På morgenen den 19. mai 2026 postet Monica Bjørhovde følgende på Facebook:

«19. mai og det er ett år siden jeg ble innlagt på St.Olav og i morgen er det ett år siden jeg ble kreftoperert og mistet en lunge – et jubileum jeg gjerne skulle vært foruten.

Samtidig går i dag startskuddet for ett års-kontrollen (…)

Jeg er reddere nå enn jeg var for et år siden. For ett år siden visste jeg at jeg hadde kreft og at den måtte opereres bort, nå vet jeg ikke og det er det verste. 

Det er også, etter min mening, for lite snakk om tiden etter en kreftbehandling (…) Jeg er fremdeles redd, livredd faktisk.

Jeg er sint og jeg synes alt jeg har stått i siste året er urettferdig.

Jeg er redd for å dø, eller rettere sagt – jeg er redd for å dø hvor jeg setter Iben i en situasjon hvor hun har ingen mamma.

Jeg er lei av å grine, lei av søvnløse netter og jeg er utslitt av å hele tiden tenke på hvordan det skal gå med Iben om jeg dør. 

For sånn tenker jeg, og det tror jeg veldig mange i min situasjon gjør – selv om det ikke blir snakket om. 

Jeg er lei av kommentarer om at jeg må skjerpe meg og slutte å klage og være lei meg. Tro meg – hadde jeg kunne skjerpet meg så hadde jeg selvsagt gjort det. »

Datteren betyr alt

KK snakker med Monica på telefonen to dager før hun skal få resultatet av ettårs-kontrollen. Det blir en følelsesladet prat, der tårene sitter løst hos Monica. Hun er livredd, men ikke så redd som hun var før seks måneders kontrollen. Da var hun sikker på at kreften hadde kommet tilbake, selv om ikke noe tilsa det.

– Jeg ser svart på det nå også, har doktorgrad i krisemaksimering. Så i mitt hode er kreften tilbake. Samtidig har jeg et håp. Det gikk jo bra for et halvt år siden, kanskje det kan gå bra denne gangen også, sier Monica.

Monica med lyset i livet, lille Iben. FOTO: Privat

– Det er tanken på hva jeg påfører Iben som plager meg mest. Hun har sett mamma forandre seg totalt og kanskje dør jeg fra henne også. Søsteren min har lovet å ta seg av Iben hvis jeg blir borte, men jeg plages veldig av dårlig samvittighet.

Iben er Monicas fire år gamle datter. Et barn Monica valgte å få alene da hun var 40 år, og som betyr alt for henne. Noen har spurt om hun angrer på at hun valgte å bli alenemor. Det gjør ikke Monica. Hun var frisk, det er ingen spesiell sykdomshistorie i familien, og Monica kunne selvsagt ikke vite at hun selv skulle bli rammet av lungekreft.

Monica er fra Ålesund, der foreldrene fremdeles bor, selv bor hun og datteren i Fosnavåg. Monica er hotelldirektør for Thon Hotel Fosnavåg, en jobb hun stortrives med. Det er mye ansvar, mange og varierte arbeidsoppgaver, men også en fleksibel jobb.

– Tiden sammen med Iben er den beste jeg har, og jeg er lei meg for at hun har opplevd meg så syk. Derfor er jeg vettskremt ved tanken på hva legen vil fortelle meg på tirsdag, sier Monica gråtkvalt.

– Jeg har aldri hatt noen form for psykiske problemer, tvert imot har jeg stått støtt i både medgang og motgang. Og jeg var totalt uforberedt på den mentale reaksjonen jeg har fått etter kreftbehandlingen. Dette skulle jeg ønske noen hadde fortalt meg på forhånd.

Det er blitt mange timer på sykehus for Monica. FOTO: Privat

Tok tid før hun forsto det var alvorlig

Monica har astma, men den har ikke plaget henne mye, hun forteller derimot om en jevn, bra helse. Da Iben begynte i barnehagen, ble imidlertid Monica stadig syk. Men det var nesten forventet, nå som datteren dro med seg all slags smitte hjem.

