På selveste 17. mai, utenfor Burger King i Strandgaten, går fire unge gutter løs på en annen ungdom. De legger ham i bakken, og sparker ham mens han ligger nede.
Politiet har vært sparsom med opplysninger, men vi vet at voldsmennene har en etnisitet forbundet med innvandring. Offeret var etnisk norsk.
Episoden har vakt oppstandelse, men hovedfokuset har kommet et annet sted enn man skulle tro.
Med Frps antiinnvandrings-pitbull Jon Helgheim i spissen har ytre høyre sørget for å identifisere voldsmennene i offentligheten. På nettet er de blitt uthengt etter alle kunstens regler, og i Bergen sentrum har det florert av plakater med navn og bilde. Liberalere og venstre-radikalere, med mange aksjer i innvandringens velsignelser, har reagert på autopilot.
Dette er uakseptabelt! Dermed kan de med lett hjerte flytte oppmerksomheten fra voldelighet til pøblenes personvern.
Enda en gang går den politiske korrektheten i høyreradikalernes felle. Ved å sette søkelys på overgripernes problemer, fremfor voldsutøvelsen som opprører folk i sin alminnelighet, fremstår innvandringsvennligheten i sentrum-venstre som hjelpeløst unnvikende i møtet med masseimmigrasjonens mørkere valører.
I Bergen har vi nylig satt punktum for en sak som setter hele denne problematikken, og ikke minst den aktuelle episoden i Strandgaten, i grelt relieff. En anklage om grov rasistisk vold, utført av seks hvite menn, ble fremsatt av Hamse Ali.
Politietterforskningen og den påfølgende rettsaken avdekket at påstanden var rent oppspinn. Det angivelige overfallet hadde aldri funnet sted.
Nå er Ali dømt til femtifire dager i fengsel for falsk forklaring.
Men før realitetene kom frem i lyset, hadde det dannet seg en massiv opinion til støtte for det påståtte voldsofferet. På hans vegne var hele byen i harnisk, og særlig befolkningen på Møhlenpris. Hvem var disse drittsekkene som hadde maltraktert ansiktet til en farget ung mann? Opinionen krevde at de skulle pågripes, stilles for retten og forhåpentligvis få en knusende dom.
Derfor reiste det seg et ramaskrik da politiet i første omgang henla saken. En slik slapphet hos øvrigheten ville Hamse Alis støttespillere ikke godta. Uheldigvis for Ali, førte altså gjenopptakelsene til at sannheten kom for en dag. Politiets mangel på innsatsvilje i innledningsfasen hadde vært en form for barmhjertighet.
Kontrasten mellom reaksjonene i disse to sakene er påfallende. De likner på hverandre, men med en vesentlig forskjell: Hudfargen har byttet roller. Dermed får vi en moralsk forargelse langs ideologiske skillelinjer. Som reaksjon på hendelsen i Strandgaten går høyrekreftenes ryggmargsrefleks ut på å opprette en gapestokk, mens innvandringsliberalerne like intuitivt føler behov for å ha fokus et annet sted enn på volden. De svarer med å være mer bekymret for gapestokkens innvirkning på voldsmennene enn for voldsofferets ve og vel. Identifiseringen av gjerningsmennene fremstår som mer alvorlig enn voldshandlingen.
Både Hamse Ali-saken og denne nye saken fra Strandgaten vitner om hvor usunn mye av oppmerksomheten rundt Norges nye demografiske virkelighet er blitt. Synspunktene står steilt mot hverandre, og på begge siden av frontlinjer utvises det en gjennomgående smålighet. Å tilkjenne hverandre relevante synspunkter, for ikke å snakke om akseptable virkelighetsoppfatninger, sitter langt inne.
Hamse Ali-affæren er først og fremst patetisk. Episoden i Strandgaten er langt mer alvorlig, ettersom voldeligheten som ble utøvd faktisk var reell.
Likevel melder det seg øyeblikkelig apologeter for de fire ungdommene. Under henvisning til juridiske spissfindigheter, med ordvalg fra det klamme moderne empati-språket, omtales harde karer i tenårene som «barn». Unnskyldningen går ut på at de er for umodne til å ha oversikt over konsekvensene av sine handlinger. For min egen del kjøper jeg ikke slike bortforklaringer av asosial oppførsel blant yngre mennesker. I mine øyne har du sluttet å være et barn når du er gammel nok til å reke rundt på byen og banke opp folk.
Erfaringen fra Hamse Ali-affæren viste hvor store vansker politisk korrekte bergensere hadde med å ta inn over seg at en svart ung mann kunne fortelle noe annet enn sannheten. Nå ligger det an til at vi må gjennom en tilsvarende runde omkring de unge voldsmennene fra Strandgaten. Undres på hvor lang tid det tar før begrepet «sårbar» dukker opp i tilknytning til dem?
Er det ikke på tide å få et samfunnsbilde i vater? Det finnes brodne kar på alle kanter, uavhengig av hudfarge. Og du skal være bra naiv for å innbille deg at innvandrermiljøene utgjør toleransens høyborg i Norge. Blant innvandrerne finnes det folk som bærer på en fordomsfull forakt for den hvite flertallsbefolkningen. Den slags oppfatninger har et navn.
Personlig er jeg motstander av alle former for rasisme. En slik holdning vil nødvendigvis også omfatte rasebestemt ringeakt og aggresjon som går ut over hvite mennesker. Når hudfarge blir en skyteskive, må vi alltid sette foten ned.
La oss se det i øynene: Rasismen er et troll med mange hoder. Bare et av dem har hvit ansiktshud.