidelinja på kamp og hoier, gir instruksjoner
og har masse meninger. Jeg hadde aldri følelsen av at faren min maste…»

Gud og familien

De
yngste her av landets samlede fotballfolk får i forkant av VM-sluttspillet altså ei hakkespettselvhjelpsbok tuftet på fotballs vesen. Greit nok uten at den
blir for mye ei selvopptatt bok.

Tekstmassen
og innholdet er tilpasset unge gutter og jenter med knotter, og for det meste er
dette enkelt og liketil fortalt om drømmer, trening, vennskap, trening og mer
trening, familien, tips om mental trening, avkobling, forbilder,
drømmescoringer, kosthold, oppturer og noen nedturer, lagmoral, vennlighet, vennskap,
familien og gud.

Pluss
morsomme anekdoter, blant annet om landslaget der Dønnum bruker så mye parfyme
og deodorant at det stinker. Kaptein Ødegaard bruker mye tid foran speilet og
der Braut Haaland er den aller morsomste som også skyter «dønn hardest», mens de
to mest omtenksomme er Sander Berge og målvakt Nyland.

Nusa spør i boka om vi husker scoringen hans mot Italia i kvalikkampen til VM på Ullevaal 6. juni 2025. Ja, gjett
om vi gjør da, og han forteller at den ikke var et utslag av tilfeldigheter:

«Vi leda 1–0. Jeg fikk ballen
og følte meg trygg og selvsikker idet jeg satte fart mot forsvaret deres. Jeg
hadde ikke planlagt hva jeg skulle gjøre, hvilke finter jeg skulle bruke, for
jeg ante jo ikke hvordan forsvarerne deres ville takle meg. Fintene og
driblingene bare skjedde, og jeg kom meg forbi hele forsvaret før jeg klinte
ballen i krysset fra 16 meter nesten på automatikk. Eller instinkt. Fra jeg var
10 år, halve livet mitt, har jeg øvd på akkurat slike driblefinter. Jeg kødder
ikke, jeg har helt sikkert gjort slike finter 1 million ganger.»