– Disney-filmer og musikken derfra var ganske trygt.
Så det ble enten det eller kirkemusikk. Vi fikk ikke høre
musikk med banning, seksuelle undertoner eller for
tung bass. 

Av og til tråkket hun feil uten å vite det, for eksempel ved å ha på seg en kjole med litt for dyp utringning
i kirken. Da var det rett hjem for å skifte. Eller da hun
for første gang sa et banneord til moren sin. 

– Vi sto på kjøkkenet, og hun kokte poteter. Da de
kokte over, sa jeg: «Nå koker for pokker potetene over!»
Da stoppet mamma opp og sa bestemt: «Slike ord sier
vi ikke her hjemme.» 

Natasha Brock (36)

    Dansk standupkomiker
    og scenekunstner.

    Har satt opp fire soloshow som
    komiker og deltatt i flere realityprogrammer på tv.

    Vokste opp som mormoner, men
    forlot kirken i begynnelsen av
    20-årene. Foreldre og søsken forlot
    den senere.

    Er nå aktuell med boken «Åh Gud
    Hvad Vorherre glemte at lære mig»
    som nylig ble gitt ut i Danmark.

Vis mer
Vis mindre

Testet grenser

Som tenåring begynte hun bevisst å teste grenser.
Det var på 2000-tallet, da hotpants og crop-topper
dominerte – en trend som var lite kompatibel med
Mormonkirkens verdier. Natasha husker en dag hun
skulle på skolefest. 

– De andre hadde begynt å bruke g-streng, som jeg
selvsagt ikke fikk lov til, så jeg tvinnet et par truser bak
slik at det skulle ligne. Det så helt håpløst ut, men jeg
ville jo prøve å følge med uten å bryte reglene helt. 

FOTO: Karen Rosetzsky

Hun husker tenårene som ganske opprørske til mormon å være. Hun gikk på fester og prøvde alkohol,
men vendte også stadig tilbake til de verdiene hun var
oppdratt med. 

– Jeg var oppdratt til å tro at kirken hadde nøkkelen
til lykke, og at man ikke kunne være lykkelig uten den. 

Da hun nærmet seg 20-årene, fikk hun lyst til å teste
den oppfatningen. Hun begynte etter hvert å leve mer
som de fleste andre på sin alder. Hun drakk, gikk ut på
byen, og hun hadde sex. Men skyldfølelsen satt i lenge. 

– Jeg visste at det var bra at jeg hadde kommet meg
ut, men samtidig føltes det som om jeg hadde ødelagt mine egne muligheter for et lykkelig liv. Gikk noe galt,
var det lett å tro at det var min egen feil, at jeg selv hadde
spolert sjansen til fremtidig lykke. 

Og er hun lykkelig i dag? 

– Det er et stort ord, men ja, jeg er glad for at jeg valgte
mitt eget liv. Det er det jeg er lykkelig for. 

Oppdaget sitt talent

I begynnelsen var hun forsiktig med å uttale seg
negativt om kirken. Samtidig merket hun at hun på noen
områder var annerledes enn jevnaldrende, for det var et
språk og noen sosiale koder hun måtte lære. 

– Jeg hadde et stort behov for å si: «Men jeg har også
vært mormoner», som en slags forklaring hvis jeg sa noe
rart eller oppførte meg annerledes. 

Møtet med standup ble et vendepunkt. Hun vet godt
at de færreste som bryter med en religion, begynner med
standup, og i starten handlet
det heller ikke om religion. 

– Jeg har aldri tenkt
på meg selv som morsom.
Jeg er ikke den morsomste
i familien, heller. Det som
tiltrakk meg ved standup,
var at jeg kunne få lov til
å stå på en scene. 

Etter hvert oppdaget
hun at nettopp humoren
både var et talent hun hadde og noe hun trengte.

FOTO: Karen Rosetzsky

– Følte jeg måtte gifte meg

– Jeg liker den gjenkjennelsen jeg opplever fra publikum når jeg vitser om noe jeg selv har opplevd. Det har
hjulpet meg enormt å kunne le av det, og at andre som
har vært i lignende situasjoner også kan le. Jeg trenger
ikke å åpne hele hjertet i møte med andre mennesker.
Humor får oss til å senke skuldrene og faktisk snakke
sammen. 

