Jack Fairweather: «Anklageren»
«Anklageren» er en medrivende fortelling om den jødiske juristen som ville tvinge Vest-Tyskland til å se naziforbrytelsene i øynene.
ANERKJENT: Jack Fairweather er en britisk journalist og forfatter. Han har skrevet flere bøker om andre verdenskrig, og er nå aktuell med norsk oversettelse av boka «Anklageren». Foto: Reuters/Peter Nicholls
Da Fritz Bauer vendte tilbake til Tyskland sommeren
1948, hadde han levd i eksil i Danmark og Sverige i 12 år.
Han vendte ikke
tilbake for å forsone seg med landet som hadde forfulgt ham som jøde,
sosialdemokrat og nazimotstander. Han kom tilbake for å stille nazistene til
ansvar.
Sakprosa
Forlag:
Forlaget Press
Oversetter:
Eve-Marie Lund
Utgivelsesår:
2026
«Gripende og uhyre interessant»
Kamp mot glemselen
Det er denne historien britiske Jack Fairweather
forteller i «Anklageren. Én manns kamp for å stille nazistene til ansvar».
Dette er ingen vanlig biografi fra vugge til grav. Den begynner med Hitlers
maktovertakelse i 1933, men tyngdepunktet ligger i etterkrigstida og i Bauers
kamp for å gjøre rettssalen til en offentlig scene. Gjennom presseomtale og
offentlig oppmerksomhet skulle rettssakene tvinge tyskerne til å erkjenne
ansvaret for det de hadde gjort, visst om, tiet om og latt skje.
Rus, vold og drap
Det var ingen enkel
kamp. I
Vest-Tyskland var den politiske linja å se framover, bygge demokrati og bli en
del av Vesten. Prisen var at fortida ble skjøvet til side. Om nazismen ble
nevnt, ble den framstilt som noen få lederes verk. Det tyske folket var ikke
gjerningsmenn, men Hitlers ofre. Selv Auschwitz kunne bli omtalt som et blomstrende
industristed, uten at gasskamrene ble nevnt. Massemordet på jødene skulle bare
noen få ha visst om.
Denne frifinnelsen av tyskerne fra sin egen historie fikk
også konkrete institusjonelle former. Tidligere nazister ble ansatt i sentrale
stillinger i statsapparatet, rettsvesenet og etterretningen.
Forbundskansler
Konrad Adenauers egen stabssjef og høyre hånd var Hans Globke, juristen som
hadde kommentert de beryktede raselovene og medvirket til de antijødiske
forordningene som gjorde forfølgelsen administrativt mulig. Deriblant
stemplingen av jøders pass med en rød J.
Auschwitz blir historisk realitet
Fairweather framstiller denne politiske og juridiske
historien som en thriller fra den kalde krigen. Bauer møter motstand ikke bare
fra gamle nazister, men også fra det nye Vest-Tyskland.
Særlig skarp er
skildringen av maktkampen mellom Bauer, Globke og etterretningssjefen Reinhard
Gehlen, den tidligere nazigeneralen som bygde opp en vesttysk
etterretningstjeneste med mange tidligere nazister i rekkene.
Nusas hakkespett-fotballbok
Bauers geniale grep var å forstå rettssakene som mer
enn straff. De skulle også fungere som opplysning.
Da han fikk et tips om at
Adolf Eichmann befant seg i Argentina, gikk han til israelske myndigheter, ikke
til sine egne. Han stolte ikke på at Vest-Tyskland virkelig ønsket et oppgjør
med nazismen.
Eichmann-saken i Jerusalem ble et vendepunkt i forståelsen av
Holocaust på grunn av de mange vitneskildringene og den enorme mediedekningen.
Den var også et uttrykk for Bauers dype mistillit til det nye Tyskland.
Boka kulminerer i Auschwitz-prosessen i Frankfurt,
som åpnet i 1963. Her ville Bauer ikke bare dømme en gruppe fangevoktere. Han
ville vise hvordan Auschwitz hadde vært mulig: som leir, system, arbeidsplass,
mordmaskin og samfunnsmessig realitet.
Fairweather er på sitt beste når han
viser at ikke bare vitneforklaringer, etterforskning og presseomtale, men også
et besøk til leiren forvandlet Auschwitz fra et abstrakt navn til et konkret
historisk sted. Etter at en delegasjon besøkte leiren, ble det umulig å tro på
de tiltaltes bortforklaringer.
Auschwitz ble en historisk realitet og selve
symbolet på det industrialiserte mordet på jødene.
Brusende fortellerglede
En sterk bok, svak oversettelse
Det finnes mange fascinerende spor i boka som gjerne
kunne vært utdypet. Ett av dem er Bauers vennskap med sin nabo i Frankfurt,
filosofen Theodor W. Adorno. De kjempet på ulike arenaer, men mot de samme
mekanismene: fornektelse, ansvarsfraskrivelse og ønsket om å legge fortida bak
seg uten å ha erkjent den. Der Bauer brukte retten, analyserte Adorno de
psykiske og politiske grunnene til at skyld fornektes.
«Anklageren» er en sterk og viktig bok, både som
portrett av en uvanlig modig jurist og som fortelling om hvor vanskelig et
rettsoppgjør faktisk er.
Fairweather viser at kampen mot nazismen ikke var over
i 1945. Den fortsatte i arkiver, rettssaler, departementer og avhørsrom, og den
handlet ikke bare om å finne gjerningsmennene, men om å bryte ned et helt
samfunns forsvar mot sannheten.
Dessverre er den norske oversettelsen ofte tung, stiv
og preget av engelsk syntaks. Uttrykk som «politisk faksjonering», «farlige
risker», «massemarkeds-avisen Bild» og «embargoen på kontakt mellom øst og
vest» stikker seg ut som anglisismer. Dessuten omtales Bauer konsekvent som
«riksadvokat», selv om han var øverste statsadvokat i Hessen.
Likevel er jeg ikke i tvil: «Anklageren» er en
gripende og uhyre interessant bok om mannen som forsøkte å tvinge
etterkrigstidens Tyskland til å erkjenne sitt ansvar for nazismens
forbrytelser.