Bokanmeldelse«Førstelinja»
Terningkast 4
Heidi Linde skriver skarpt og varmt om kvinner som bærer hverandre.
Jeg er forfatter, journalist og litteraturviter. Har jobbet som redaktør i forlag, tidsskriftet Bokvennen og litteraturavisen BLA. Som forfatter har jeg skrevet fire bøker. Bokanmelder i VG siden 2007.
E-post
Heidi Linde er ute med første bok i en serie der fire venninner får hver sin bok. Foto: Martin Rustad JohansenTirsdag 26. mai kl. 21:00
Heidi Linde har gjort hverdagslivet til sitt spesialfelt med romaner som «Nu, jävlar» og «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet».
Hun skriver lett og tilgjengelig om familieliv, arbeid, kropp og klasse med en egen blanding av ømhet, skam og sosiologisk gehør.
I «Førstelinja» er hun på sitt beste når hun lar det usagte presse på under den kvikke praten.
Anmeldelse
«Førstelinja»
Forfatter: Heidi Linde
Sjanger: roman
Forlag: Gyldendal
Sider: 272
Pris: 399
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Førstelinja»
Annonselenker
De eksterne lenkene i denne annonsen fører til nettbutikker der VG
får en provisjon av eventuelle salg. Inntektene bidrar til å
finansiere det journalistiske arbeidet i VG. Redaksjonen prioriterer
uavhengig av dette. VGs samfunnsoppdrag og rolle som uavhengig
redaksjonell gransker påvirkes derfor ikke av dette innholdet.
Jeg-fortelleren Dagny er snart femti år, anestesilege på Ullevål sykehus og barnløs. Det er dagen for den årlige førjulshelgen med de tre bestevenninnene Therese, Petra og Solvår, som hun møtte på Romerike folkehøgskole i 1992. Til sammen danner forbokstavene deres på snedig vis diagnosen PTSD.
Foto: Martin Rustad Johansen
Romanen veksler mellom en dramatisk dag på sykehuset og hendelser fra fortiden: opptaksprøven på Teaterhøyskolen, livet som medisinstudent i Bergen og barndommen med broren Kalle som døde i tidlig voksenalder.
«Førstelinja» er annonsert som første bind i en kvartett, én om hver av venninnene.
Sammen utgjør de en valgt familie, en livslang førstelinje mot ensomhet, sorg og livets opp- og nedturer. Det er noe misunnelsesverdig i dette fellesskapet, som slettes ikke er alle forunt å oppleve.
Dagny er en observant forteller, som med legens presisjon tolker omgivelsenes tegn. Nettopp derfor egner hun seg godt som inngang til en romanserie der det meste av betydning ligger under den kvikke overflaten: skam, klasseflukt og overgrep.
Aller best er Linde når hun lar denne underteksten sive inn i nåtiden.
«Det dolda rummet», det som finnes mellom scenene, blir et nøkkelbegrep for hele romanen. Dagny, et såkalt løvetannbarn, bærer på et stort traume, men Linde lar oss forstå årsaken gradvis, gjennom forskyvninger, antydninger og små glimt.
Linde har et utsøkt øre for replikker, særlig når kvinnene tuller seg forbi det de egentlig prøver å nærme seg. Sykehusmiljøet gir romanen rytme og autentisitet. Forfatterens research merkes uten å stå i veien for dramatikken.
Foto: Martin Rustad Johansen.
Mot slutten går Petra løs på den klassiske fortellerstrukturen – fra Aristoteles via Ibsen til Hollywood: forestillingen om at hovedpersonen skal gjennom en krise, oppnå innsikt og komme ut på den andre siden som et helt og forløst menneske.
Petra protesterer med en blanding av raseri og komikk: Livet er ingen ryddig treaktsmodell.
I tråd med denne innsikten er ikke «Førstelinja» bygget opp som en elegant maskin der alt faller på plass. Den beveger seg frem og tilbake, i rykk, tilbakefall og uferdige erkjennelser. Linde har valgt en form som passer tematikken, og antagelig vil fortsettelsen gi svar på spørsmål som ennå ikke er besvart.
Dessverre er romanen skjemmet av for mange korrekturfeil. Det er synd i en bok som ellers er opptatt av presise registreringer.
Og så stusser jeg over at en fattig student hadde mobil allerede i 1993. Det er ikke umulig, men den ville ha kostet et års stipend fra Lånekassen. Emojier kom også langt senere enn romanen vil ha det til.
«Førstelinja» er ikke feilfri. Likevel formidler den på overbevisende vis hva slags venner som er verdt å ta vare på: ikke de perfekte, men de som blir værende.
Les også