Selv om det var strenge regler for omgang med det
motsatte kjønn i oppveksten, var hun tidlig bevisst den
rollen som ble forventet av henne som jente og kvinne
i Mormonkirken. 

– Den ypperste rollen jeg kunne oppnå, var å bli
noens kone og bli mor. Fra jeg var liten, visste jeg at jeg
måtte finne en mann, og det kunne ikke gå fort nok.
Målet mitt var å gifte meg rett etter min 18-årsdag. Det
var drømmen. 

Foreldrene hennes giftet seg da de var 19 og 21 år
gamle, og ifølge Natasha ble det ansett som rart og
unormalt å være 25 og ugift som mormoner. 

– Jeg visste at jeg ikke fikk gjøre noe seksuelt før
ekteskapet, og jeg måtte lete etter den mannen jeg skulle
gifte meg med, for det var billetten til et lykkelig liv. Jeg
kunne ikke bli lykkelig uten mann og barn. 

Selv etter at hun forlot trossamfunnet i begynnelsen
av 20-årene, satt tanken lenge igjen. 

– Det tok lang tid før jeg klarte å se for meg et liv
uten å skulle gifte meg og få barn. Det satt så dypt i meg, og jeg synes også samfunnet fortsatt presser på med de
forventningene. 

Mannen har hun funnet, og de har vært gift i tre år.
Men barn er ikke lenger noe hun ønsker seg. 

– Han sa tidlig at han ikke ønsket seg barn. Da forsto
jeg at følelsen jeg alltid hadde kjent når andre snakket
om barn, handlet om at jeg faktisk ikke skulle ha dem.
Jeg hadde aldri hørt noen si høyt at de ikke ville ha barn,
så jeg prøvde å undertrykke det. Jeg liker barn, men jeg
har bare ikke lyst på egne. 

Hun møter ofte folk som tror hun kommer til å endre
mening. 

– Men det var jo nettopp fordi jeg møtte den rette
mannen, at jeg skjønte at jeg ikke skulle ha barn. Nå er
jeg 36, og jeg har fortsatt ingen lyst til det. Jeg tviler på at
den plutselig dukker opp.

FOTO: Karen Rosetzsky

– Følte meg ensom

Hun håper boken kan inspirere andre til
å dele historiene sine – også
om de ikke er de største eller
mest dramatiske. 

– Jeg vil fortelle min historie for at de som er redd
for å åpne seg, fordi de tror
deres historier ikke er «store
nok» eller interessante nok, skal vite at de også teller. At
også de har verdi. 

Men det har ikke vært lett å skrive boken. 

– Det overrasket meg hvor mye som fortsatt lå der
under overflaten, og hvor rørt jeg ble da jeg begynte
å dykke ned i barne- og ungdomsårene mine. 

Blant annet fant hun dagboken hun skrev som ung. 

– Jeg skrev mye om hvor ensom jeg følte meg. Jeg
husker det som om vi var glade og hadde det fint. Men
selv om jeg var en del av et kjempestort fellesskap, følte
jeg meg enormt alene. Det tror jeg at jeg hadde glemt.
Det var bare ikke noe man snakket om. For selvfølgelig
kunne du ikke ha det vondt når du hadde Gud. Hvis
du hadde det, var det din egen feil. Jeg savnet virkelig
noen å snakke med om det. 

Med boken ønsker hun også å vise at det aldri er
for sent å endre livet sitt eller finne seg selv utenfor de
normene man vokste opp med. 

– Mange sitter fast i noe, men tror det er for sent
å endre det. Jeg vet at jeg «bare» var 20 da jeg brøt ut,
men det var likevel store deler av livet mitt. Det har
tatt meg 15 år å komme dit jeg er i dag. 

Til slutt er det ett spørsmål igjen: 

– Hva var det Vårherre glemte å lære deg? 

– Jeg ble undervist av kirken og Gud i hvordan jeg
skulle bli den beste jenta og kvinnen, men som mormoner. Jeg lærte aldri bare å være meg, uten Gud. Det
har jeg brukt lang tid på å løsrive meg fra, men jeg synes
jeg er godt på vei.