– Jeg hostet mye, og ble påfallende verre høsten 2024, sier Monica.

– Men det falt meg ikke inn at det kunne være noe alvorlig. Jeg var alenemor til et lite barn og hadde en krevende jobb, derfor var jeg sliten og mer mottakelig for smitte.

Hosten ga seg ikke, og Monica ble henvist til røntgen på Ålesund sykehus. Der fikk hun beskjed om at de så noe på lungene, og regnet med at det var lungebetennelse. Hun skulle komme tilbake og ta nye bilder etter seks uker.

– Jeg var utslitt av å hoste, spesielt om natten så jeg ikke fikk sove, men både almenntilstanden og blodprøvene var fine. Og siden jeg ikke hadde forhøyet crp, var legene litt i stuss om jeg virkelig hadde lungebetennelse. De fortalte at de fremdeles så noe på venstre lunge, sier Monica.

24. mars 2025 var hun alene på sykehuset da hun fikk beskjed om at legene etter CT-bildene mistenkte kreft. Monica beskriver seg som tilnærmet hysterisk etter denne beskjeden, en tilstand som ikke er lik henne. Hun ringte moren, som ikke forsto hva Monica sa, fordi hun gråt sånn. 

– Mamma og pappa har bestandig vært støttende, og de har vært enestående etter beskjeden om kreftmistanke, sier Monica.

– Jeg ble sykmeldt for første gang i mitt liv, og ble bedt om å være tilgjengelig, slik at jeg kunne komme til sykehuset på kort tid. Den perioden bodde Iben og jeg hos foreldrene mine.

Det viktigste for Monica var å skjerme datteren så godt som mulig. I ettertid har Monica forstått at Iben fikk med seg mer enn de trodde. Etter et par heftige uker var mange av undersøkelsene gjort, og Monica og datteren flyttet hjem til Fosnavåg.

– Jeg prøvde å skape normalitet for Iben i en periode som var langt fra normal. Hun gikk i barnehagen igjen og vi gjorde hverdagslige aktiviteter sammen. Men hele tiden lå angsten der, sier Monica.

– Det var likevel enklere psykisk den gangen. Jeg kom raskt inn i det som kalles pakkeforløp for kreft. Og selv om det tok mer enn 50 dager å få alle prøvesvar, mot 21 som jeg ble forespeilet, følte jeg meg sikker på at legene ville finne ut hvilken type kreft jeg hadde og hvordan den skulle behandles.

Mammas hånd er god å holde i . FOTO: Privat

Ble raskt operert og kjapt sendt hjem

I slutten av april 2025 ble det slått fast at diagnosen var lungekreft og 16. mai fikk Monica en telefon om at de hadde funnet ut hvilken krefttype hun hadde. Det var «ikke-småcellet lungekreft». Hun fikk vite at denne typen lungekreft har bedre prognose enn den svært aggressive «småcellet lungekreft». 

– Iben og jeg var i Ålesund for å feire 17. mai. På telefonen ble jeg forespeilet en kikkhullsoperasjon, der litt av lungen skulle fjernes. 45 minutter etter telefonsamtalen fikk jeg varsel på HelseNorge-appen; jeg skulle legges inn på St. Olavs hospital 19. og opereres 20. mai, forteller Monica.

– Iben ble igjen hos mamma og pappa, mens jeg tok toget til Trondheim.

Det ble tatt flere bilder på sykehuset, og like før operasjonen fikk Monica vite at det likevel skulle gjøres en åpen operasjon der hele lungen skulle fjernes. Kirurgen forklarte at hun ikke kom til å bli maratonløper, men at hun ellers kunne ha et like fint liv med én lunge.

– Jeg husker ikke så mye etter operasjonen den tirsdagen, men registrerte at jeg ikke hostet. Samtidig hadde jeg sterke smerter, ribbeina på venstre side måtte knekkes for å få ut lungen. Jeg lå med smertepumpe og kateter, ganske neddopa og medtatt.

