Ikke fordi jeg ikke har meninger. Ikke fordi jeg ikke kjenner på ansvar. Men fordi jeg den siste tiden har forsøkt å stå i mange ting samtidig. Gjøre jobben min som folkevalgt. Være til stede for mennesker rundt meg så mye jeg bare har kunnet. Være sammen med familien min. Holde bedriftene mine i gang. Og samtidig la en svært krevende og tøff prosess bli behandlet riktig, grundig og ryddig.

Men i går, etter kommunestyret, kjente jeg på noe jeg kanskje ikke var helt forberedt på. En lettelse.

Ikke en lettelse som handler om seier. Ikke en lettelse som handler om å være ferdig. Men en lettelse over at kommunestyret fikk behandlet en svært alvorlig og krevende sak på en ryddig måte.

Og så kom noe annet. Sorg.

Det er nesten vanskelig å forklare uten at det høres rart ut. Men det var litt som om den fasaden jeg har måttet ha den siste tiden, plutselig falt. Jeg har prøvd å stå støtt. Prøvd å være ryddig. Prøvd å ikke la følelser, rykter og spekulasjoner styre det ansvaret jeg har som folkevalgt. Men når roen først kom, kom også følelsene.

Og kanskje er det derfor jeg skriver nå.

Da jeg ble valgt inn i Sortland kommunestyre i 2023, kjente jeg på både stolthet, takknemlighet og et stort ansvar. Jeg hadde lyst til å bidra. Jeg hadde lyst til å gjøre en forskjell. Men jeg skal være ærlig: Jeg visste nok ikke helt hva jeg gikk til.

Og ansvar er et ord som har blitt brukt mye den siste tiden. Jeg har lest og hørt mange si at vi som folkevalgte må ta ansvar. At jeg må ta ansvar. At det valget jeg gjorde i 2023, må få konsekvenser. Det har jeg tatt inn over meg.

Jeg ønsker ikke å gå inn i detaljer fra mitt første kommunestyremøte i 2023. Det mener jeg ikke er riktig å gjøre her. Men jeg vil være tydelig på én ting: Jeg gjemmer meg ikke bort fra det ansvaret jeg har som folkevalgt. Jeg tar ansvar for de valgene jeg har vært med på. Jeg tar ansvar for å stille spørsmål når det er nødvendig. Jeg tar ansvar for å lytte, lese og sette meg inn i sakene. Og jeg tar ansvar når kommunestyret må fatte krevende vedtak.

Det mener jeg ble gjort av et samlet og enstemmig kommunestyre nå i går.

Til innbyggerne i Sortland kommune vil jeg si: Jeg forstår at mange har vært skuffet, frustrerte og sinte. Det tar jeg på alvor. Og dersom noen kjenner på at tilliten til meg som folkevalgt har blitt svekket i denne perioden, så beklager jeg oppriktig for det. Noen ganger tror jeg kanskje ikke jeg oppfattes som den tøffeste politikeren. Jeg roper ikke høyest. Jeg går ikke først ut med de hardeste ordene. Jeg har ikke behov for å plassere skyld. Men for meg har det også vært en form for tøffhet.

Å stå i det. Å vente. Å lese. Å stille spørsmål. Å la de som skal gjøre en grundig jobb, faktisk få gjøre den. Å ikke lage egne konklusjoner før saken er tilstrekkelig belyst. Å ikke bidra til rykter, spekulasjoner eller konspirasjonsteorier.

Min jobb som folkevalgt er ikke å drive saksbehandling. Min jobb er å ta politisk ansvar når saken kommer til politisk behandling, og gjøre det på en måte jeg kan stå inne for.

Jeg vet at mange har ønsket tydelige svar tidligere. Jeg forstår det. Når tilliten settes på prøve, vekker det sterke følelser. Det gjør det også hos meg. Men jeg har vært opptatt av at ting skulle være ryddig.

Ryddighet kan noen ganger se passivt ut fra utsiden. Det kan se ut som stillhet. Det kan se ut som nøling. Men fra innsiden kan det være noe av det mest krevende man gjør. Særlig når ryktene går, kommentarene kommer, og folk mener du burde sagt eller gjort noe annet lenge før du faktisk har grunnlag for det.

Jeg ønsker ikke å gå inn i detaljer om enkeltsaker. Det mener jeg ikke er riktig av meg. Men jeg ønsker å si noe om hva den siste tiden har gjort med meg som menneske og som folkevalgt.

Det har vært tøft. Ikke fordi jeg ikke tåler kritikk. Kritikk hører med i politikken. Spørsmål hører med. Uenighet hører med. Og ja, vi som folkevalgte skal tåle å bli utfordret, og ha gode debatter. Men det er forskjell på kritikk og det som mer og mer ligner på ren stygghet.

Når noen skriver at de som sto bak burde få «pisking», da er vi ikke lenger i en vanlig politisk debatt. Da er vi et sted hvor ordene ikke handler om å gjøre kommunen bedre, men om å ydmyke mennesker. Det dreper noe.

Det dreper lysten. Det dreper gnisten. Ikke bare hos meg, men også hos folk rundt meg. Familie. Nære venner. Partifeller. Folk som står i dette sammen med oss, og som må lese rykter, antydninger og kommentarer som på det groveste går langt forbi saklig uenighet. Det gjør noe med mennesker. Det gjør noe med meg og mine nærmeste.

