Sun Heidi Sæbø krimdebuterer med et godt mysterium, men gjennomføringen og tempoet skuffer.
Da rikmannsdatter og influenser Alexandra Engh-Poulsson, en slags litterær Sophie Stray-Spetalen, forsvinner fra foreldrenes villa på Nesøya, står politi og journalister overfor det som omtales som Norgeshistoriens største kidnappingssak.
Funn av et brev på åstedet gir assosiasjoner til Lørenskog-saken.
Journalist Julie Lunde i Nyhetsbladet ser på saken som en mulighet til et krimjournalistisk comeback etter at hun ble forflyttet til økonomiavdelingen på grunn av en sexskandale.
BOKANMELDELSE
«Kidnappingen»
Forfatter: Sun Heidi Sæbø
Forlag: Kagge forlag
Sjanger: Journalistkrim/thriller
Sideantall: 352 sider
Pris: 429 kroner
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«Kidnappingen»
Julie er god med kilder, har tidligere skrevet om Alexandras far og blir raskt sentral i dekningen. Sporene går i retning av Kina, et land Sæbø har skrevet flere dokumentarbøker om.
«Kidnappingen» markedsføres som en thriller. Jeg vil kalle den journalistkrim. En sjanger som hadde sin storhetstid på 1990- og tidlig 2000-tallet. De siste femten årene har det vært få tilskudd til sjangeren.
Sæbøs krimdebut er derfor et velkomment bidrag, og hun mestrer de grunnleggende elementene i sjangeren.
Julie fremstår som en moderne utgave av Liza Marklunds Annika Bengtzon – som brenner for jobben og kløner det til på privaten. Hennes impulsivitet og jakt på gode saker sender henne inn i situasjoner som ikke bare truer hennes allerede frynsete rykte, men også setter hele jobben på spill.
Sæbø er på hjemmebane i skildringen av miljøet i Nyhetsbladet.
Som tidligere utenriksjournalist og reportasjeleder i Dagbladet, og nå sjefredaktør og administrerende direktør i Morgenbladet, beskriver hun troverdig hvordan journalistene jakter saker mens omstillingsspøkelset truer og frustrasjonen over kjendisjournalistikken vokser.
Hun tar personer og ulike miljøer på kornet, særlig god er beskrivelsen av Alexandras mor. Trådene i mysteriet porsjoneres fint ut, ikke noe virker for åpenbart. Etterforskningen er også troverdig, og anslaget er spennende, men så daler tempoet raskt.
Kapitlene som skildrer Alexandras tilværelse etter kidnappingen trekker fremdriften ned. Plottet hadde tjent på å la leseren leve mer i uvisshet.
Det største problemet er at Julie aldri får være den protagonisten en journalistkrim og thriller trenger. Hun er for lite ute i felt og jager avsløringer aktivt, og havner sjelden i virkelig farefulle situasjoner. Det er heller ikke hun som bidrar til den endelige løsningen.
Slutten er åpen og skuffende.
Noen partier i teksten, som beskrivelser av menneskelige relasjoner, er godt skrevet. Men som helhet er språket flatt og av og til dukker det opp gammelmodige ord og uttrykk som ikke kler teksten.
Men Julie blir sittende igjen hos meg. Det er noe udefinerbart ved henne som fascinerer og gjør meg nysgjerrig på mer, men da i en historie med mer spenning.
Stoltzestudio skal ellers ha ros for å ha skapt et skikkelig blikkfang av et bokomslag.