En forferdelig periode

Monica minnes mulig overflytting til Ålesund sykehus fredag ble nevnt, altså tre dager etter operasjonen. Så kom kontrabeskjeden om at de ville beholde henne på St. Olavs hospital. Hun fikk hjelp til å komme seg opp av sengen og gå noen skritt, mer klarte hun ikke.

Nå forteller Monica om en periode hun opplevde som helt forferdelig. Det var ingen som spurte om hun hadde hjelp hjemme eller informerte om hvilke muligheter og rettigheter hun hadde. Det skal ha vært fullt på sykehuset og Monica måtte flytte til sykehushotellet, der det var tre etasjer ned for å hente mat. Dagen etter var det meningen at hun skulle ta bussen til Ålesund og reise videre derfra, for fly kunne hun ikke ta på seks uker. Ikke kjøre bil, bære eller løfte heller, og hun klarte knapt nok å bevege seg. Mens det tidligere hadde vært snakk om overføring til Ålesund sykehus, ble Monica nå sendt rett hjem.

– Jeg var dypt sjokkert og fortvilet over situasjonen og ringte til mamma. Det var innlysende at jeg ikke var i form til å sitte på en buss i ti timer, sier Monica.

– Det ble til at pappa kjørte ved 04-tiden fra Ålesund, slik at han fikk hentet meg på sykehushotellet ved 11-tiden. Jeg fikk med meg en pose med smertestillende, ingen informasjon om noe som helst. Jeg er heldig som har ressurssterke støttespillere rundt meg. Og jeg tenker med gru på alle som står alene i en slik umulig situasjon.

Iben og mamma er et radarpar! FOTO: Privat

Tilsvar fra sykehuset

KK har kontaktet St. Olavs hospital, og fått følgende epost fra Alexander Wahba,

Overlege Klinikk for hjerte- og thoraxkirurgi, St. Olavs hospital, Professor ved Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU.

«Det er beklagelig å høre at pasienten ikke var fornøyd med behandlingen ved Hjerte- og thoraxklinikken. Jeg kjenner ikke de konkrete detaljene i den aktuelle saken, og kan derfor kun uttale meg på et generelt grunnlag.

Alle våre pasienter får utdelt et informasjonshefte som beskriver planlagt behandling, oppholdet på avdelingen og tiden etter utskrivelse fra sykehuset. I tillegg får alle pasienter tilbud om en utskrivningssamtale med lege og sykepleier i tillegg til daglig visittgang hvor tiden etter sykehusoppholdet er et tema.

Alexander Wahba. FOTO: Privat

Vi opplever jevnlig at pasienter ønsker å bli værende hos oss lenger enn det vi har kapasitet til. Beslutninger om utskrivelse eller overflytting til andre sykehus baseres først og fremst på medisinske vurderinger. Vi forsøker selvfølgelig å ta hensyn til individuelle behov, men det er samtidig viktig å understreke at sykehusdriften er underlagt strenge krav til effektivitet og ressursutnyttelse.

Hver uke gjennomfører vi hjerte- og lungeoperasjoner på omtrent 16 pasienter, samtidig som sengeposten har kapasitet til 12 pasienter. De fleste pasientene er utskrivningsklare mellom dag 3 og 6 etter operasjonen.

Alle hjerteopererte pasienter mottar en spørreundersøkelse om sine erfaringer med behandlingen hos oss. Resultatene registreres i det lovpålagte hjertekirurgiregisteret. I 2025 oppga 82 prosent av hjerteopererte pasienter at de var fornøyde eller svært fornøyde med informasjonen de fikk om forventede plager etter sykehusoppholdet.»

Utskrevet, men til hva?