Og midt i alt dette kjenner jeg også på hvor heldig jeg er som har en mamma som gir trygghet. Ikke bare som mamma, men også som en folkevalgt som skjønner litt av hva dette livet kan innebære. En som kan gi en varm klem, en liten peptalk og minne meg på hvem vi er når støyen rundt blir høy. Det betyr mer enn folk kanskje forstår.

Og det gjør noe med lokaldemokratiet.

Jeg skriver ikke dette for å ta på meg en offerrolle. Jeg skriver det fordi jeg mener vi må tørre å være ærlige om hva dette faktisk gjør. Ikke bare med den som står på en valgliste, men med dem som står rundt. For hvem skal egentlig ønske å stille opp i lokalpolitikken hvis dette blir normalen?

Hvem av de unge skal rekke opp hånda og si «jeg vil bidra», hvis det de ser er voksne mennesker som river hverandre ned i kommentarfelt og på kjøpesenteret? Jeg er bekymret for det.

Samtidig vil jeg også si dette: Jeg har møtt utrolig mange gode mennesker i politikken. På tvers av partier. Folk som vil Sortland godt. Folk som bruker kvelder, helger og fritid på å lese sakspapirer, stille spørsmål og prøve å gjøre kloke valg for kommunen vår.

Vi har over tusen ansatte i Sortland kommune som går på jobb hver dag for oss som bor her. Vi har dyktige folk i administrasjonen, kommunalsjefer, ansatte i skole, barnehage, helse, omsorg, teknisk, kultur og mange andre tjenester. Og ikke minst har vi frivilligheten. Vi har politikere i alle partier som engasjerer seg fordi de faktisk bryr seg. Og vi har innbyggere som tar kontakt, stiller spørsmål, kommer med innspill og minner oss på hvorfor dette arbeidet betyr noe.

Det er den delen av politikken som gir meg drivkraft.

Jeg har engasjert meg særlig for ungdom, trygghet, lokalsamfunn og saker som betyr noe i folks hverdag. Jeg har sittet oppe sent på kveldene og nettene for å lese, forstå og lære. Jeg har tatt telefoner, svart på meldinger og lyttet til folk som har noe på hjertet.

Jeg kan ikke love alt. Det skal man være forsiktig med i politikken. Men jeg kan love at jeg prøver. Jeg prøver å være tilgjengelig. Jeg prøver å være ærlig. Jeg prøver å sette meg inn i sakene. Jeg prøver å være ryddig. Og jeg prøver å huske at politikk til syvende og sist handler om folk. Ikke bare partiprogram. Ikke bare posisjon og opposisjon. Ikke bare hvem som får rett i en debatt.

Det handler om kommunen vår. Om barn og unge. Om eldre. Om familier. Om næringsliv. Om bygdene våre. Om trygghet. Om tillit. Om at vi må klare å være uenige uten å miste respekten for hverandre. Det handler om alt. Jeg tror fortsatt på det.

Jeg tror fortsatt vi kan jobbe mer på tvers av partier. Jeg tror fortsatt at vi kan være tydelige uten å være stygge. Jeg tror fortsatt at vi kan stille kritiske spørsmål uten å mistenkeliggjøre alt og alle. Men jeg skal også være ærlig: Den siste tiden har gjort noe med meg.

Jeg kjenner på en usikkerhet rundt om jeg kommer til å stille til lokalvalget i 2027. Det hadde jeg kanskje ikke trodd at jeg skulle skrive. Men det er sant.

Det handler ikke om at jeg ikke bryr meg. Tvert imot. Kanskje handler det om at jeg bryr meg så mye at det også koster. Jeg kjenner på en sorg over tonen. Over hvordan mennesker kan omtale hverandre. Over at folk jeg aldri hadde trodd skulle være sånn, likevel kan skrive eller si ting som gjør vondt langt utover den politiske saken.

Og jeg kjenner på en sorg over at trollskapen noen ganger faktisk får makt. At den gjør at folk trekker seg unna. At den gjør at gode mennesker blir stille eller syke. At den gjør at noen kanskje aldri våger å stille til valg. Det er synd. Men det er ærlig.

Jeg ønsker ikke å fordele skyld. Jeg ønsker heller ikke å stå her og late som om alt er greit. Jeg ønsker å ta min del av ansvaret som folkevalgt.

Det betyr å stå i krevende saker. Det betyr å gjøre vurderinger når grunnlaget foreligger. Det betyr å ta beslutninger først når saken er godt nok opplyst. Det betyr å være ryddig også når mange ønsker raske svar. Og det betyr å være ærlig når politikken også koster mer enn folk kanskje ser.

Jeg skal fullføre denne perioden med det samme målet jeg hadde da jeg gikk inn i kommunestyret: Å prøve å gjøre en forskjell.

Jeg skal fortsette å lese. Fortsette å lytte. Fortsette å stille spørsmål. Fortsette å ta telefoner. Fortsette å jobbe for ungdom, trygghet og de sakene som engasjerer meg.

Men om jeg stiller igjen i 2027, det vet jeg faktisk ikke ennå. Akkurat nå må jeg være ærlig nok til å si det.