Etter kampen var Kjetil Knutsen rasende i intervjuet med TV2. Han kalte det «helt ufattelig» at Glimt kunne slippe inn to mål, og gikk uvanlig hardt ut mot egne spillere for ikke å ha fulgt kampplanen – verken offensivt eller defensivt. Han hadde rett. Dette var like flaut for Glimt som det er flaut for Rosenborg at de ligger på direkte nedrykk.
Hele uka før kampen handlet om hvem som ikke kunne spille. Patrick Berg, Jens Petter Hauge og Fredrik André Bjørkan på vei inn i VM, Sondre Brunstad Fet og August Mikkelsen ute med skade, Mikkel Bro Hansen på U17-EM. Det er åpenbart at et lag merker at fire-fem navn fra førsteelleveren mangler. Men det som skjedde på Lerkendal kan ikke forklares med fravær alene. Det handler om guts og vilje til dem som faktisk var der.
Kampen viste akkurat dette. Glimt åpnet slik et topplag skal. De styrte kampen, fant rytmen, og da Kasper Høgh satte inn 0–1, så det ut som topp mot bunn skulle bli topp mot bunn også i prestasjon. Rosenborg hadde ikke hatt én eneste sjanse før ledermålet. Tre minutter senere står det 1-1. Tilfeldigheter og en svak involvering av Nikita Haikin gir Dino Islamovic muligheten han trenger, og plutselig er et lag på nedrykksplass både à jour og fulle av selvtillit.
Derfra og ut mot pause jevner det seg ut. Glimt går fra å dominere til å bli et «vanlig» eliteserielag som spiller jevnt mot et Rosenborg i krise. Det verste man kunne frykte i pausen, skjedde i andre omgang. RBK får sitt momentum, og når Islamovic setter 2-1 etter en time, ser det plutselig ut som Glimt kan reise hjem uten poeng. Høghs 2-2-scoring fem minutter senere redder Glimt fra full katastrofe, og totalt sett er uavgjort kanskje «greit nok» ut fra sjanser og spill. Problemet er at «greit nok» ikke holder i en gullkamp.
Hvor mange ganger har vi ikke hørt at benkeslitere må ta sjansen når de får den? Det er den ene kampen som kan forme den neste perioden av fotballkarrieren din, som kan gjøre deg til et reelt alternativ – eller bekrefte trenerens magefølelse om at du fortsatt er et stykke unna. På Lerkendal var det flere spillere som fikk sjansen – enten fra start eller som innbyttere – men som ikke grep muligheten. Det gjør neppe Glimt-trenerne lystne på å gjenta eksperimentet. Det er synd, men også nødvendig realitetsorientering. For noen ble kampen om en plass i laget lengre i kveld. Når skuffelsen har lagt seg, handler alt om responsen: å komme tilbake på treningsfeltet etter ferien med enda større intensitet, enda høyere krav til seg selv.
Det skal bli veldig interessant å se hvem som faktisk klarer det. Hvem bruker denne Lerkendal-kvelden som et spark bak, og hvem lar den definere dem? Og vi må våge å stille det ubehagelige spørsmålet: Så vi i kveld spillere i gult som ikke kommer til å være her når høstsesongen starter? Slik Kjetil Knutsen framsto i intervjuene etter kampen, er det ikke vanskelig å lese ham dit.
Det gjør det ikke bedre at også flere rutinerte spillere sviktet. Spillerbørsen etter kampen er kritisk også mot de etablerte. Ole Didrik Blomberg, en av de mest erfarne i dette Glimt-laget, ender nederst på lista med lavest karakter av alle.
Det er her Knutsens «ufattelig»-tirade treffer hardest. Hvem var det som virkelig sjefet da Rosenborg fikk blod på tann? Hvem sørget for at presset satt, at linjene hang sammen, at Glimt fortsatte å være Glimt? Utover en solid Håkon Evjen og tomålsscoreren Høgh er det vanskelig å peke på mange som tok ordentlig tak. Det var få som viste den desperate viljen du forventer av et topplag som erfarte senest i desember i fjor at ett eneste poeng kan være forskjellen mellom gull og sølv.
2–2 på Lerkendal kan forsvares statistisk. Dette er en bane der Glimt selv i storhetstiden sjelden bare har hentet tre poeng og reist hjem som om ingenting. Men 2–2 mot et Rosenborg som har vært en av de svakeste utgavene på flere tiår, uten Selnæs, uten Svensson, uten Pereira, er ikke et resultat Glimt kan være stolte av. Når spillerne likevel står og takker de mange tilreisende supporterne etter å ha gitt bunnlaget en stor opptur, må de tåle at spørsmålet stilles: Var dette virkelig alt dere hadde å by på?
Kasper Høghs to scoringer kan vise seg å bli viktige til slutt. Ett poeng kan bety alt. Men hvis Glimt mister gullet igjen med ett eller to poeng, vil denne kvelden på Lerkendal blinke rødt i ettertid. Ikke først og fremst fordi Berg, Hauge og Bjørkan var borte – men fordi de som var ute på banen, ikke våget å spille som det topplaget de er.