Den første uken bodde Monica hos foreldrene. Hun satt i sofaen og sov om natten, måtte ha hjelp til påkledning og til det meste ellers. Iben visste at mamma var syk, og situasjonen opplevdes traumatisk fordi Monica var en helt annen mamma enn hun som tøyset og lekte, løftet og lo. Etter en uke i Ålesund, altså 12 dager etter operasjonen, flyttet Monica hjem til Fosnavåg med datteren. Inntil hun kunne kjøre bil selv, hadde Monica familie som kjørte og hentet Iben i barnehagen. Monica beskriver de ansatte i barnehagen som helt fantastiske, de tilrettela alt på beste måte. Venner handlet, eller kjørte henne i butikken, arbeidsgiver var på tilbudssiden og storfamilien stilte opp på alle måter.

– Jeg presiserer at kritikken jeg har mot systemet ikke har noe med de dyktige og nydelige menneskene som jobber innen helse- og velferd å gjøre. Alle strekker seg langt, og jeg er uendelig takknemlig for all hjelp og støtte jeg har fått, sier Monica.

– Men det er slitsomt å krangle med systemet når man er alvorlig syk. Saksbehandlingstiden i Nav var lang, og jeg gikk tre og en halv måned uten inntekt. Dermed brukte jeg opp bufferen min. Igjen visste jeg at familien ville hjelpe meg, men den muligheten har langt fra alle.

Tankekjør

Monica opplever at ingen fra det offentlige har kontaktet henne eller informert om hvordan hun best kan håndtere livskrisen. Hun er redd for å mase og være til bry, skulle ønske det offentlige automatisk kom med informasjon og tilbud. Monica føler seg sårbar og skjør og det er vondt å være så redd for å dø. Hun gråter, sliter med å sove og hun strever med livet generelt.

– Et pushvarsel fra HelseNorge kan skremme vettet av meg, selv om det gjelder noe så enkelt som innkalling til fireårskontroll på helsestasjonen med Iben, sier Monica.

– Jeg kom fort tilbake til jobb, og kjenner at det var riktig for meg. Alene hjemme blir det altfor mye tankekjør. Jeg blir fort sliten, og vet ikke på forhånd hva som slår meg ut. 

For Monica har det å komme seg tilbake på jobb vært bra for psyken. FOTO: Privat

Hun synes likevel den mentale biten er verst. Til tross for at hun ser worst case scenario for seg, bruker Monica også galgenhumor. Hun innrømmer at hun kanskje burde snakke med en psykolog om de vanskelige følelsene, selv om hun har mange gode samtalepartnere i omgangskretsen. Savner tilbud om dette også.

– Jeg føler jeg har fått alt rett i fleisen, uten mulighet verken til å forberede meg eller bearbeide følelsene. Fysisk er jeg i ok form til å være en lunge short, mentalt er det verre. Når jeg bruker så mye energi på å være redd for å dø, blir det lite igjen til andre ting, sier Monica.

Etter kontrollen

Igjen tenker hun på Iben, som hun prøver å skapet vanlige, gode familiedager sammen med. Med hjelp fra en jordmor i familien, fikk Iben og Monica snakke med helsesykepleier i kommunen da Iben blant annet ikke ville legge seg. Det var godt for fireåringen å kunne sette ord på følelsene sine, og Monica sier de ble møtt på en utrolig fin måte.

– Det er nå to måneder siden jeg fikk varsel om ettårskontrollen. To forferdelige måneder, der jeg ikke har fungert skikkelig på noe plan fordi jeg er så redd.

– Hadde informasjonsflyten vært like god på hva som kan skje etter behandlingen som før, ville jeg kanskje håndtert den mentale biten bedre. Kunnskap gir trygghet. Jeg håper min åpenhet kan bidra til at andre slipper å oppleve det samme som meg, uansett sykdom.

Edit:

To dager senere, etter kontrollen på sykehuset, publiserte Monica følgende på Facebook:

«Sliten og utmatta. Tom for ord, men glad.

Glad for at 1-årskontrollen gikk fint, og for at det nå forhåpentligvis er et helt år til jeg skal være redd døgnet rundt igjen.

Jeg har fremdeles en lang vei å gå for å bli meg selv igjen, men den bekymringen får vente til en annen dag – nå skal jeg være den mamma’n Iben fortjener.»