Kronikk
Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Jeg satt på et medlemsmøte da en sykepleier tok ordet. Hun hadde valgt å flytte nordover. Delvis fordi beredskap og forsvar prioriteres høyt i dette landet, og samboeren fikk jobb i Forsvaret.
Men hun tenkte også at hennes kompetanse som sykepleier var en del av den samme beredskapen. For beredskap handler ikke bare om den militære beredskapen. Den handler også om den sivile beredskapen, den hun er en del av.
Hun kom til vakre Troms, men møtte ikke bare majestetisk natur. Hun møtte også et helsevesen som ikke henger sammen, og et system som snakker høyt om nasjonal beredskap, men som svikter den sivile.
Den ensomme nattevakten ingen vil snakke om
Hun møtte en virkelighet som burde fått alarmklokkene til å ringe langt utenfor kommunegrensene. På nattevakt, og ofte på kveldsvakt, er hun alene som sykepleier på sykehjemmet, med ansvar for 56 pasienter. Ikke nok med det. Hun er ikke bare eneste sykepleier på huset, hun er også som regel eneste sykepleier på vakt i hele kommunen.
Én fagperson. Ett sikkerhetsnett. For en hel kommune.
Men slapp av; «Du har jo ikke ansvar for hele kommunen!», ble sagt. Ok, fint å vite, men ikke veldig mye mer beroligende med tanke på forsvarlighet når vi også vet at denne kommunen ikke lengre har nattjeneste i hjemmetjenesten. Når trygghetsalarmer går til pårørende og naboer, fordi det ikke er andre fagpersoner der. Den fagpersonen som er på vakt i denne kommunen er hun, alene, på sykehjemmet.
Dette er ikke bare en tøff jobb. Det er et enormt ansvar. Hun står mer alene i sine faglige vurderinger. Hun må ta raskere, tyngre og mer selvstendige beslutninger. Dette er arbeid som krever høy kompetanse, stor trygghet og betydelig ansvarsfølelse.
Kronikkforfatter Linda Therese Norrie er fylkesleder Norsk Sykepleierforbund Troms.
Foto: NSF/Jon Fredrik Braadland-Konstali
Det gjenspeiles kanskje i lønnen?
Da hun fikk sin første lønnsslipp, fikk hun hakeslipp. Kvelds- og nattillegg gir 20 prosent tillegg. I Oslo fikk hun 40 prosent. Dette må da vel være feil? Hun skal vel ikke ha bare halvparten av det tillegget hun hadde i Oslo, når ansvaret er mer enn doblet og jobben så mye mer krevende.
Rekrutteringskrisen vi selv forsterker
Det er ikke feil. I en landsdel der rekrutteringsutfordringene er størst, der avstandene er lengst, og der sårbarheten i tjenestene er enorme, der betaler vi dårligere for den mest krevende arbeidstiden. Hvilket signal sender det?
At det ikke lønner seg å bli i landsdelen der midnattsola og nordlyset er det som lyser opp dagene. At det ikke lønner seg å reise nordover for å jobbe. At sivil beredskap skal være en dugnadsjobb. At mer ansvar ikke betyr mer anerkjennelse. At vi tar det for gitt at folk stiller opp uansett. At likeverdige helsetjenester ikke eksisterer.
Dette er ikke bare uforståelig. Det er direkte uansvarlig, det er frekt og det er farlig.
Et varsko fra nord: Dette er ikke bærekraftig
Kommunene rundt om har noe å strekke seg etter, KS må se til Oslo. Vi snakker stadig om behovet for å styrke helse- og omsorgstjenestene i distriktene. Vi snakker om likeverdige tjenester. Vi vet at konkurransen om arbeidskraften blir hardere. Likevel fører vi en lønnspolitikk som gjør det mindre attraktivt å jobbe akkurat der behovet er størst.
Det er ikke bærekraftig. Det er ikke rettferdig. Og det bidrar ikke til likeverdige helsetjenester. Som Rolf Jakobsen sa; «Det er langt dette landet. Det meste er nord.».
I nord merker vi presset først. Vi ser konsekvensene først. Det er derfor #kommuneopprøret vokser. Folk er lei av å rope varsko uten å bli hørt! Skal vi klare å rekruttere og beholde kompetente sykepleiere i hele landet, kan vi ikke ha en politikk som straffer de som tar det største ansvaret. Dette er en utvikling som aldri skulle vært tillatt, det er på tide å snu!