Når et nesten fullsatt Airbus A320-fly står på bakken, er det lett å tenke logistikk, slots og operasjonelle utfordringer. Men om bord sitter det mennesker – ikke kolli.
Det var nettopp det som manglet da nærmere 200 passasjerer torsdag kveld ble sittende fast i et SAS-fly som egentlig skulle til Evenes. Tåke gjorde landing umulig. Det kan skje. Vær kan ingen styre.
Men det som skjedde etterpå, handler ikke om vær. Det handler om hvordan mennesker behandles når systemene svikter.
Da vi landet i Tromsø rundt klokken 23, kunne vi fra flyvinduene se passasjerene fra et Norwegian-fly forlate terminalen. Det viser ganske tydelig at flyplassen ikke var stengt eller tom for personell. Det var folk på jobb. Terminalen var i drift.
Likevel fikk vi ikke gå av flyet. SAS hevder Avinor ikke ville slippe oss inn i terminalen. Avinor sier passasjerene kunne fått komme inn i bygningen.
Det gjør spørsmålet enda mer alvorlig. Hvorfor ble nærmere 200 mennesker sittende halvannen time i et stillestående og kokvarmt fly på bakken i Tromsø når flyplassen faktisk var i drift?
Mange ønsket å gå av frivillig og ordne resten selv. Noen kunne nådd Hurtigruten sørover til Harstad. Andre kunne funnet hotell i Tromsø sentrum eller tatt hurtigbåten neste morgen. Et Tromsø som fortsatt var åpent hadde gitt folk langt flere muligheter enn et nattestengt Gardermoen. Tromsø har dessuten god kapasitet på hotellrom på denne tiden av året.
Hvorfor var det viktigere å returnere et fly til Oslo enn å finne en menneskelig løsning i Tromsø?
I stedet ble alle sittende om bord mens ansvaret tilsynelatende gikk frem og tilbake mellom SAS og Avinor. Resultatet ble at et nesten fullsatt fly med mennesker i alle aldre ble sendt tilbake til Gardermoen midt på natta.
Klokken 02.30 landet vi på en nærmest stengt flyplass. Ingen kollektivtransport. Nesten ingen hotellrom. Rundt 20 rom ble booket på Radisson. Resten måtte stille seg i taxikø for å lete etter et sted å sove – eller legge seg i terminalbygget.
Et stengt Gardermoen midt på natta er en håpløs løsning for så mange mennesker.
Dette er mennesker som har betalt for å reise til Evenes. Ikke for å bli dumpet på Gardermoen uten reell hjelp videre.
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje hvor lite det virker som SAS forstår hvem de faktisk frakter.
Noen tåler en natt på flyplassgulvet. Andre lever med kroniske sykdommer, smerter eller andre helseutfordringer. Noen reiser med barn. Andre skal på jobb neste morgen eller har viktige avtaler som ikke kan utsettes.
Likevel fremsto løsningen som om det viktigste var å få flyet – og problemet – tilbake til Oslo.
Fra vi landet i Tromsø rundt klokken 23 til vi sto på Gardermoen 02.30, hadde SAS tre og en halv time på å finne en løsning for passasjerene sine.
Det skjedde ikke.
Kanskje er det fordi kalkylen fungerer. De fleste orker ikke klage. Alternativene i Nord-Norge er få. Mange bestiller SAS igjen uansett.
Men dårlig vær fritar ikke et selskap for ansvar. Hvordan man behandler mennesker når ting går galt, sier langt mer enn hvor punktlig man er når solen skinner.
Jeg har alltid sett på SAS som servicens høyborg. Nå er jeg ikke så sikker lenger.
For dette handlet aldri bare om tåke på Evenes.
Den kvelden var det tåke på Evenes. Men det var mangel på dømmekraft som sendte oss tilbake til Oslo.