Forsvaret etter Hormuz

Irans kyst er på 1536 kilometer og her står Donald Trump fast. Det forstår Putin. Britene forstår det også og treffer tiltak – på Norskekysten.

SLITER: Donald Trump og USAs krig mot Iran har støtt på problemer i Hormuz-stredet, som har vært under kontroll av Iran. Foto: NTB

Problemet Trump
avfeide, kan belyses med eksempler. Før krigen antok man at
Iran hadde over tjue små 125-tonns Ghadir-klasse-ubåter. Hvor mange er intakt?
En Ghadir kan føre to tunge torpedoer, dykkere og miner. Det er også usikkert
hvor mye Iran har igjen av sitt førkrigslager på rundt 6 000 miner og av
ubemannede miniubåter. Bare tanken på to, tre tankskip i brann i Persiabukten,
Hormuzstredet eller Omanbukten viser hva dette handler om.

Slik briter ser det: Trump smadret alt
unntatt det avgjørende. Der står han.

Så hva er det Putin og britene
forstår? Putin forstår at Norskekysten er langt viktigere for ham enn nordnorsk
innland. Britene forstår at deres Atlantic Bastion-konsept, som strekker seg
fra de britiske øyer og til Arktis og er solid forankret på Norskekysten, er
essensielt. Derfor har britenes Atlanterhavsbastion nå en dominerende
plass i debatten deres, mens den er perifér i norsk debatt.

SPENT RADIOUTVEKSLING: Lørdag 11. april hevdet USA at to amerikanske jagere hadde krysset Hormuzstredet. Iran har delt opptaket av den angivelige «siste advarselen» til fartøyet.

Britene mangler penger, men satser mer
enn oss på blant annet sensorer på havbunnen og ubemannede miniubåter for
krevende kystfarvann og over kabler og rør på dypet. Vi er nok med, men det er karakteristisk at vi svir av opp mot 30 milliarder kroner på å stable
stridsvogner i Målselvdalføret. Der er det marginalt sannsynlig at et angrep
vil komme og i krig like marginalt mulig å flytte stridsvogner ut for å få dem
til riktig sted til riktig tid.

MULIGHET SOM GLAPP?: Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) kom med AW101 SAR Queen i forbindelse med at det siste av totalt 16 SAR Queen-redningshelikoptre på plass i Norge. Innsenderen mener Norge kunne sikret seg flere av samme type. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Og hvor er «riktig sted»? Med Trumps
flause i tankene ser nok Putin eksempelvis til Sørøya, der han kan tenke seg
blant annet framskutte sjømålsmissiler, luftvern og mindre baser. Dette vil skape
stor utrygghet. Med sin Atlanterhavsbastion tenker britene helt vest til
Atlanterhavsryggen.

Se på kartet. Hvordan skal vi få de
rådyre stridsvognene våre fra Målselv til Sørøya, eller for den saks skyld til
Magerøy eller Senja og Andøya med flyplassen der? Tidsnok.

ANGRIPES: USAs sentralkommando deler video som skal vise at de bomber to iranske tanskip. Video: CENTCOM. Reporter: Vegard Krüger

I sin Camp Viking kjører britenes
Royal Marines sitt Project Heimdall der framtidskonsepter utvikles. Camp Viking
ligger i Målselv, langt fra Sørøya og andre mulige kystmål, men her har britene
en taktisk helikopterkapasitet vi knapt kan drømme om. Mens vi fortsetter å
kjøpe stridsvogner, mangler britene penger. Norge er forholdsvis tungt inne i
samarbeider. Men det er karakteristisk for oss at vi ikke debatterer
stridsvognene, og heller ikke planen om nye kystfartøyer med en fart på kritisk
lave 20 knop. De to fartøyklassene skal ha navn. Hva med Sitting Duck og Lame
Duck?

Vi lar meget fordelaktige opsjoner på
taktiske helikoptre gå fra oss. Uten debatt. I Camp Viking har britene sine
EH101, en eldre men modernisert versjon av våre AW101 SAR Queen
redningshelikoptre. Vi lar fire opsjonerte AW101, til nærmest uvirkelig lav pris,
glippe. Her ryker en sterk begynnelse på en norsk taktisk helikopterstyrke som
blant annet i påkommende tilfelle vil kunne flytte politi eller spesialstyrker
til Svalbard, hvis «noe» setter Longyearbyen lufthavn ut av drift.

Hvis noe skjer på Svalbard: Skal vi
anmode britene i Camp Viking om å rydde opp for oss? På Svalbard!

Alt dette illustrerer i hvilken grad vår planlegging styres av
særinteresser, endringsmotstand og forretningsforbindelser. Vi har lenge tenkt
annerledes enn andre, og enda mer annerledes nå etter Trumps instruktive fadese.

Stortingets utenriks- og
forsvarskomité vet alt dette, men forholder seg taus. Forsvarskommisjonens
forslag om et forsvarstilsyn ties i hjel. I mellomtiden omprioriterer britene og de
videreutvikler planer. Den samme debatten og utviklingen ser vi i Sverige og
Finland.

Går vi tilbake til tida før
stridsvognkjøpet, raste den hardeste faglige interndebatten i Forsvaret i manns
minne. Ingen interesse utenfor. Dette er et særnorsk fenomen. Spesielt i Sverige og i en grad i
Finland står utviklingen av kystjegerbataljoner og mobile, integrerte konsepter
for kystforsvar sterkt. Sammenlignet med Sveriges kystjegerbataljoner står vi
nærmest på bar bakke, ute på våre tusener øyer, holmer og skjær. Vi har mest
kyst og minst forsvar der ute. Og minst debatt.

En konsekvens av dette er at ved et
russisk anslag mot Sørøya eller andre øyer i dag, vil forsvaret på land, til
vanns og under vann hovedsakelig ikke være norsk men britisk. Altså ikke bare
Svalbard.

I britisk debatt er det foreslått å
bøte på pengemangelen ved å selge «war bonds» (krigsobligasjoner). Vi bør
stille oss spørsmål om vi bør tenke mer spesifikt målrettet med oljefondets
investeringer. Vi bør tungt inn i ikke bare britisk forsvarsindustri, men også
i forskning og i utvalgte prosjekter.

Et annet eksempel er at vi tror at
kampflyet F-35 gir oss et luftforsvar med sine uovertrufne femtegenerasjons
styrker, tross sine svakheter og uhåndterlige tekniske problemer. Andre land
kombinerer F-35 med fjerdegenerasjons kampfly og deres robuste evne til å operere med stor
våpenlast. Vi øver nå mye med svenskene. Nye Gripen E karakteriseres som et
4,5 generasjons kampfly med en del femte og sjette generasjonskapasiteter. Skal vi
gjøre som andre, må vi anskaffe en skvadron Gripen E og låne ut seks-åtte F-35 til
svenskene, med norsk støtte, slik at begge land kan nå fjerde-/femtegenerasjons nivå.

Dette vil åpne for investeringer i
Sverige, ikke minst i det nye sjettegenerasjons kampflyprosjektet. Men slik tenker
vi ikke. Det kan minnes om at da vi valgte F-35 i 2008, ble det hevdet at 48
F-35 over tid ville bli 10-20 milliarder kroner billigere enn 48 Gripen, tross
at det var klart at F-35 tvert imot ville bli minst 100 milliarder dyrere.
Politisk ansvarlige den gangen er i dag utenriksminister og finansminister.